Lov og evangelium – mer enn en formel

I Dagen 27.07 kommenterer og kritiserer Vidar Sætre noen artikler og andakter som han mener sporer av fra bibelsk kristendom. Hovedsaken for Sætre er måten loven omtales på. Innlegget gir meg anledning til å utdype det som i luthersk sammenheng er kalt ‘dialektikken mellom lov og evangelium’.

La meg først understreke hvor sentralt Guds ti bud og kjærlighetsbudene står i luthersk trosopplæring. Luthers lille katekisme gjennomgår budene i tur og orden allerede i den første delen. I min bok om katekismen og sjelesorgen har jeg brukt hele 50 sider på å utdype og aktualisere budene. For Den norske kirke og andre lutherske kirker og bevegelser er katekismen et forpliktende bekjennelsesskrift. Om den hadde blitt tatt på alvor, ville kirken ikke så lett latt seg styre av trender i tiden. Luthers formulering «Vi skal frykte og elske Gud så vi …» innleder forklaringen til hvert av budene. Vi står overfor en autoritet som er overordnet alle ‘absolutter’ i vår egen samtid.

I åtte punkter vil jeg her kontrastere begrepsparet lov og evangelium. Punktene samsvarer med en sammenfatning som min avdøde kollega Brynjulf Hoaas skrev (i en bok om Chemnitz). I en aviskronikk er det ikke mulig å utdype hvert punkt, hverken bibelteologisk eller sjelesørgerisk. Men især forkynnere anbefales å reflektere over disse punktene.

1) Loven er til en viss grad kjent for mennesket slik det er fra skapelsen av. Synden har fordervet denne erkjennelsen, men vi kan likevel regne med den som et kontaktpunkt for forkynnelse og trosopplæring (Rom 1,20; 2,15).

Evangeliet, derimot, er et mysterium, skjult fra evighet av, men åpenbart til frelse ved Ånden (Ef 2,16–3,6).

2) Lovens løfter er betingede: Innholdet i løftene gis på vilkår av at vi gjør og er slik loven krever i sin hellighet. Evangeliets løfter er helt frie (ubetingede) og rekker synderen Guds frelsende nåde alene for Jesu skyld.

3) Både loven og evangeliet har altså med synd å gjøre, men på ulikt vis: Loven avdekker, anklager og tilregner synderen synden – og fordømmer den. Evangeliet, derimot, tilregner ikke synderen hverken enkeltsyndene eller syndigheten, men tilgir den. Dette skjer ved budskapet om Guds lam som ble ofret for synden en gang for alle.

4) Loven krever både ytre og indre lydighet mot alle Guds bud. Også den etikken i GT som NT bekrefter, er normativ for oss. Den truer med forbannelse over ulydighet og urenhet. Evangeliet, derimot, ‘maler’ Kristi lydighet for den angrende synderens hjerte. Kristus ble født under loven og oppfylte loven, men ble gjort til synd og forbannelse – for å kunne erklære rettferdig alle som tror (Gal 3,10–13 og 4,4–6; Rom 10,4).

5) Loven er gjerningenes lov (ordning). Den er fullkommen og god (Rom 7). Evangeliet er også fullkomment og godt, men er en troens lov (ordning). I pakt med denne ordningen rettferdiggjør Gud den ugudelige som fatter tillit til Jesus (Rom 3,27; 4,4 og 10,5).

6) Loven sammenfatter alt under synd for å gjøre hele verden skyldig for Gud (Gal 3,22; Rom 3,23). Evangeliet, derimot, er ordet om frelse, fred og forsoning, og det frigjør oss fra syndens og dødens lov (lovmessighet, Gal 2,16). Det er i denne sammenhengen uttrykket «fri fra loven» hører hjemme.

7) Loven viser hva slags gjerninger/holdninger/sinnelag Gud ønsker av oss som er født på ny – i lydighet mot ham. Evangeliet, derimot, gjør det mulig å leve slik. Evangeliet bærer nemlig med seg Kristi Ånd. Ånden virker fornyelse, ja, den skriver loven inn i våre hjerter. «Den nye lydighet er hverken fullkommen eller ren, men kan likevel kan være til behag for Gud, nemlig fordi vi er rettferdige ved tro for Kristi skyld» (Hoaas).

8) Loven retter seg til hyklere, selvsikre – og til det gamle mennesket. Evangeliet vender seg til de fattige i ånden, de ‘anfektede’, de som har en nedbrutt ånd, de hjelpeløse. Det holder det frelste menneske fast i nåden.

….

Som leseren vil se, er det her ikke snakk om noen ‘ikke-så-nøye’-holdning til loven. Loven hører med på talerstolen. Den anfektelsen som loven skaper – og som den stadig vil skape i et ærlig hjerte (jf. pkt. 7 og 8) – forutsetter dens alvor og gyldighet som Guds vilje. Men nettopp i denne anfektelsen vi får ‘tilsagt’ syndenes forlatelse – ved troen på Jesus alene – og kan merke at gleden i Herren er vår styrke.

(Tidligere publisert i Dagen)