Luther og “de fremmede”

Martin Schwarz Lausten, Luther og “de fremmede”: Martin Luthers syn på jøden og tyrken. København: Existensen, 2017. 160 s.

Disse forventningene blir ikke helt tilfredsstilt i møte med denne boken. I de to første kapitlene refererer Schwarz Lausten de skrifter hvor Luther ytrer seg om sitt syn på henholdsvis jødene og tyrkerne. Det er en troverdig og kildenær framstilling; den som er interessert i korte sammenfatninger av disse skriftene vil være godt hjulpet av denne boken. Men det er heller ikke mye av nye og interessante perspektiver her. Schwarz Lausten er kritisk til Luther på de rette stedene, og den som har sett litt på disse temaene fra før, finner lite av nye utfordringer.

Schwarz Lausten har i denne boken ikke satt seg som mål å diskutere med andre forskere i særlig grad, og det er selvsagt greit nok i en bok som vil være en oversiktsmessig innføring. Men en bok jeg savner på litteraturlisten, er Ingemar Öbergs bok Luther och världsmissionen fra 1991. Der går han gjennom de samme Luther-tekster som Schwarz Lausten, og selv om det er ikke er vesentlige ulikheter i Luther-tolkningen mellom de to, er Öbergs bok skrevet med et engasjement jeg savner hos den noe mer nøkterne Schwarz Lausten. Jeg vil derfor mene at Öbergs bok fremdeles er den beste framstilling på noe skandinavisk språk av de temaer Schwarz Lausten her tar opp. Det er også skuffende når Schwarz Lausten på s. 18, med en henvisning til Lorenz Bergmanns bok fra 1936, uten motforestillinger gjengir den nå foreldede oppfatning av at Luther ikke hadde sans for misjon. Har ikke den ellers så velinformerte Schwarz Lausten lest Öberg?

I kapittel tre gir Schwarz Lausten så en oversikt over danske reformatorers synspunkter på jødene og tyrkerne. I et avslutningskapittel tar han opp spørsmålet om forholdet mellom Luther og nazismen. Og på bokens to siste sider foretar han et oppgjør med den danske professor og litteraturkritiker Frederik Stjernfelt, som i anledning reformasjonsjubileet har kommet med et skarpt angrep på de sider av Luther han ikke liker (og det er de fleste) og på Luther-forskningen for å fortie dem. Schwarz Lausten avviser det siste og nyanserer det første. Linjen fra Luther til nazismen er ikke så enkel og rettlinjet som Luthers mest bastante kritikere forestiller seg. Det kommer godt fram i Schwarz Laustens bok. Men noen direkte oppsiktsvekkende påstand er det jo ikke.

Knut Alfsvåg VID/MHS