Luthersk dåpsforvaltning i økumenikkens tid

FBB-nytt: LEDER

Nr. 1, Mars 1988, 25. årgang

Gunnar Johnstad:

Luthersk dåpsforvaltning i økumenikkens tid.

FBB har satset på å gjøre året 1988 til et dåpsår. Dåpsteologi og dåpspraksis skal fokuseres. Dette synes nødvendig bl.a. fordi debatten om dåpen og hvordan den kan forvaltes på en bibelsk og bekjennelsestro måte, har avtatt etter at dette var sentrale spørsmål på kirkens dagsorden i 70-årene. Den gang var det en energisk debatt om og engasjert besinnelse på dåpsteologien og på hvorledes vi forvalter dåpens hellige sakrament. Ut fra et brennende ønske om å ta dåpen på alvor og unngå enhver form for bevisstløs dåpsforvaltning, var mange dypt anfektet over hvordan dåpspraksisen fungerte i en sekularisert folkekirke. og det ble arbeidet godt og intenst for en dåpsopprustning: Handlingsprogrammer ble utarbeidet, artikler og bøker skrevet, foredrag og seminarer avholdt, alt vokst frem og motivert av ønsket om og viljen til å la dåpsforvaltningen skje på bibelske og ikke på folkereligiøsitetens premisser. Vi kan trygt si at det i 70-årene skjedde ikke så lite av en ansvarsvekkelse, iallfall i store deler av presteskapet, når det gjaldt dåpsforvaltningen i vår kirke.

I dag, femten - tyve år senere, er det nødvendig selvransakende å spørre hva som ble virkningene av dåpsoffensiven på 70-tallet. Mange sitter nok med en følelse av at det tross anstrengelsene bare delvis har lykkes å omsette de gode forslag og innholdsrike handlingsprogrammer i folkekirkens praksis. FBB håper gjennom sitt dåpsår å kunne analysere årsaken(e) til at dåpsvinden fra 70-årene synes å ha løyet ganske sterkt. Antydningsvis må en kunne spørre om det ikke er vår folkekirkestruktur som har gjort - og gjør - at vi gang på gang kommer på defensiven og ofte kjører oss fast. Spørsmålet er: Er det mulig å forvalte en bibelsk og evangelisk-luthersk dåpsteologi og å legge opp en dertil tilpasset dåpsstrategi med den folkekirkestruktur vi har? Er det noe i denne struktur som virker nøytraliserende eller, i verste fall, endog destruerende på selv de beste dåpsordninger? Kommer vår dåpsforvaltning til rette med den misjonssituasjon vi befinner oss i? Er ikke noe gått galt når kirken får som sin oppgave å misjonere blant "døpte hedninger"?

Mens fokuseringen på vår folkekirkelige dåpspraksis kan synes å ha blitt mindre de senere år, har dåpsspørsmålet blitt viet stadig større oppmerksomhet i økumenisk sammenheng. Dåpsteologien er jo et av de viktigste skjæringspunkter i økumenikken. Ikke minst har Lima-dokumentet fra 1982 (utarbeidet av Kirkenes Verdensråds kommisjon for Tro og Kirkeforfatning) bidratt til en intensivert dåpsdebatt. Denne debatt er interessant og relevant også for vår kirke, fordi den befinner seg i samme religionssosiologiske situasjon som en rekke andre land, hvor kirken er folkekirke i sekulære omgivelser. Derfor er det ikke overraskende at flere av de punkter som ble intensivt diskutert i 70-tallets debatt her hjemme, også behandles i Limadokumentet. Således advares de store folkekirkene mot faren for en ukritisk og likegyldig dåpspraksis, og det som her fremheves, korresponderer med motivene bak den nød mange ga uttrykk for i 70-årene: Den uoppløselige bibelske sammenheng mellom dåp og opplæring må få bestemme vår dåpspraksis; det kan ikke døpes inn i et åndelig tomrom, barnedåp kan bare være berettiget når den følges opp av kirkens opplæring, og når foreldrenes vilje til å medvirke til å gi barnet oppdragelse i dåpens tro og bekjennelse kan forutsettes. For bare under slike forutsetninger kan Gud gi dåpslivet dets nødvendige næring og de livsvilkår som må til for at barnet skal kunne ledes frem til bevisst og personlig tro.

