Lukket nattverdbord

Kurt E. Marquart,

The Church and her fellowship, ministry, and governance. Confessional Lutheran Dogmatics IX,

Fort Wayne: The International Foundation for Lutheran Confessional Research,

1990.

264 s.

Matthew C. Harrison and John T. Pless,

Closed Communion? Admission to the Lord’s Supper in Biblical Lutheran Perspective.

St. Louis: Concordia Publishing House,

2017.

600 s.

Det er til nå kommet seks bind i den planlagte serien med luthersk konfesjonell dogmatikk. Bindene om Skriften og Treenigheten er tidligere anmeldt på fbb.nu; her kommer en anmeldelse, vel tretti år etter utgivelsen, av bindet om ekklesiologien. Samtidig ser jeg på en mye nyere publikasjon fra den samme teologiske tradisjonen som drøfter et aspekt ved ekklesiologien, nemlig læren om kirkefellesskap.

Marquart, som døde i 2006, var professor i systematisk teologi ved Concordia Seminary, Fort Wayne. Ekklesiologi-boken er delt i fire deler. Den første handler om de grunnleggende aspekter ved kirkeforståelsen. Her skiller forfatteren mellom fire ulike kirkeforståelser: Den romersk-katolske, den østlig-ortodokse, den lutherske og den zwingliansk-calvinistiske inkluderte arminianske avledninger. Pinsebevegelsen hører hjemme blant det han kaller «exotic movements»; man kan nok argumentere for at også den er en variant av arminianismen. Disse kirkeforståelsene skiller seg fra hverandre ved at den romersk-katolske, og i noe mindre grad, den østlig-ortodokse eksternaliserer kirkeforståelsen, mens calvinismen internaliserer den gjennom en nestorianisme som lar den usynlige og den synlige kirke stå ved siden av hverandre. Å foretrekke er ifølge Marquart den luthersk-khalkedonske, som skjelner mellom det indre (troen) og det ytre (nådemidlene) uten å skille dem fra hverandre (s. 10). På denne bakgrunn drøfter han kirkens kjennetegn, og samler dette i en diskusjon av kirken som én, hellig, katolsk og apostolisk.

Del to drøfter kirkefellesskap med utgangspunkt i Confessio Augustana, artikkel 7. Han legger her vekt på at kirkens lære er en helhet og tar derfor avstand fra tanken om grader av enhet og kirkefellesskap. Enten er to kirker i fellesskap med hverandre eller så er de det ikke. Han tar imidlertid avstand fra tanken om at ortodoksi forutsetter teologisk perfeksjon, og er åpen for at det også finnes kristne i andre kirker, selv om evangelieforståelsen der er uklar. Han mener også at det er mulig med et begrenset samarbeidsfellesskap selv om det ikke foreligger lærefellesskap uttrykt i alter- og prekestolfellesskap. 

I dette kapitlet gir han også en oversikt over den økumeniske bevegelse og de enhetsmodeller han finner der, som etter hans oppfatning overser betydningen av definerbar, læremessig enhet. Han konsentrerer seg om to utviklingslinjer i den økumeniske bevegelse: Utviklingen i Faith and Order fram til Lima-dokumentet Dåp, nattverd og embete i 1982, og utviklingen i Tyskland fra forsøkene i det 19. århundre på å forene reformerte og lutheranere fram til Leuenberg-konkordien fra 1973. I begge sammenhenger har etter hans oppfatning ønsket om kirkelig enhet kommet til å overkjøre prinsippet om læremessig klarhet. Når medlemskirker i Det lutherske verdensforbund (LVF) uten videre forutsettes å ha fullt alter- og prekestolfellesskap med hverandre, innebærer det i realiteten at en har gitt avkall på prinsippet om læremessig definerbar enhet, noe representanter for LVF også tydelig gir uttrykk for (s. 97).

Man kunne kanskje ha ventet at Marquart også hadde gått inn på dialogen mellom den lutherske og den romersk-katolske kirke, men det gjør han ikke. Nå forelå riktignok ikke Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen da han skrev sin bok, men det fantes viktige dialogdokumenter allerede da. Her har man ikke alltid dekket over læreforskjellene, og det hadde vært interessant å se hvordan Marquart hadde vurdert dette, men det gjør han altså ikke.

