Luthers Outlaw God

Steven D. Paulson, Luther’s Outlaw God I: Hiddenness, Evil and Predestination. Minneapolis: Fortress Press, 2018. xxxv + 274 s.

--------, Luther’s Outlaw God II: Hidden in the Cross. Minneapolis: Fortress Press, 2019. 410 s.

--------, Luther’s Outlaw God III: Sacraments and God’s Attack on the Promise. Minneapolis: Fortress Press, 2021, 436 s.

Forfatteren av dette trebindsverket er professor ved Luther House of Study knyttet til Sioux Falls Seminary i South Dakota, og var tidligere tilknyttet Lutheran Seminary i St. Paul. Han er kjent som forfatteren av Luther for Armchair Theologians, A Brief Introduction to Luther og Lutheran Theology; den siste av disse er også anmeldt på FBBs webside. Paulson har besøkt Norge ved flere anledninger.

Utgangspunktet for dette verket er Luthers skille mellom den nakne Gud og Gud som påkledd i predikantens ord, som er det samme som skillet mellom menneskelige spekulasjoner og Guds løfte. Menneskets naturlige tilbøyelighet i møte med livets fortredeligheter er å søke en løsning på lovens premisser. Luthers løsning ligger i å preke og lytte til Guds ord. For Gud møter oss ikke på lovens premisser; han møter oss utenfor loven. Det er det som er meningen med tittelen på disse tre bøkene.

Når Gud søkes på lovens premisser, blir livets målsetning å forme livet i samsvar med loven. Det onde vil da oppfattes som straff for menneskets manglende realisering av livets krav. Luthers utgangspunkt er det motsatte. Gud er våre problemers årsak, ikke deres løsning. Det befrir oss fra alle forsøk på selvbebreidelse og selvforbedring og åpner opp for konsentrasjonen om tilgivelsens ord. At Gud skjuler sin godhet for oss ved å opptre i skikkelse av det onde er dermed ikke en hindring for en sakssvarende gudsforståelse; det er dens forutsetning.

Luthers ensidige tillit til den Gud som møter oss utenfor lovens sammenheng, virket provoserende, ikke minst på Erasmus, som fryktet at dette åpnet for lovløshetens anarki. For Luther var problemet derimot den form for teologi som så kjærligheten til loven som sin målsetning, og som derfor opprettholdt forklaringene av ondskapen, synden, vreden, døden og predestinasjonen. Mot dette stilte Luther kravet om å vente på predikantens ord. Det er ikke noe annet enn det ubetingede løfte om syndstilgivelse som betyr noe. Prekenen skal ikke forklare det ondes problem, og den skal ikke gi motivasjon for å oppfylle loven. Alt henger på det ubetingede løfte om tilgivelse. 

Også tilsigelsen av det ubetingede løftet følges av tvil og anfektelse. Heller ikke til spørsmålet om hvorfor dette er slik, har Luther noe annet å si enn at han ikke vet svaret. Hvorfor-spørsmål kan ikke og skal ikke besvares. Løftet om tilgivelsen er tilstrekkelig. Søker man sitt livsfundament noe annet sted enn i den ubetingede tilsigelsen av syndenes forlatelse, vil en fristes til å tro på sin egen tro. Men følelsen av tro er ikke tro, men dens motsetning. Gud handler ikke forutsigbart, det vil si i samsvar med lovens logikk. Derfor gjør han også motstand mot sitt eget løfte, Kristus og predikanten. Vi får ingen sikkerhet for at Gud er god på lovens premisser. Løftet er gitt utenfor lovens sfære, og det er det som gjelder. Loven åpenbarer nok hva synd er, men den gir oss ikke Gud. Gud er lovens opphav, men han er ikke identisk med den.

Paulsons målsetting med disse tre bindene er å utfolde Luthers undervisning om den nakne og påkledte Gud, hvordan dette skal praktiseres og noe av den motstand den har møtt. Den viktigste referanse-teksten er Om den trellbundne vilje, men fordi hvorfor-spørsmålene ligger til grunn for så mye teologisk tekning, drøftes det også mange teologihistoriske problemstillinger på en måte som innebærer skarp kritikk av alternative tilnærminger inkludert den vi finner i Konkordieformelen. Fordi den problemstillingen Paulson med Luthers hjelp løfter fram, er så sentral i mange bibeltekster, er Paulsons framstilling også i stor grad eksegetisk og bibelteologisk orientert. Som naturlig er ut fra Paulsons framheving av prekenens betydning, står også hans framstilling nær prekenens form. Det er altså en slags preken i tre bind på til sammen omtrent 1100 sider vi har for oss.

