Luthersk læretradisjon i kirkelig og kulturell kontekst

Under denne overskrift vil vi i det følgende drøfte den identitetskrise som Den norske kirke for tiden gjennomlever. At vår kirke i dagens dype kulturbrytning finner det vanskelig å håndheve den lutherske arv, er i utgangspunktet ikke underlig. Den egentlige problemstilling er spørsmålet: Hvor dypt stikker krisen?

I. INNLEDENDE PROBLEMSTILLING

Spørsmålsstillingen kan kanskje formuleres slik: Avspeiler den faktiske kirkelige krise bare en tilfeldig feilutvikling i konfrontasjonen mellom luthersk læreoverlevering og vår samtidskultur? Eller er problemene tegn på en større teologisk krise i selve det lutherske "system"?

For å besvare dette store spørsmål vil jeg innenfor de rammer omstendighetene byr, søke å svare ved å låne en modell fra den såkalte postmoderne kritikk av vår samtidskultur.

Legitimerende fasader om den ideologiske krise

La oss da innledningsvis ta et sideblikk til dagens politiske establishment i Norge. Forsøk å erindre deg TV-bildene fra et av Arbeiderpartiets lÅndsmøter. For min egen del ser jeg for meg som en gjenganger Gro Harlem BrundtlÅnd synge "Internasjonalen" omkranset av røde flagg. En slik symbolladet fremtreden for offentligheten må ikke forveksles med en pietetsfull gestus til arbeidskampen i "de harde tretti-åra". Innslaget er rimeligvis et nøye valgt herskeinstument. For å legitimere den sosialdemokratiske regjerings arbeide for å modernisere Norge i konfrontasjonen med en ny liberal markedssituasjon, forsøker hun å binde symholske bånd tilbake til revolusjonens heroiske slagord. Det ideologiske tomrommet mellom den sosialistiske arv og dagens politikk overdekkes med nostalgi.

Den store samfunnsendring som pågår, fremtvinger spørsmålet om hva sosialisme er idag. Da Arbeiderpartiet allerede for flere tiår siden ble anklaget for å ha sviktet sosialismen, skal Torolf Elster lakonisk ha svart: "Sosialisme, det er den politikk Arbeiderpartiets sentralstyre til enhver tid fører."

Spørsmålet til oss er om det symbolmettede fjernsynsbildet av Gro og Elsters pragmatiske svar på den ideologiske krise utgjør en almen nøkkel til forståelsen av hvordan historisk tankegods overleveres i vår samtidskultur. Min påstÅnd er at vi her har en modell som også kaster lys over kirkens læreoverlevering i dagens kulturelle kontekst.

Narrebilder

Som et sentralt analyseinstrument til forståelsen av vår samtidskultur tar postmodernismen i bruk det kunsthistoriske begrepet simulakrum. Til norsk kan ordet oversettes med blendverk eller narrebilde.

Et "narrebilde" betegner kort og godt et bilde av noe som ikke finnes. Bildet er et identitetsløst "blendverk" som narrer oss fordi det ikke peker på noen slags utenforstående opprinnelighet som prototyp for det som avbildes. I møtet med en slik kulisse kan enhver fritt legge hva man vil inn i bildet. Hvis jeg i et antikvariat kjøpte et bilde av en staselig person, og hengte det opp på stueveggen for så å fortelle alle gjester i mitt hjem at det var min tippoldefar, skapte jeg et narrebilde som kunne blende mine gjester. I dagens samfunnsliv ser postmodernismen en lignende imponeringsprosess brukt som herskerteknikk. Denne manipulerende bløff kan fungere fordi vi lever i en kulturell kontekst hvor den historiske overlevering i stor grad er bortfalt som identifikasjonsgivende orienteringspunkt. I dette åndelige vakuum bruker individer, grupper og ideologier freidig begivenheter fra fortiden i forsøket på å legitimere sine merkesaker. Ved å ta i bruk bruddstykker fra fortiden og bruke disse som etiketter på egne merkesaker, imiteres en historisk kontinuitet mellom egne anliggender og gårsdagens storverk.

Med uttrykket simulakrum vil altså postmodernismen advare oss mot å bli lurt av Åndre eller av oss selv. Begivenheter og honnørord kan brukes i fleng uten at jeg derfor i sak er trofast mot de idealene som slik markeres. Ordene kan like godt være et blendverk som dekker over det faktiske tomrom som utviklingen har skapt mellom den gang og idag.

Troskap mot den lutherske arv

Forholdet mellom våre merkesaker og det i fortiden som vi bruker til legitimeringen av dem, karakteriserer postmodernismen med begrepet "trofasthet", og man bruker to avledede - "begivenhet" og "navngivning" for kritisk å etterprøve den indre sammenheng. Hendelsesforløpet som vi påberoper oss, gies substans og fylde ved at en begivenhet blir navngitt på en særegen måte. For å kunne ta stilling til hvorvidt det foreligger troskap mot det forgangne må vi således spørre: Hvordan avgrenses begivenheten og hvordan skjer navngivningen?