Del tre diskuterer kirkens embete, eller, som det på engelsk heter, kirkens «ministry». Marquart tar her avstand både fra en dogmatisering av det tredelte embete (diakon, prest og biskop) som han kaller for tradisjonalisme, og calvinismens forsøk på å gjenopprette en nytestamentlig embetsstruktur, som han kaller biblisisme. Det lutherske defineres som en anerkjennelse av et guddommelig innstiftet embete som i kraft av den kristne frihet kan konkretiseres på ulike måter (s. 103). Når det gjelder avgrensningen overfor en mer demokratisk embetsforståelse, gjør han oppmerksom på en tvetydighet i det engelske ordet «ministry». Som en sammenfatning av det omstendelige uttrykket «tjenesten med å lære evangeliet og meddele sakramentene» (CA 5) fungerer det utmerket. Men i dagligtale kan «ministry» være så mangt, og det gjør at også embetsforståelsen i engelskspråklig lutherdom ofte blir uklar (s. 105). Denne delen drøfter også spørsmål knyttet til kall og ordinasjon, og har et eget ekskurs om ordinasjon av kvinner. Selv om han naturlig nok følger Luther i å avvise ordinasjon av kvinner, understreker han nødvendigheten av å gjøre dette på en måte som unngår misogyni (s. 168).

I en fjerde og siste del tar Marquart opp spørsmål knyttet til kirkeledelse (church governance) og målsettingen for kirkens virke. Han er her opptatt av skillet mellom de to regimenter eller to riker, og er kritisk til å forstå politisk arbeid som en integrert del av kirkens virksomhet. Selvsagt skal kirken drive diakonalt arbeid, og det skal gjøres uten at en er nærsynt opptatt av skillet mellom egne medlemmer og andre (s. 189). Likevel har kirkens arbeid etter Marquarts oppfatning én målsetting, og samfunnsmessig utvikling er ikke en del av den målsettingen (s. 191). Et kirkelig politisk engasjement er derfor en uting enten det er venstre- eller høyreorientert (s. 190).

Det følger av Marquarts framstilling at det kun er alter- og prekestolfellesskap mellom kirkesamfunn som eksplisitt anerkjenner hverandres lære. Boken om closed communion eller lukket nattverdfellesskap er en videreførende drøftelse av ulike aspekter ved dette standpunktet. Den er en samling av 25 ulike bidrag til temaet. To er oversatte tekster fra reformasjonstiden av Luther og Chemnitz, noen få er oversatte tyske tekster fra det 19. og 20. århundre, men det meste er nyutgivelser av tekster fra amerikansk lutherdom, hvor de nyeste er forholdsvis ferske. Her er mange kjente navn (Walther, Nagel, Harrison, Loehe, Pieper, Elert, Sasse, Pless), mens andre er mer ukjente utenfor den amerikanske konteksten. Én skandinav, Tom G. A. Hardt, er representert blant forfatterne. Redaktørene har også tatt med Missouri-synodens retningslinjer for hvordan nattverden skal presenteres og praktiseres. 

Alle bidragsyterne i denne boken har samme utgangspunkt, som er at eksplisitt og reell tilslutning til alle lærestandpunkt i Konkordieboken er en forutsetning for kirkelig enhet uttrykt ved alter- og prekestolfellesskap. Dette er altså ikke en antologi med ulike tilnærminger til en felles problemstilling, men en samling redegjørelser for ulike aspekter ved en samstemt tilnærming med få nyanser. Flere av bidragene er gode og faglig velbegrunnede framstillinger av spørsmål knyttet til kirkelig enhet og nattverdforståelse både i NT, i oldkirken og på reformasjonstiden som utfordrer etablerte fagtradisjoner på en interessant måte, mens andre framstår som mer repeterende på vegne av den tradisjon de representerer. Et viktig poeng er at oldkirken ikke var så enhetlig vi ofte får inntrykk av. Det var mange kjetterkirker, den katolske var ikke alltid tallmessig overlegen, og manglende anerkjennelse av læremessig enhet medførte alltid brudd på nattverdfellesskapet.

Ved siden av den bredere tilnærmingen til problemstillingen som en slik artikkelsamling representerer, er det viktigste videreførende element i forhold til Marquarts framstilling at en understreker at avvisningen av alterfellesskap med reformerte, baptister, metodister og ELCA-lutheranere må følges opp ved at en heller ikke inviterer besøkende fra slike kirker til nattverdbordet. Det framheves med styrke at dette svarer til oldkirkens og reformasjonens tilnærming. I den mangfoldige amerikanske kirkevirkeligheten kan dette prinsippet åpenbart være vanskelig å gjennomføre, men dette oppveies ifølge bokens bidragsytere ved den tydeliggjøring av evangeliet dette representerer. 