Sentralt i bind 1 er drøftelsen av Luthers oppgjør med Erasmus, som mente at forholdet mellom Guds og menneskets rolle i frelsestilegnelsen er uklart, og derfor forente skeptisk ydmykhet med underkastelse under kirkens læreavgjørelser. Troens modus er imidlertid ikke skepsis, men den sikkerhet som forholder seg til entydige løfter gitt av den allmektige Gud, og som dermed nødvendigvis oppfylles. Det er mye vi ikke forstår ved Gud, men det er ikke noe uklart ved Bibelens sentrale budskap. Derfor er det fundamentet for en trygg bekjennelse. Forutsetningen er at det ikke er noe betinget ved Gud; hos ham er det ikke noen avstand mellom vilje og virkelighet. I løftet ligger dermed nødvendigvis også dets oppfyllelse. Det betyr at vi også ser Guds vilje manifestert i Judas fordømmelse og Faraos forherdelse, slik Bibelen også sier. Gud er ikke en som passivt avventer menneskers valg og innretter seg etter dem; han er det handlende subjekt i det som skjer. Det er forutsetningen for at evangeliets løfte kan høres som betingelsesløs nyskapelse. 

Bind 2 drøfter og aktualiserer Luthers utleggelse av en rekke bibeltekster, først og fremst fra GT. Et viktig tema i dette bindet er Luthers oppgjør med antinomisten Johann Agricola, som hevdet at loven ikke skulle forkynnes for kristne. Loven skal forkynnes, hevder Paulson, men bare som uttrykk for Guds vrede og dom; loven anklager alltid. Å tillegge den noen positiv betydning, altså noe i retning av det som er blitt omtalt som lovens tredje bruk, vil Paulson ikke vite noe av. Dette er også grunnlaget for hans kritikk av mystikken, som vi også finner i dette bindet. Mystikken kjennetegnes ifølge Paulson av at den søkte en nådig Gud i stillheten bortenfor det erkjennbare, men fremdeles på lovens premisser.

Det siste kapitlet i dette bindet drøfter Luthers teologiske utvikling. Opprinnelig søkte Luther en løsning som dels bestod i å akseptere lovens dom som rettferdig, dels i å akseptere mystikkens taushet overfor den uforståelige Gud. Slik Paulson ser det, var det Erasmus som gjorde Luther oppmerksom på det uholdbare i disse løsningene. Det var altså først gjennom debatten med Erasmus Luther fullt ut forstod betydningen av skillet mellom den forkynte og ikke-forkynte Gud. Konsekvensene av denne oppdagelsen kommer imidlertid fullt til uttrykk først med den store Galaterbrevskommentaren.

Bind 3 handler om hvordan Gud prekes. Heller ikke her slipper vi unna Guds skjulthet, fordi Gud skjuler seg også i sakramentene og går til angrep på sine egne løfter. Det kommer til uttrykk i bibeltekster som Jakobs kamp med Gud og Abrahams ofring av Isak.

Slik Paulson ser det, skjuler Gud seg tre steder, i det skapte, i Jesu kors, og i forkynnelsen, men på det siste stedet vil han la seg finne. Opprinnelig var det ingen skjulthet; for Adam og Eva var Gud fullt tilgjengelig. Problemet var at de ikke ønsket å finne ham. Konsekvensen er at Gud trekker seg tilbake og blir skjult, men ikke på den måten at han ikke fremdeles er den allmektige. Han vil fremdeles la seg finne, men bare på den måten han selv har bestemt; han er aldri overlatt til menneskers forståelsesformer, og lar seg derfor aldri fange på lovens premisser. Heller ikke i Kristus var noe skjult; han kom med ubetinget tilgivelse som var åpent tilgjengelig for alle. Men synderne ville ikke ha den; i stedet korsfestet de Kristus. Tilgivelsens tjeneste fortsetter i evangeliet om korset, men heller ikke den vil menneskene ha. Men nå er det ingen andre muligheter; her og ingen andre steder insisterer Gud nå på at han vil la seg finne. Her overvinner den forkynte Gud den Gud som ikke er forkynt. Evangeliets Gud bekjemper den Gud som er lovens opphav.

