Luthersk blikk på flyktningstrømmen

Det er gjerne ikke islam-kritikk vi forbinder med i våre dager. Like fullt var muslimer en av de gruppene som oftest ble rammet av reformatorens kritikk – ved siden av papister, svermere og jøder. Han så et fellestrekk ved disse fire, nemlig at de ikke bøyde seg for Guds åpenbaring, men i stedet insisterte å dyrke gud på sin egen måte.

– Dette forsto Luther som menneskeskapt religiøsitet, altså synd mot det første bud, sa Knut Alfsvåg, professor ved VID vitenskapelige høgskole, i sitt foredrag «Luther om islam» på NELAs konferanse i i forrige uke. Tema for konferansen var kristen tro i møte med vår tids folkevandringer.

På Luthers tid var muslimske erobrere for lengst drevet ut av , men islam var fremdeles en trussel fra sørøst, der tyrkerne presset mot . Luther tolket den tyrkiske fare som Guds straff for de kristnes svikt. Han mente at tyrkerne kunne fungere som et middel til å tvinge kristne til bot og bedring – på samme måte som pest og papister.

Å forstå trusselen fra islam som uttrykk for Guds straff, vil være omstridt i vår tid. Derimot vil de fleste nikke anerkjennende til Luthers krav om at kritikk av islam må bygge på fakta, ikke på myter og rykter.

Martin Luther ivret for at man burde få trykket opp en latinsk utgave av , for at kristne kunne studere den selv. Dét var paven imot. Han mente at den slags kunne forvirre kristne og føre dem til fall. Derfor ble faktisk et opplag av Koranen brent.

Luthers hovedinnvending mot islam var, ifølge Alfsvåg, at man ikke aksepterer den bibelske åpenbaring. Muslimer avviser sentrale elementer, som treenighetslæren og læren om inkarnasjonen. Jesus er ifølge islam ikke Guds sønn, han er ikke død for våre synder og har ikke stått opp fra de døde. Slik lærer islam falskt på avgjørende punkter, mente Luther.

Kristen tro lærer at Gud først og fremst er kjærlighet, islam at han først og fremst er en lovgiver som mennesket har plikt til å følge. Luther var dessuten sterkt avvisende til alt som smakte av hellig krig, og også svært kritisk til islams aksept av polygami.

Noe reelt grunnlag for religiøst fellesskap mellom kristne og muslimer finnes ikke, konkluderte Luther.

Flere at NELAs talere hadde definitivt gjort som Luther oppfordret til, nemlig lest Koranen selv. Dette er en forutsetning for å kunne føre en god samtale med muslimer, mente Robert H. Bennett, direktør ved Luther Academy og professor ved Concordia Theological Seminary, et presteseminar i Fort Wayne i Indiana.

Bennetts foredrag handlet om islams opphevelsesdoktrine (doctrine of abrogation). Å forstå dette prinsippet vil hjelpe oss til å forstå både selvmotsigende tekster i islam og det voksende problemet med jihadister, sa han og understreket viktigheten av å forstå verdensbildet til dem man vil nå med evangeliet. Et svært sentralt spørsmål i så måte er om islam er en fredelig religion som er kuppet av militante, eller om jihad faktisk er selve hjertet i islam.

Kort fortalt handler opphevelsesprinsippet om at det profeten Muhammed skrev sist, opphever det han skrev tidligere.

– De fleste jihadistgrupper har forstått prinsippet om opphevelse slik at det ligger en tydelig kommando til å føre krig mot de vantros verden, sa Bennett og siterte blant annet Det muslimske brorskapet som åpent bekjenner sin tilslutning til krig og død: «Gud er vårt mål, profeten er vår leder, Koranen er vår grunnlov, jihad er vår vei, døden i Guds tjeneste er vårt høyeste ønske, Gud er Gud og Gud er stor.»

– En oppriktig eksegese av Koranen viser at det gjennomført oppfordres til å bekjempe de vantro, mente Bennett.

Den amerikanske professoren siterer Nabeel Qureshi, forfatter og konvertitt med muslimsk bakgrunn, som mener alle muslimer står overfor tre alternativer: Det første er å gjøre som ham selv, å avvise Koranen og forlate islam når han oppdager at hans oppfatning av islam som en fredelig religion ikke stemmer med åpenbaringer. Det andre alternativet er å ignorere Koranens oppfordring til jihad og leve som om det ikke finnes. Det tredje alternativet fører til radikalisering, nemlig å akseptere Koranens lære og adlyde kravet om jihad.