Samlet representerer derfor bidragene i denne boken massiv støtte til Marquarts understrekning av at kirkelig enhet forutsetter full læremessig enhet. Når dette også konkretiseres med henblikk på den enkelte potensielle nattverddeltaker, må den læremessige enhet sikres gjennom samtale med den enkelte nattverddeltager om vedkommende ikke er kjent av presten fra før. Opplæring av og samtale med nattverddeltagerne skal sikre at de har den rette forståelse både av realpresensen og sin egen posisjon i forhold til nattverdens sakrament. På den måten ønsker en å verge nattverdfeiringen mot utglidning i retning av en reformert svekkelse av læren om Jesu reelle nærvær. En ortodoks liturgi anses altså ikke i seg selv som tilstrekkelig; dette må følges opp i forhold til den enkelte nattverddeltager. Det er et felles anliggende for alle bidragsytere i denne boken.

Begge disse bøkene er preget av at de er blitt til i den amerikanske luthersk-konfesjonelle konteksten. Den er formet av sin egen historie, som er oppbruddet fra tysk unionisme på 1800-tallet og forsøkene på å bevare dens egenart i et samfunn preget av arminianisme og amerikansk individualisme. Både Marquart og bidragene i closed communion-boken framholder med styrke og gode argumenter at genuin bibelsk og luthersk kristendom er grunnleggende annerledes orientert. Det er forkynnelsen av evangeliet som gjør kirken til kirke. Hverken kirkens budskap, kirkens tjenere eller forvaltningen av kirkens sakramenter kan underlegges demokratisk kontroll eller overlates til selvbetjening etter menneskers eget forgodtbefinnende. Dette understreker disse bøkene mange ganger og på mange måter, og det er deres store styrke.

Svakheten ved dem er en tilbøyelighet til å ta den lutherske reformasjonen ut av sin kontekst og gjøre den til ubetinget sannhetsmanifestering. I Marquarts bok kommer det til uttrykk ved en uhistorisk lesning av Confessio Augustana som et dokument som skal sikre egenarten til den lutherske konfesjon. Da gjør en CA til noe annet enn det dette dokumentet opprinnelig var, nemlig et forsøk på å begrunne den lutherske reformbevegelsens berettigelse som en del av den ene, universelle kristne kirke. Når premisset for CA-tolkningen er dokumentets plassering i Konkordieboken mer enn dets historiske kontekst i 1530, mister CA mye av sin teologiske sprengkraft. Dermed kan Marquart gi seg selv relativt stor frihet når det gjelder å identifisere kirkens enhetsfundament med en bestemt tradisjon for fortolkningen av Konkordieboken. Både CA 7 og den underliggende kirkedefinisjon i Apg 2,42 definerer kirkens enhet ved å referere hva som skjer når kristne samles til gudstjeneste. Det er lokalmenighetens gudstjeneste som her er enhetsfundamentet. Når dette enhetsfundamentet erstattes av kravet om dokumentert enhet mellom kirkeorganisasjoner har det skjedd en grunnleggende endring. Den store svakheten ved Marquarts bok er at denne endringens forutsetninger og implikasjoner aldri tematiseres.

Marquart har god dokumentasjon for sin kritikk av den økumeniske bevegelse for utglidning i retning av lærepluralisme. Men jeg er ikke overbevist om at botemidlet er å avvise alter- og prekestolfellesskap med alle andre enn de kirkeorganisasjoner ens egen kirkeorganisasjon har en formell avtale om læremessig enhet med. Beveger man seg ikke da vel langt i retning av en slik eksternalisering av kirkeforståelsen som Marquart innledningsvis avviser? Må enheten alltid dokumenteres før den kan praktiseres? Kan ikke en så streng praktisering av enhetskravet i seg selv komme til å virke splittende og dermed øke den læremessige pluralisme det i utgangspunktet var ment å skulle forhindre? Konflikten mellom Missouri og Wisconsin, som Marquart også drøfter, og som ledet til kirkesplittelse på grunnlag av uenighet om subtile aspekter ved embetsforståelsen, er et godt eksempel på dette, men det er slett ikke det eneste.

