Luther eller Melanchthon?

Jürgen Diestelmann: ”Luther oder Melanchthon? Der Bruch einer historischen Freundschaft und die Folgen für die heutige Ökumene und das Reformationsgedenken 2017“

Berlin: Pro BUSINESS 2014

ISBN 978-3-86386-690-7

Den nylig avdøde tyske teologen Jürgen Diestelmann (1928-2014) virket som sokneprest i mange år, den siste og lengste perioden i menigheten St. Ulrici-Brüdern i Braunschweig. Han har helt fra 1950-åra arbeidd med luthersk nattverdforståelse og tilsvarende praksis. Etter at han gikk av som menighetsprest i 1991, har han gitt ut flere bøker om dette. I sitt siste leveår rakk han å få gitt ut denne studien på i alt rundt 100 sider om spenningen mellom Martin Luther og Philipp Melanchthon i nattverdlæren. Den er tilegnet minnet om Hermann Sasse (1895-1976) og er ispedd en rekke lengre sitat av Sasse.

Til forskjell fra den store Melanchthon-viteren Heinz Scheible, som går langt i å harmonisere forholdet mellom Luther og Melanchthon, taler Diestelmann om brudd på et vennskap. Han mener det ble klart at de to hadde ulike målsetninger som reformatorer, og at dette ble skjebnesvangert for den lutherske kirke for ettertida. Bruddet skal være et faktum i 1544, og det er etter Diestelmanns mening underkommunisert i forskningen. Diestelmann peker på en rekke hendinger i tida før, særlig

• avskaffelsen av elevasjonen i bykirken i Wittenberg
• Melanchthons hardere front mot transsubstantiasjonslæren
• prestestriden i Eisleben
• Martin Bucers og Melanchthons reformasjonsforslag for Köln

Avskaffelse av elevasjonen

Da Bugenhagen i 1542 avskaffet elevasjonen av Kristi legeme og blod (at presten løftet det opp for menigheten straks etter innstiftelsesorda), var det etter Diestelmanns mening etter påtrykk fra Melanchthon, mens Luther – som i dette så en ihukommelse av Kristus – ikke hadde ønsket det, men heller ikke ville stride om saken, for her måtte kristen frihet råde. Det kunne argumenteres både for og mot bruk av elevasjon, men Luther ble nå stadig konfrontert med spørsmål om Wittenberg hadde gitt etter i læren om Kristi legemlige nærvær i sakramentet.

Kritikk av transsubstansiasjonslæren

Luther avviste transsubstantiasjonslæren som en middelalderlig aristotelisk filosofisk spekulasjon, som var uegnet til å være en forpliktende lære. Melanchthons avvisning var hardere, og han så på læren som en kilde til avgudsdyrkelse. Han betonte at nattverden er et handlingsforløp (så i Loci 1543). Den kan ikke ”tingliggjøres”. Diestelmann undres om religionssamtalen i Regensburg i 1541 virkelig hadde strandet på spørsmålet om transubstantiasjonslæren dersom Melanchthon i stedet for å være så totalt avvisende hadde gjort seg til talsmann for Luthers mildere kritikk.

Wolferinus-saken

Striden mellom sokneprestene Simon Wolferinus ved Andreaskirken i Eisleben og Friedrich Rauber ved Petrikirken i samme by gjaldt behandlingen av nattverdelementer som var blitt til overs etter altergangen. Wolferinus, som var mer preget av Melanchthon, blandet innvidde og uinnvidde elementer. Diestelmann peker på at for så vidt som en hadde oversikt over hvem som gikk til alters, etter først å ha skriftet, skulle det normalt ikke være noe til overs. Men da det ble vanlig å gå oftere til alters, ble det behov for retningslinjer. Luther skriver sommeren 1543 at Wolferinus burde vite at det er anstøtelig at han blander det som er igjen av nattverdelementene med uinnvigd brød og vin. Når Wolferinus slik bryter med allmenn praksis, kan han vanskelig unngå at folk får det inntrykk at han er zwinglianer og sakramentforakter. De kan gjøre som i Wittenberg: Drikke og ete det tiloversblevne sammen med kommunikantene. Da unngår de anstøtelige og farlige spørsmål om varigheten av det sakramentale nærværet i elementene. Melanchthon på sin side mente å ha et klart svar: Sakramentet opphører når måltidet er over. Wolferinus påberopte seg Melanchthon. Og Luther skriver på nytt et par uker etter og mener at Wolferinus har gitt opphav til en unødig strid istedenfor å vise broderlig kjærlighet og samhold. Melanchthon har nok skrevet at det ikke er noe sakrament utenfor den sakramentale handlingen, men Wolferinus tenker for firkantet om når handlingen er slutt. Diestelmann siterer med tilslutning Tom G. A. Hardt, som hevder at det er en motsetning mellom Luthers tilbakeholdenhet og Melanchthons påstand om at sakramentet opphører når handlingen opphører. Men etter alt å dømme så verken Luther eller Melanchthon på dette tidspunktet hvor forskjellig de tenkte.