– Som kristne skal vi elske nesten vår som oss selv. Dette innebærer å møte muslimske naboer med kjærlighet, understreket Bennett. Med denne kjærligheten som basis oppfordret han til å våge å snakke om kristen tro.

Én som virkelig har ført samtaler med muslimer som har kommet i hans vei, er Jan Bygstad, prest i DELK i . De siste par årene har stadig flere søkende muslimer funnet veien til de to menighetene han leder. I dag har de rundt 30 tidligere muslimer som medlemmer. På NELAS konferanse fortalte han om sine pastorale erfaringer med konvertitter.

– Det er helt tydelig at det skjer noe blant iranske flyktninger til Europa. De dras mot kristen tro og har en åpenhet mot evangeliet som vi til nå ikke har sett hos arabiske muslimer, sier Bygstad, som tror mye av forklaringen handler om at iranerne er svært desillusjonert i forhold til islam.

Før konvertitter får døpes i DELK, må de følge dåpsundervisning i to-tre måneder, og her dukker Luther opp igjen. I tillegg til Bibelen er Luthers lille katekisme den viktigste læreboken.

– Det har vært en forutsetning for dåp at konvertittene er fortrolige med budene, trosartiklene, Fader Vår og sakramentene, sier Bygstad og forteller videre at han bevisst begynner med trosartiklene. – Det er avgjørende at de skjønner hvem den kristne Gud er før vi begynner å snakke om budene, sier han.

Når han først kommer til budene, har han innsett at det er særlig viktig å legge vekt på det 6. bud og gi solid undervisning om forholdet mellom mann og kvinne.

– I islamsk tradisjon er kvinnen mannens medhjelper, mens Bibelen sier at Gud skapte Eva som en medhjelper som er Adams like. At kvinner og menn er likeverdige i Guds øyne, viser at ekteskapet er noe helt annet ut fra kristen tenkning enn islamsk, sa Bygstad, som for øvrig uttrykte stor frustrasjon over norske innvandringsmyndigheters behandling av konvertitter.

Mens mange i vår tid stiller spørsmålstegn om motivene til flyktningene, og beskylder mange av dem for å være økonomiske flyktninger, argumenterte Frederik Sidenvall, rektor ved L. M. Engstrøms Gymnasium i Göteborg, for at det å søke en bedre fremtid for seg selv og sine barn ligger dypt i oss mennesker. For på samme måte som livet er en gave fra Gud, er også selvoppholdelsesdriften en gudgitt egenskap.

Derfor skal vi passe oss for å dømme og moralisere over mennesker som slåss for å skape en bedre fremtid for seg selv og sine barn – når mennesker skapt av Gud ønsker å leve, for dette er en dypt menneskelig ting å gjøre.

Og Luther? Jo, han slår fast at de er brudd på det femte bud hvis man lar være å hjelpe et menneske i nød. Det er nemlig ikke bare den som gjør direkte vondt mot sin neste som bryter dette budet, men også den som lar være å gjøre godt:

«Hvis du nå kunne gi en naken klær, men isteden lar ham gå, så har du latt ham fryse i hjel. Hvis du ser en som sulter, uten å gi ham mat, så lar du ham dø av sult. Og hvis du ser en uskyldig som blir dømt til døden eller kommer i lignende nød, og du ikke redder ham om det står i din makt, så har du drept ham», skriver Luther blant annet, i forklaringen til det femte bud.

Selvoppholdelsesdriften gjelder likevel ikke bare enkeltmennesker, men også vertsnasjonene, presiserte Sidenvall. Myndighetenes ansvar er å identifisere trusler og farer. De skal ivareta sikkerheten og beskytte borgerne og nasjonen. Der det enkelte menneske har et kall til å elske sin neste, må staten balansere ulike hensyn mot hverandre.

– Vår hovedoppgave som kristne er imidlertid ikke først og fremst å løse de politiske problemene nasjonalt eller internasjonalt, men å vise vei til det som er det endelige svaret på vår kamp for selvoppholdelse, nemlig frelsen i Jesus Kristus, avsluttet Sidenvall.

Artikkelen stod opprinnelig på trykk i avisen Dagen og kan også leses her.