Paulsons framstilling er omfattende og ordrik, og det er ikke til å unngå at det blir adskillige gjentagelser. Under lesningen sitter en derfor ofte med et ønske om at han hadde valgt en strammere framstillingsform. Likevel er det mye å lære av framstillingen hans. Jeg tror han har rett i at det er en fristelse for teologi og forkynnelse å framstille Guds godhet på en enklere og mer entydig måte enn det Bibelen gjør. Det som da skjer, er at en forståelse av det gode på menneskets, altså lovens, premisser blir rammen for forståelsen både av evangeliets innhold og dets tilegnelse, og da blir kristendomsforståelsen pelagiansk og moralistisk. Et hovedanliggende for Paulson er å avvise dette, og her har han etter min oppfatning et viktig poeng. Et gudsforhold etablert på lovens premisser skaper en form for frelsesøkonomi hvor det Gud gjør og det mennesket gjør opptrer som poster i et regnskap, og det sperrer for en forståelse av det ubetingede ved evangeliet. Paulson viser hvordan avvisningen av en slik gudsforståelse er et viktig poeng i mange bibeltekster, og gir på den måten mange gode poenger til predikanter som vil unngå å havne i sløv moralisme. Jeg tror også han har rett i at en forståelse av Gud som den aktivt handlende i det som skjer i verden er en forutsetning for at Guds løfter skal kunne forkynnes og tilegnes slik de er gitt. Her er Paulsons framstilling frigjort fra alle omskrivninger og forbehold på en befriende og tillitsskapende måte.

Men om grunnlaget for et tillitsfullt gudsforhold etableres ved en guddommelig handling utenfor lovens sammenheng, innebærer det at enhver tale om en positiv funksjon for loven må avvises? Paulsons svar på det spørsmålet er ja, men jeg tror ikke det svaret er holdbart. Tvert imot tror jeg hans svar på dette spørsmålet signaliserer en grunnleggende svakhet ved hele hans tilnærming. 

For det første er avvisningen av lovens positive betydning eksegetisk problematisk. Paulson forstår påstanden i Rom 10,4, Kristus er lovens télos, som en påstand om at Kristus bringer lovens gyldighet til avslutning (I, 27; II, 225; III,246). Det tror jeg er feil; teksten poeng er bedre oppfattet i Bibelselskapets 2011-oversettelse som gjengir télos med «ende og mål». Det samsvarer også bedre med Jesu forkynnelse. Riktignok har Jesus ingen betenkeligheter med å framstille et tillitsfullt gudsforhold som et resultat av et ensidig guddommelig inngrep (Matt 19,26; Joh 6,44.65), og dette poenget er vel ivaretatt i hos Paulson. Men Jesus har heller ingen betenkeligheter med å peke på sammenhenger mellom loven og evangeliet. Guds egen lovoppfyllelse, det vil si den fullkomne oppfyllelse av kjærlighetsbudet, er noe Jesus holder fram som målsettingen for et liv i etterfølgelse (Matt 5,48; 22,39). Paulson har rett i at dette budet ikke realiseres gjennom et gudsforhold preget av beregnende regnskapsførsel (jf. Matt 25,37-39), men det endrer ikke det forhold at loven og evangeliet i Bibelen har en sammenfallende målsetting, som er et liv etter Guds vilje.

For det andre tror jeg ikke Paulson har dekning for sin påstand om at enhver fornuft-basert (som på Paulsons premisser vil si lovisk) argumentasjon i teologien gir en lovisk og moralistisk frelsesforståelse. Ikke alt av sannhet, skjønnhet og godhet i verden er uttrykk for menneskers selvhevdelse. Vi må tro at Guds vilje skjer også på jorden, ikke bare i himmelen, for det var slik Jesus lærte oss å be. Derfor kan bilder og metaforer fra denne verden faktisk speile sannheten om Guds rike. Var det ikke slik, ville inkarnasjonen og forsoningen bli språkløse. Dette er noe ikke minst Luther understreket med stor tyngde. Observasjon av naturen og menneskene er riktignok et vaklende fundament for en trygg tro; til det er verden for tvetydig. Men det betyr ikke at det er grunnlag for den skarpe motsetning Paulson opererer med. Den verden Gud har skapt, sier oss noe om sitt opphav (Rom 1,20). Derfor kan Paulus hevde at det er den ukjente Gud som grekerne helt korrekt forholdt seg til, som han selv opptrer på vegne av (Apg 17,22-31), og Paulsons energiske argumentasjon for at dette må forstås annerledes (II,190-197) virker ikke overbevisende.