Reformasjonsforslag for erkebispedømmet Köln

Erkebiskop Hermann von Wied ville gjennomføre reformasjonen i erkebispedømmet Köln og tilkalte i 1543 blant andre Bucer og Melanchthon som rådgivere. Bucer formulerte et forslag til nattverdartikkel uten at Melanchthon endret på det. Da Luther året etter fikk se teksten, saknet han en klar bekjennelse av Kristi legemes og blods nærvær med avgrensning mot de såkalte svermerne. Når det het at sammen med brødet og vinen blir samfunn med Kristi legeme og blod framrakt til oss, var ikke noe sagt om at brødet og vinen i kraft av Kristi ord er hans legeme og blod. I august 1544 skal Luther overfor Melanchthon i heftige ordelag ha uttrykt sin vrede over Bucer. Diestelmann mener at dette indirekte rammet Melanchthon, ja, at det bare kan forstås som uttrykk for dyp skuffelse over Melanchthon. Han ser det slik at Melanchthon i lang tid hadde tilslørt forskjellen mellom seg og Luther. Luther hadde hatt tillit til Melanchthon, og Melanchthon hadde ment at han ivaretok Luthers lære, men nå ble Luther klar over hvor tvetydig Melanchthon var.

Tillitsbrudd?

Bruddet på tillit og vennskap var etter Diestelmanns oppfatning et faktum. Den tidligere fortroligheten var borte, og begge reformatorer skal ha tenkt på å forlate Wittenberg. Både kurfyrst Johann Friedrich av Sachsen og landgrev Philipp av Hessen engasjerte seg for å unngå et offentlig brudd mellom Luther og Melanchthon, som de mente ville være et alvorlig tilbakeslag for reformasjonen. Kurfyrsten, som også mente at det unge universitetet i Wittenberg kunne bryte sammen, la press på Luther for at han ikke skulle angripe Melanchthon direkte i sitt nye skrift om nattverden, ”Kurzes Bekenntnis vom heiligen Sakrament” (1544). Luther hadde ikke annet valg enn å føye seg, men det kunne ikke være tvil om at han indirekte stemplet Bucer og Melanchthon som ”zwinglianere”, mener Diestelmann. Luther søkte nå nærmere støtte av sin jevnaldrende medarbeider Nikolaus von Amsdorf.

En samtale mellom Luther og Melanchthon i oktober 1544 blir tolket ulikt. Bernhard Lohse mener at Luther viste romslighet og aksepterte at Melanchthon ikke knyttet Kristi legemlige nærvær til elementene, men til nattverden som helhet. Men Diestelmann mener at Luther under det politiske krav om samarbeid har tiet uten å samtykke. Han nevner likevel at Luther og Melanchthon kom hverandre personlig nærmere igjen i Luthers siste leveår.

Etter Luthers død i 1546 fortsatte Melanchthon sin formidlende linje i forhold til reformerte retninger til venstre for lutherdommen. Diestelmann hevder at Melanchthons linje har seiret, i vår tid blant annet i Leuenbergkonkordien, mens Luther verken ville delta i en ”Leuenberg-nattverd” eller i en ”felles nattverd” som mange romersk-katolske ønsker.

Grunntanken i boka er nok den at sakramentene er under som stadfester forkynnelsen av ordet. Mens lesningen av innstiftelsesorda forstått som konsekrasjonsord som gjør brødet og vinen til Kristi legeme og blod, for Luther er den fundamentale handlingen, er mottakelsen av Kristi legeme og blod, som rekkes sammen med brødet og vinen, for Melanchthon det avgjørende.

”Den som forvalter altersakramentet i Luthers ånd, må vite at det er forskjell på om han med fromme ord og tanker rekker menighetslemmene brød og vin, eller om han på alteret har å gjøre med den allmektiges legeme og blod, Gud som er blitt menneske og er blitt ofret på korset”, sier Diestelmann (s. 74, min oversettelse).

Diestelmann bruker med forkjærlighet ordet fascinasjon om den adekvate stemningen han sporer hos Luther og i den klassiske lutherske messen under nattverden. Jeg ville uttrykt det med andre ord enn dette egentlig obskure fremmedordet. Men Diestelmanns poeng er at Luther overveldes av ærefrykt, undring og troens glede, og dette finner uttrykk i høgtidelige og festlige liturgiske former.

