Luthers Bekenntnis vom Altarsakrament

Jobst Schöne:

Luthers Bekenntnis vom Altarsakrament, 2. durchgesehende und ergänzte Auflage

Sola-Gratia-Verlag Rotenburg (Wümme), 2020

ISBN trykt utgave 978-3-948712-03-7

Kan lastes ned gratis her: http://www.sola-gratia-verlag.de/026.htm

Denne vesle boka om nattverden springer ut av forfatterens arbeid med Luthers nattverdlære helt fra 1950-tallet av, og den er en revidert versjon av den første trykte utgaven fra 1970. I ei tid preget av reformert betinget økumenikk ser Schöne det som maktpåliggende å framstille Luthers bekjennelse av nattverden som Kristi legeme og blod i og under brød og vin. Det handler da i stor grad om nattverden i Luthers kampskrifter og undervisning mot slutten av 1520-tallet. Denne perioden er preget av oppgjør med reformasjonens ”venstre” fløy, som Oekolampad og Zwingli, men også av katekismeprekener og utgivelse av Den lille og Den store katekismen.

De tre hovedkapitlene reflekterer et kjent kateketisk mønster: Om sakramentes vesen, om dets virkning og nytte og om mottakelsen av sakramentet. Jeg refererer kort fra Schönes bok:

Størst plass har kapitlet om sakramentets vesen. Fra midten av 1520-tallet står læren om at Kristi legeme og blod er virkelig tilstede i brød og vin i sakramentet (læren om realpresensen) i sentrum av Luthers nattverdlære. Det kan overhodet ikke avskrives som tradisjonalisme. Grunnlaget, som Luther aldri kom forbi, er Jesu egne innstiftelsesord (WA 15, 394). Hans ord gjør underet, og det skal vi gi akt på. Kristus har ordnet nattverden og befalt å forvalte den, og hans ord binder brødet og vinen sammen med hans legeme og blod. Luther reagerer sterkt mot enhver symboliserende omtolkning av Kristi ord om at brødet er hans legeme og vinen i kalken hans blod. Motparten tror på fornuften og vil forstå det uforståelige. Men her har fornuft og sanser vikeplikt. Herrens ord står fast, og da er hans legeme og blod objektivt til stede i sakramentet. Det er et evangelium. Når nattverden da blir forrettet etter Kristi ord og befaling, skjer underet ved disse ord igjen og igjen. Men ifølge Luther skjer det verken når den romerske presten leser messe uten menighet som tar imot sakramentet (såkalt ”vinkelmesse”), for Kristi legeme og blod er til å ete og drikke, eller hos zwinglianerne, for de motsier Kristi ord med sin symbolske nattverdlære.

Ord og sakramenter kan ikke settes opp mot hverandre, de er i hverandre, og innstiftelsesorda er samtidig konsekrasjonsord og forkynnelse for menigheten.

Som Luthers forståelse av nattverden som Guds verk førte til oppgjør med romersk messeofferlære, førte den også til oppgjør med enhver tanke om at Kristi legemlige nærvær var avhengig av den som forretter eller av den som tar imot. Også Luthers liturgiske praksis henger sammen med læren om realpresensen.

Denne læren er nært knyttet til inkarnasjonen. Guds Sønn er for alltid blitt menneske, og gudmennesket gir oss sitt legeme og blod å ete og drikke, skjult i brød og vin. Luthers ubikvitetslære og tesen om communicatio idiomatum er uttrykk for en systematisk-teologisk refleksjon over den bibelske kristologien. Kristus er i og for seg overalt, og i nattverden gjør han sitt gudmenneskelige, legemlige nærvær gripbart for meg. Schöne mener riktignok å se en spenning i Luthers teologi mellom nærværet av Kristi legeme og blod og nærværet av Kristi person, ja, et dilemma som Luther knapt nok selv så (s. 43f). Men så kan da ikke Luthers kristologiske argumentasjon være mer enn en støtte for den eksegetiske bevisføringen, mener Schöne. Og han siterer med tilslutning Ernst Sommerlath: ”Luther vil avverge ethvert forsøk på å omtolke nærværet av legeme og blod til et nærvær av Kristi person.“ (Min oversettelse) Spørsmålsstillingen kan virke fremmed for mange lesere. Men interessen for dette innenfor konfesjonell lutherdom må nok ses i sammenheng med hvordan toneangivende kretser i vår tids økumenikk vil nedtone og omtolke nærværet av Kristi legeme og blod og framheve nærværet av Kristi person. Således egget allerede de såkalte Arnoldshainer Abendmahlsthesen fra 1957 til debatt om forskjellen mellom luthersk og reformert nattverdlære. Leiv Aalens artikkel ”Kampen om evangeliet i nattverdlæren”, TTK 1/1964 / Aalen, Ord og sakrament, 1966, s. 243ff, viser dette og illustrerer vel også den forvirrende konteksten som første utgave av Schönes bok kom i.

Spørsmålet om nattverdens nytte er for Luther først og fremst et spørsmål om tillit til at Herren vet hva som er til det beste for oss, og vil gi oss det. Samtidig søker han svaret i innstiftelsesorda. Jesu legeme og blod blir gitt for oss og utgytt for oss til syndenes forlatelse. Syndenes forlatelse er pars pro toto. Den nye pakt tar skikkelse i nattverden, og da er syndenes forlatelse, Ånd, nåde, liv og all salighet der (WA 26, 478). Nattverden er en daglig føde og næring for troen. Med henvisning til Regin Prenter forsvarer Schöne Luthers tanke at sakramentet er til nytte også for vårt legeme, som er skapt for det evige liv. I troen mottar hele mennesket med sjel og legeme livet i Kristus, som døden ikke kan ta fra en.

Troen er vilkår for at nattverden er til frelse for den som tar imot Kristi legeme og blod. Og troen er hjertets faste tillit til ordet, ikke bare en ”historisk tro”. Mens da munnen tar imot Kristi legeme og blod legemlig gjennom elementene, tar hjertet imot dette legeme og blod åndelig gjennom troen på ordet.

Denne kortfattede boka gir etter min oppfatning en relativt oversiktlig innføring i Luthers nattverdlære, med særlig vekt på fronten mot ”venstre”.

Ragnar Andersen

pastor, dr.