Paulsons utgangspunkt er at loven og evangeliet er gjensidig utelukkende motsetninger. Derfor har loven for ham ingen annen funksjon at den alltid anklager. Denne anklagen må komme til orde, hevder Paulson; det vil derfor være feil å kalle ham en antinomist. Likevel framtrer hans tilnærming, på tross av hans kritikk mot rasjonaliteten som lovisk, med en rasjonell entydighet som virker firkantet og skjematisk. Antagelig er den på dette punkt også selvmotsigende. Når lov og evangelium framtrer som logiske motsetninger, er forholdet mellom dem, til tross for alle Paulsons bestrebelser for det motsatte, etablert på et grunnlag som Paulson selv beskriver som lovisk.

I Bibelen er dette annerledes. Der er også loven hellig (Rom 7,12), og dermed forankret i Guds egen virkelighet. Heller enn å forstå lov og evangelium som motsetninger bør de derfor forstås som ulike strategier med ulike begrunnelser som ikke opphever, men kompletterer hverandre. At loven ikke er gudsforholdets fundament, opphever da ikke dens gyldighet og positive betydning i andre sammenhenger. Argumentasjon for gudstroens nødvendighet er da heller ingen hindring for en understrekning av det ubetingede ved evangeliet så lenge rasjonaliteten avstår fra å innholdsbestemme gudsbildet. Da havner vi i moralismen; det har Paulson rett i. Men jeg tror ikke det er en nødvendig konsekvens, og etter min oppfatning så heller ikke Luther det slik.

Problemet ved å se på loven og evangeliet som motsetninger blir særlig tydelig i forståelsen av forsoningen. På sin vei mot korset tok Jesus på seg den skyld vi har pådratt oss fordi vi ikke oppfyller loven, og slik oppfylte han selv lovens viktigste bud, kjærlighetsbudet. Når Jesus, som hos Paulson, plasseres helt utenfor lovens sammenheng, kan hans død ikke lenger forstås på denne måten. Paulson vil ikke underlegge Guds handlemåte noen form for påvisbar logikk, fordi en da etter hans oppfatning framstiller evangeliet på lovens premisser. Konsekvensen er imidlertid at absolusjonens løftesord blir stående ubegrunnet og uforklart; inkarnasjonen virker tilfeldig og korsdøden har ingen elementer av iboende forståelighet. Midt i all Luther-lovprisning forsvinner da også Luthers oppfatning av det salige bytte som rettferdiggjørelseslærens fundament, og det hele beveger seg i retning av en subjektiv forsoningslære.

Den samme ensidighet som preger Paulsons forståelse av forholdet mellom lov og evangelium preger også hans omgang med kirkehistorien. For ham blir (en ensidig fortolket) Luther stående igjen som den ene store autoriteten, mens alle andre (inkludert Augustin) har misforstått det vesentlige. Men å hevde at den sakssvarende forståelse av evangeliet forsvant med apostlene for så å dukke opp igjen i Wittenberg en gang rundt 1520 er problematisk både av historiske og teologiske årsaker. Luther var neppe den kontekstløse ufeilbarlighet Paulson gjør ham til. Til tross for sin understrekning av løftenes betydning, ser det dessuten ut til at Paulson overser Jesu løfte om at dødsrikets porter ikke skulle få makt over kirken (Matt 16,18; jf. også Matt 28,20). Innebærer ikke det at det faktisk må være en påvisbar kontinuitet i evangelieforkynnelsen gjennom kirkens historie? Midt i den sterke og berettigede understrekningen av betydningen av Guds løfter, kan det se ut som Paulson har glemt dette.

Vi har ingen klare paralleller til Paulsons Luther-tolkning i tysk eller skandinavisk Luther-forskning, men den er i USA kjent fra Paulsons lærer Gerhard Forde, og har derfor også vært en del omdiskutert der. (Jeg har selv diskutert deler av problemstillingen med Paulson ved en anledning, uten at det ser ut til at mine argumenter har gjort så stort inntrykk på ham). Jack Kilcrease, som skrev sin doktoravhandling om Fordes forsoningslære, har levert interessante anmeldelser av de to første bindene av Luther’s Outlaw God i Logia, hvor han også anfører innvendinger som er beslektet med dem jeg her har pekt på. David P. Scaer kritiserer forståelsen av forholdet mellom Gud og loven hos Forde og noen av hans elever inkludert Paulson i en artikkel i Concordia Theological Quarterly 2018.

Paulsons Luther’s Outlaw God er et omfattende verk som tar opp helt sentrale problemstillinger og har viktige innsikter å komme med. Men det er ensidigheter i framstillingen som gjør at det, etter mitt skjønn med rette, vil forbli omdiskutert.

16. august 2021

Knut Alfsvåg