Boka vil utfordre både lutherske og andre kirker foran feiring av femhundreårsjubileum for reformasjonen i 2017 ut fra den forutsetning at Kristi kirke er én, og at den alltid må reformeres, det vil si bli fornyet. Og fornyelsen kommer gjennom ord og sakrament.

Må vi velge Luther eller Melanchthon?

Diestelmann mener at Luthers og Melanchthons oppfatninger av hva reformasjonen egentlig sikter mot, er så divergerende at vi må velge å følge Luther eller Melanchthon. Umiddelbart tenker jeg at vi verken skal følge den ene eller den andre av dem, men Kristus selv. Men det er rom for impulser fra både Luther og Melanchthon, noe Diestelmann i og for seg så visst ikke nekter for. Antakelig kan en i nattverdlæren spore en underliggende kalkedonsk inkarnasjonsforståelse hos dem begge, som gjøres gjeldende på ulikt vis, dels ved som Luther å betone enhet i forskjellighet (uten atskillelse), dels ved som Melanchthon å betone forskjellighet i enhet (uten sammenblanding). Her synes Melanchthon å ha sett en mulighet til forlik med sørtyskerne.

I min forskning har jeg konsentrert meg om en fase omkring 15 år tidligere enn den Diestelmann konsentrerer seg særlig om. Jeg er enig med Diestelmann i at det fra slutten av 1520-tallet var en spenning mellom Luther og Melanchthon i synet på konsekrasjonen. Etter Luthers oppfatning er Kristi legeme og blod til stede i kraft av innstiftelsesorda når de blir framsagt ved nattverden. Etter Melanchthons oppfatning er Kristi legeme og blod til stede på grunn av Kristi innstiftelse som guddommelig ordning. Men jeg er ikke enig i det bildet Diestelmann tegner av Melanchthon under religionssamtalen i Marburg 1529 som påvirket av Zwingli. Det er interessant at Martin Bucers inntrykk (han var tilstede!) var helt annerledes: Luther ville anerkjenne sveitserne som brødre, men ble holdt tilbake av Melanchthon, som var den mest avvisende av lutheranerne. (Sml. Bucer 18.10.1529 til Ambrosius Blarer, trykt i G. May (utg.): ”Das Marburger Religionsgespräch 1529”, Gütersloh 1970, 77-79).

Jeg vil ikke uten videre gå med på Diestelmanns polarisering mellom Luther og Melanchthon. Men det er nokså tydelig at mens Luther foretrekker å si at Kristi legeme og blod er i brød og vin, foretrekker Melanchthon å si at legemet og blodet er med brød og vin. Etter min oppfatning er det karakteristisk for Melanchthon at han opererer på ulike presisjonsnivå. Et lavere presisjonsnivå kan enten representere en tilnærming eller en tilstrekkelig enighet. Et høyere presisjonsnivå representerer da enten den enigheten en streber mot, eller en nærmere forståelse som kan diskuteres. Melanchthon kommer etter hvert til at den lutherske læren om Kristi nærvær i sakramentet er på et høyere presisjonsnivå enn oldkirkens. Derfor mener han at det fra luthersk side finnes en margin for kompromiss. Han er i 1534 tilfreds med Bucers konkordieforslag, som går ut på å bekjenne at Kristus er tilstede i sannhet og substansielt (vere et substantialiter) med brødet og vinen. Også Luther godtar dette, dersom Bucer mener det han sier, kan Melanchthon fortelle (16.09.1534 til landgrev Philipp). Ved konventet i Wittenberg i slutten av mai 1536 ble sørtyskernes bekjennelse, den såkalte Wittenberg-konkordien, godtatt, og en feiret nattverd sammen. 

Faktisk blir den lutherske nattverdlæren også lagt fram på to presisjonsnivå i Den augsburgske bekjennelse i 1530. Den latinske versjonen avgrenser seg mot zwinglianismen ved å bekjenne at Kristi legeme og blod i sannhet er til stede og blir rakt kommunikantene, men uten å si at nattverdgjesten tar imot med sin munn enten han er troende eller vantro. Men den tyske teksten knytter Kristi legeme og blod til brødet og vinen og poengterer at det også blir tatt imot under elementenes skikkelse.

Reformasjonsforskere vil nok fortsette å diskutere hvor sterk spenningen mellom Luther og Melanchthon i nattverdlæren egentlig var. Viktigere er vel spørsmålet om lære og praksis i dag er rett, i samsvar med Kristi innstiftelse (Den augsburgske bekjennelse, art. 7), og hvilket grunnlag enhetssamtaler føres på. Jeg tror at mang en norsk prest og teolog vil ha godt av å gjøre seg kjent med Diestelmanns studier og den dype grepethet av og ærbødighet for realpresensens under, som preget Luther, og som Diestelmann så inderlig gjerne ville formidle.

Ragnar Andersen

pastor, dr.