Luther mellom tradisjon og fornyelse: Den 13. internasjonale Lutherforskningskongressen

Disse kongressene er alltid organisert slik at tiden deles mellom plenumssesjoner og mindre seminargrupper. I seminargruppene, hvor de samme deltagerne møtes gjennom hele uken, tar en for seg ulike, og relativt avgrensede problemstillinger. Her får en altså tid til å drøfte gjennom stoffet med andre som interesserer seg for og har arbeidet med det samme. Min erfaring fra tidligere kongresser – det var 5. gang jeg var med i år – er at seminargruppene vanligvis har vært det mest interessante. I år var imidlertid også plenumssamlingene gode, og jeg skal her gi leserne av FBBs webside noen glimt av hva disse handlet om.

Det overordnede tema for kongressen var «Luther mellom tradisjon og fornyelse». Første sesjon bestod av to foredrag, ett om Luthers avlatsteser (som jeg alt har skrevet litt om her), og ett om disputasformen på reformasjonstiden. Det siste foredraget ble holdt av Irene Dingel, som også er kjent blant annet som redaktøren av den nye utgaven av de lutherske bekjennelsesskriftene. Hennes hovedtese var at disputasformen i utgangspunkt tillot en ganske fri prøving av standpunkt; den som la fram en teserekke, kunne gjøre det uten å måtte kreves til regnskap for alt som ble sagt. Det er derfor ingen grunn til å tro at Luther forventet at hans avlatsteser skulle vekke så mye oppsikt. Etter hvert som frontene hardnet til, ble denne frie disputasformen avløst av samtaler hvor de i mye større grad dreide seg om å forsvare egne standpunkt og – om mulig – å overbevise andre om at det en sa var rett.

Neste dag handlet det om Luthers skriftsyn og hans spiritualitet. Mest interessant var her etter min oppfatning et foredrag av Volker Leppin som pekte på at det i senmiddelalderen ikke nødvendigvis var noen motsetning mellom mystikk og den tradisjon som var preget av kirkefaderen Augustin. Når Luther mente å ha lært av begge, var det derfor ikke noe oppsiktsvekkende i det.

Tredje plenumssesjon handlet om preken og bønn. Steven Paulson (som også var blant foredragsholderne på lutherske fordypningsdager i Bergen i fjor) snakket om den skjulte Gud i Luthers tidlige prekener. Hans hovedpoeng var at loven i disse prekenen beholder en funksjon i frelsens sammenheng i og med at det å ydmyke seg under Guds vilje her oppfattes som en forutsetning for frelse. Dette endres etter Paulsons oppfatning med det reformatoriske gjennombrudd. Etter dette består frelsen i tilsigelsen av syndenes forlatelse, slik at loven ikke lenger betyr noe for frelsen. Her må en da vandre i tro på løftet uten å se alle sammenhenger. Samme dag holdt Mary Jane Haemig et interessant foredrag om Luthers forståelse av bønn, hvor hun utfoldet et rikholdig materiale til Luthers bønneforståelse. Et hovedpoeng for Luther var at en alltid skulle være ærlig for Gud når en ba.

Den siste plenumssesjonen var kanskje den mest interessante, for her dreide det seg om den aktuelle betydning av Luthers tenkning. Dietrich Korsch (professor i Marburg) holdt her et foredrag hvor han satte Luther i forhold til Kant som modernitetens kanskje mest sentrale tenker. Hovedforskjellen mellom de to er ifølge Korsch at det for Luther er Guds ord som definerer menneskets subjektivitet, mens det for Kant er fornuften. Det gjør at det hos Luther er en åpenhet for kategorier som skapelse og menneskelig fellesskap som er stengt for Kant.

Christiane Tietz, som først og fremst er kjent som Bonhoeffer-forsker, snakket så om hvordan vi på en ansvarlig måte kan omgås med Luther i dag. Hun påpekte innledningsvis tendensen til å tillegge Luther det en ikke likte og ta avstand fra det, og den parallelle tendens til å gjøre ham ansvarlig for alt godt og prise ham for det. Ingen av disse tilnærmingene er tilfredsstillende. Systematisk teologi har tre viktige referansepunkter: Nåtiden, de kanoniske tekster og teologihistoriske tekster. I arbeidet med disse tekstene dreier det seg ikke, slik Lessing tenkte seg, å finne en bro fra den historiske åpenbaring til tidløse sannheter; eksempler på dette fant Tietz både hos Barth, Bultmann og Tillich. I stedet, mente Tietz, dreier det seg om en vev hvor teologiske utsagn fra fortiden møter oss med krav på gyldighet. For den kristne kirke er trosbekjennelsene her sentrale, fordi de uttrykker felles, forpliktende innsikt. Dette stemmer, mente hun, med Luthers forståelse av hvordan kirken skapes og oppholdes av Guds ord. Felles for disse foredragsholderne var det altså at de, uten å gjøre Luther til en ufeilbarlig autoritet, fant hans tenkning meningsfull også i et aktuelt perspektiv i større grad enn modernitetens sentrale tenkere.

På en forskningskongress som dette møter en selvsagt et mangfold av synspunkter og perspektiver, og ikke alt er like givende og interessant. Likevel var det tendenser i retning av felles perspektiver og avklarte synspunkter i større grad enn jeg kan huske å ha møtt det før. De tradisjonelle motsetninger, f. eks. mellom den tyskspråklige og den engelskspråklige Lutherforskning, eller mellom historisk og teologisk orienterte forskere, var der nok, men ble mer oppfattet som gjensidige berikende enn gjensidig utelukkende. Det var enighet om at Luthers grunnleggende forståelse av forholdet mellom Gud og menneske fortsatte å utvikle seg også etter publiseringen av avlatstesene, det var enighet om at mystikken var viktig for den unge Luthers utvikling, og det var enighet om at Luthers utleggelse av kirkens sentrale trosdokumenter, Bibelen og bekjennelsene, er viktig også i et aktuelt perspektiv. Samtidig var det selvsagt også mange uavklarte spørsmål som ble utdypet som utfordring for den framtidige Lutherforskning. Vi som driver med dette, skal nok ikke bli arbeidsledige med det første.

Dette var også første gang Lutherforskningskongressen var samlet i den by Luther selv virket; den har riktignok en gang tidligere funnet sted i Luthers kloster i Erfurt. De sentrale minnesmerker var pusset opp og satt i god stand til femhundreårsmarkeringen. Vi hadde morgenandakter i Slottskirken, noen av gruppesamlingene foregikk i de gamle universitetsbygningene, og kongressen ble avsluttet med en bankett på plassen foran Lutherhaus. At Wittenberg de dagene kongressen foregikk bød på nydelig sommervær, bidro også til å gjøre denne kongressen til en usedvanlig positiv opplevelse.

VID/MHS 19. august 2017

Knut Alfsvåg