For å besvare vår temaformulering -"Læretradisjon i kirkelig og kulturell kontekst" - innenfor et slikt perspektiv, er det nødvendig å sette et kritisk søkelys på såvel "reformasjonen" som legitimerende begivenhet og "det lutherske" som legitimerende navngivning i dagens kirkelige praksis. Kort sagt: Hva er egentlig lutherdom, og hvordan ivaretar vi idag den lutherske arv i forhold til fortidens idealer?

Bak en slik problemstilling ligger imidlertid også den postmoderne mistanke om at legitimerende fasader kan tildekke ideologiske tomrom. Slik er fundamentalspørsmålet selvfølgelig hvorvidt etiketten "luthersk" til syvende og sist er noe mer enn et blendverk brukt til legitimasjon av ulike epokers løpende teologiske anliggende.

For å foregripe vår konklusjon vil vi straks fastslå at det ikke er nødvendig med dyp og lang refleksjon for å se at den lutherske læretradisjon ikke virker normerende på dagens kirkeliv. At ulike grupper i vår kirke gjennom mer enn hundre år har mant til bekjennelsestroskap ved å heise lutherdommen som vimpel over sin virksomhet, problematiserer ikke en slik konklusjon. Ropet på bekjennelsestroskap er vel snarere et tegn på fraværet av det lutherske enn en bekreftelse på nærværet av reformasjonsarven. Også det faktum at et vell av ulike, til dels gjensidig ekskluderende synspunkter navngies som den egentlige lutherdom, nødvendiggjør en besinnelse på hva "det lutherske" egentlig er.

II. HVA ER LUTHERDOM?

Dette spørsmål vil vi søke å besvare dels ved å legge et historisk perspektiv på utviklingen fra reformasjonen til Den norske kirke idag, dels ved å etterspørre om det gies midt i den omskiftelige stillingtagen i enkeltspørsmål en typisk luthersk tilnærmelse for å finne løsningen på de teologisk-kirkelige spørsmål. Imidlertid sier det seg selv at innenfor rammen av et foredrag vil såvel et diakront som et synkront perspektiv på det lutherske måtte tegnes med bred pensel.

Enheten i den historiske utviklingsprosess

Det å ville påvise det varige, identitets-skapende tankegods i lutherdommens teologihistorie, fremtvinger umiddelbart en mer prinsipiell problemstilling: Er det overhodet rimelig å forvente at den historiske utvikling lar seg styre som en ren applisering av et gitt ideologisk tankegods? For det er klart at historiske begivenheter og hendelsesforløp ikke utspilles på scenen som når far står på kjøkkenet og lager risengrynsgrøt. Da ser han først på oppskriften, så gjør han det som anordnes i kokeboken, og til slutt kan grøten settes på bordet.

For å efterspørre det konstante i den lutherske læretradisjon gjennom ulike kirkelige og kulturelle kontekster, ville det efter min forståelse være naivt å operere med en modell hvor man tenker seg at den lutherske kirkedannelse er fremstått ved at Luther først tenkte ut sine ideer om hva en sann kirke skulle være; så gikk man til verket og satte reformatorens teologiske visjon ut i livet Den minste historiske lesning omkring retormasjonsprosessen bevidner for oss at de lutherske kirkedannelsene er blitt til gjennom en historisk og kulturell prosess hvor også en rekke ikke-teologiske, sosio-politiske faktorer styrte utviklingen i forskjellig bane. Resultatet viste seg i oppsplitringen av den efterreformatoriske lutherdom i ulike retninger.

Men på den annen side ville det være urimelig, hvis man i utgangspunktet avviste at det kunne være noe konstant også i en mangslungen utvikling. Et historisk perspektiv på lutherdommens utvikling utelukker derfor ikke at det kan gies en rød tråd som, tross åpenbare forskjeller, binder de ulike lutherske kirkedannelser sammen.

Et diakront perspektiv på utviklingen av luthersk identitet

Spørsmålet er altså: Gir reformasjonen og den påfølgende utvikling oss rett til å fremstille den lutherske historie som en rekke eller kjede av identitet?. En historisk tilnærmelse gjør det efter mitt syn vanskelig å hevde at "det lutherske" fremstår som en entydig historisk størrelse. For det første er selve reformasjonsbegivenheten som religiøs prosess mer enn Martin Luthers person. Den tyske reformasjon inngår som et moment i den religiøse endringsprosess som hele middelalderen gjennomgikk ved middelalderens utløp, og i TysklÅnd møter vi ikke bare Luther, men også Philip Melanchton som stamfar til lutherdommen. Selvom disse to var venner, var de ikke derfor teologisk samstemt. Luther stilte seg f eks. reservert overfor Melanchtons skrift "Confessio Augustana", hvilket senere ble luthersk bekjennelsesskrift. Efter Luthers død ble denne uenighet åpen i konflikten mellom deres respektive tilhengere, en konflikt som ble løst gjennom fyrstenes inngripen frem til Konkordieformelen i 1577.