Et annet interessant punkt i Lima-dokumentets dåpsdel som indirekte kan vise seg å få betydning for enkeltes dåpsoppfatning også i vår kirke, er det som sies om forholdet mellom dem som praktiserer "troendes dåp" (voksendåp) og dem som praktiserer barnedåp. Dokumentet anbefaler at kirkesamfunnene gjensidig anerkjenner disse to dåpsformer, og de ber kirkene gi uttrykk for denne anerkjennelse i sin dåpspraksis; det tales i denne sammenheng om at "troendes dåp" som finner sted etter at noen har mottatt kirkelig velsignelse som barn, og barnedåp er "likeverdige alternativer". For luthersk teologi vil det være problematisk å skulle gi barnedåp samme vekt som barnevelsignelse, slik Lima-dokumentet her tenderer mot. For velsignelse er ikke noe sakrament, men dåpen er det. Velsignelsen kan aldri erstatte dåpens sakrament. Når våre biskoper (på bispemøtet høsten 1985) i sin uttalelse om Lima-dokumentet uttrykker håp om at oppfordringen om gjensidig anerkjennelse av dåpen vil bli fulgt opp, spesielt i forholdet mellom kirker som døper barn og kirker som praktiserer troendes dåp, så er dette derfor ikke uproblematisk. Ikke minst burde vel de reservasjoner biskopene selv gjør overfor Lima-dokumentets forståelse av troen og dens plass i forbindelse med dåpen, ha ført til større skepsis til talen om troendes dåp og barnedåp som "likeverdige alternativer". Lima-dokumentet forholder seg uklart til trosbegrepet, og det kan for en luthersk teologi ikke være mulig med noen økumenisk tilnærming i dåpsspørsmålet uten tilnærming i forståelsen av troen. Det er verdt å spørre om man i moderne økumenikk er i ferd med å gjøre dåpsspørsmålet til et teologisk adiaforon (merk at Lima-dokumentet behandler forholdet mellom troendes dåp og barnedåp under hovedoverskriften "Dåpspraksis", og sammenlign Leuenberg-konkordien som hevdet at spørsmålet om "dåpspraksis" ikke lenger skulle gjelde som noen avgjørende kontrovers). Hva er det man vil anerkjenne? Er det den ene dåp i ulik form, eller er det teologisk sett ulike dåpssyn?

Nå står Lima-dokumentets drøftelse av forholdet mellom voksendåp og barnedåp naturligvis i et annet perspektiv enn når vi i vår kirke i trolig stadig stigende grad kan regne med at voksne vil søke dåp. Men den økumeniske situasjon og dåpsdrøftelse kan bidra til å skape det inntrykk blant kristne at når det i vår kirke praktiseres både barnedåp og voksendåp, så er dette et uttrykk ikke bare for at kirken aksepterer og praktiserer to ulike dåpsformer, men to alternativer når det gjelder forståelsen av troens forhold til dåpen. Man kan da forledes til å tro at den tradisjonelle forståelse av "troendes dåp" i luthersk teologi. der denne form for dåp ble betraktet som uttrykk for en helt annen tros- og evangelieforståelse og en annen antropologi og ekklesiologi, er oppgitt til fordel for en likestilling av ulike dåpsforståelser. Når lutherske kirker i stadig stigende grad vil oppleve en sterkere variasjon når det gjelder tidspunktet for dåp. og stadig flere blir døpt etter å ha kommet til tro (som unge eller som voksne). blir det en utfordring for vår kirke å holde fast ved en dåpsteologi som ikke levner noen tvil om at de to dåpsformer - barnedåp og voksendåp - begge gir uttrykk for den ene bibelske dåp, og at dåpen er like gyldig uansett alder. Det er tale om én dåp og om én tro (Ef 4,5), og troen er her den mottagende tro, den tro som tar imot dåpens frelsesgave, ikke en tro som gjør dåpen virkekraftig og gyldig ("Denn mein Glaube machet nicht die Taufe, sondern empfängt die Taufe", Luther, Store Katekisme). Det er ikke troen, men Ordet som er "lagt til vannet" i dåpshandlingen, som konstituerer dåpens sakrament og virker frelse. Også den voksne som kommer til dåp som troende, lar seg ikke døpe på sin tro, men bare på Guds Ord og løfte. Når voksendåp og barnedåp i årene fremover i stigende grad vil bli praktisert side om side i vår kirke. må kirken - i ord og handling - fremholde at disse to former ikke betyr at i det ene tilfelle er dåpen (mer) en menneskelig bekjennelses- og lydighetshandling, i det annet tilfelle (mer) en radikal Guds gjerning. Dåpens innhold er det samme i begge tilfeller. En aksentforskyvning fra Ham som gir sin frelsesgave i dåpen til oss som mottar gaven, er en uevangelisk aksentforskyvning. Også vi lutheranere kan - og skal, fordi det er bibelsk - i én forstand tale om "troendes dåp", men aldri på en slik måte at nåden tas ut av nådemidlet og frelsen strykes av sakramentet. En rett forvaltning av nådemidlene tilhører kirkens karakter av bekjennelseskirke. Måten vår kirke i ulike former forvalter den ene bibelske dåp på, blir en prøve på denne dens karakter av bekjennelseskirke.