Marquarts advarsel mot å gjøre kirken til en pådriver for politisk endring er også på sin plass. Også her kunne imidlertid framstillingen etter min oppfatning ha vært mer nyansert. Det kristne menneskesynet har politiske konsekvenser, og å holde det fram er også en kirkelig oppgave. Marquart hevder at om kristne for eksempel sammen tar til orde mot en uholdbar abortlovgivning, må de understreke at de gjør dette som borgere, ikke som kirke, for at ikke en eventuelle inkonsekvenser når det gjelder anvendelse av det underliggende prinsipp skal slå tilbake på prinsippet selv (s. 193-194). Men så kontekstløs kan kirkens anvendelse av dogmatiske prinsipper ikke være. Det er alltid en viktig kirkelig oppgave å ta til orde mot politiske ledere som beveger seg i retning av det utopiske og ser virkeliggjøringen av et idealsamfunn som et realiserbart politisk mål. Dette kommer ikke til sin rett i Marquarts framstilling.

I closed communion-boken kommer den ubetingede beundring for den lutherske reformasjon til uttrykk ved at en ikke fullt ut tar på alvor at den lutherske katekese og læresamtale som betingelse for nattverdfeiring var en kirkelig nyhet, og derfor ikke kan gjøres til en del av kirkens enhetsfundament. Riktignok ble prinsippet om konfirmasjon som betingelse for nattverddeltagelse forsøkt innført i middelalderen, men det er begrunnet på en helt annen måte og har i utgangspunktet lite med katekese å gjøre. Dette var da også noe Luther avviste. Den oldkirkelige praksis var å gi nattverd til nydøpte spedbarn, og denne praksisen består fremdeles som en ubrutt tradisjon i den gresk-ortodokse kirke. At dette var slik, er nevnt i boken, men man er nødt til å gjøre minst mulig ut av dette for å kunne fastholde en tolkning av 1 Kor 11,28-29 som gjør den enkeltes evne til å redegjøre for nattverdelementenes identitet til en betingelse for nattverddeltagelse. 

Dette var også Luthers tilnærming. Han kjente til tradisjonen med barnenattverd fordi husittene praktiserte den, men avviste den til fordel for sin egen vektlegging av katekismeeksamen som nattverdbetingelse. Han kan ha hatt gode grunner for det, men det er ikke dermed et prinsipp som kan sies å være forankret i Skriften og bekjennelsen med en slik entydighet at det kan inngå i kirkens enhetsfundament, slik denne boken legger opp til. Om man her hadde drøftet muligheten for å argumentere ut fra tradisjonen slik Luther gjør når det gjelder barnedåpen, kunne det ha åpnet for en annen og mer nyansert tilnærming til spørsmålet om forholdet mellom nattverd og katekese. Boken peker med rette på at dåps- og nattverdforståelsene ikke kan utledes av hverandre. Men kan det være rett å skille så strengt mellom dem at mens dåp ikke har noe med dåpskandidatens intellektuelle kapasitet å gjøre, er evnen til å redegjøre for realpresensens dogmatikk en betingelse for deltagelse i nattverdfeiringen? Selv om oldkirkens nattverdpraksis ikke var det vi i dag forstår som et åpent nattverdbord, ble kravet aldri stilt på den måten der. Kravet har altså knapt kirkelig presedens fra førreformatorisk tid. Samtidig synes kravet å innebære at psykisk utviklingshemmede permanent må vises bort fra nattverdbordet. Jeg har lett forgjeves i boken etter en drøfting av dette spørsmålet, men det er vanskelig å unngå at dette blir konklusjonen av de premisser som her legges til grunn.

Selv en leser med forståelse for lærepluralismens problem blir en altså sittende med noen uavklarte spørsmål ved lesningen av disse bøkene. En noe større kritisk bevissthet på vegne av egen tradisjon kunne ha åpnet diskusjonen på en måte som hadde knyttet den tettere både til det bibelske, det historiske og til mangfoldet av problemstillinger i den kirkelige praksis. Å fastholde kirkens læremessige enhet er avgjørende viktig, for det dreier seg om identiteten i det evangelium kirken er satt til å formidle. Derfor kan vi aldri slå oss til ro med læremessig likegyldighet. Dette kommer godt fram i disse bøkene, som på sitt beste utfordrer og uroer med gode argumenter. Men at diagnosen er riktig, innebærer ikke nødvendigvis at den foreskrevne behandling fører til målet.

Knut Alfsvåg 7. 8.2023