At striden for å finne frem til en luthersk læreidentitet var en ytterst smertefull prosess, fremkommer med all tydelighet av fortalen til Konkordieformelen, hvor det håpes at med denne konkordie "vil våre motstÅndere forskåne oss ... fra den hånlige beskyldning at vi ikke er viss på vår egen tro og derfor nesten hvert år eller måned fremlegger en ny bekjennelse".

I den påfølgende epoke utvikles så den såkalte lutherske ortodoksi ut fra en intellektualistisk tilnærmelse til troen. Paradoksalt nok baseres den retning på aristotelisk logikk til tross for at Luther i sterkeste ordelag forkastet en slik metode.

Som reaksjon på intellektualismen fremstår efter tredveårskrigen pietismen, en antroposentrisk fromhetsretning som, med Johan Arndts formidling, omformet den middelalderske klostermystikk til folkefromhet i den konfesjonelle stat.

Efter den franske revolusjon opptar så pietismen i første halvdel av forrige århundre de nye sosiale mønstre som den borgerlige kultur utformet. Den nye forståelsen av forholdet mellom offentlig og privat livssfære utmyntes hos oss i de frivillige organisasjoners forståelse av vennesamfunnets frihet fra det statskirkelige presteskap. I dette århundre er så revolusjonens idealisering av folkeforsamlingen utkrystallisert i kirkemøtet som vår kirkes høyeste autoritet, en tanke som åpenbart er totalt uforenlig med Luthers fremhevelse av skriftordets myndighet.

Kort sagt: I ulike epoker har tanken om "det lutherske" vært utfoldet i samspillet med datidens egne kulturelle forutsetninger på en måte som gjør det ytterst vanskelig å etablere en historisk kontinuitetseffekt i forhold til reformasjonen som innholdsmessig normerende begivenhet. Hva som historisk fremtrer som lutherdom, er ikke det samme på denne som på hin side av Kjølen, for ikke å snakke om østersjøen.

Kanskje er denne mangfoldige utvikling til syvende og sist ikke annet enn en avspeiling av Luthers eget brokede forfatterskap. Det er opplysende å merke seg at reformatoren kommenterte det første forsøk på å utgi hans samlede forfatterskap med å skrive: "Mine bøker er ... et kaos, grovt og ubearbeidet, brygget i hop alt eftersom begivenhetenes gang ... tvang det frem. Ikke en gang for meg selv ville det være lett å finne noen orden i det nå." (WA 54.179)

Lutherske norminstanser i et synkront perspektiv

Men hvis den usammenhengende utvikling gjør det vanskelig på historiske premisser å finne den identitetsgivende røde tråd i luthersk kirkeliv, kunne det i stedet kanskje være fruktbart å anlegge en synkron tilnærmelse. Vi vil altså efterspørre om det er noen karakteristiske formale modeller eller "mekanismer" som gjennomgående karakteriserer den lutherske tilnærmelse til lærespørsmål slik at reformasjonsarven sikres en viss konstans.

Den gjengse lutherske selvforståelse beskrives vel treffende av Herman Sasse (1976:290ff) med hans påstÅnd om at lutherdom avgrenser seg konfesjonelt ved å fordre et prinsipielt valg mellom "hellig kirke eller hellig skrift". Mot Romerkirkens underordning av Skriftens betydning i forhold til tradisjonens autoritet lyder reformasjonens bekjennelse av hva saken egentlig gjelder: "Sola Fide", "Sola Gratia", "Sola Scriptura".

Forsikringen om at vi for å kunne gripe nåden, samtidig må gjøre et valg mellom å sette vår lit til enten Skriften alene eller kirken, innebærer rimeligvis den radikale påstÅnd at også troen er alene. Troen griper tillitsfullt skriftordets sannhet uten å støtte seg til den sosiale formidling som en kirkelig læretradisjon byr.

Konkordieformelen fra 1577 uttrykker saksforholdet slik: "Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor, hvor efter enhver lære og lærer skal bedømmes bare er de profetiske og apostoliske skrifter i Det Gamle og Nye Testamente."

Nøkkelordene er selvfølgelig "eneste" og bare". Skriften er ikke blott øverste norm i forhold til Åndre avledede og derfor sekundære autoritetsinstanser, men eksklusiv norm.

La oss kort stanse opp ved dette lutherske postulat om "Skrifien alene" og kaste et kritisk blikk på hvordan skriftprinsippet i praksis har fungert.

a) Luthers skriftforståelse

Konkordieformelens fremhevelse av Skriften som umiddelbar og eksklusiv trosautoritet går utvilsomt tilbake til reformatoren selv. Luther gjorde gjeldende at Gud er virksom i Bibelen og hÅndler direkte i menneskehjertet gjennom skriftordets kraft (WA 10.II,261). Bibelboken skal leses og leses igjen, anviser Luther, idet man under bønn tenker over hva Den hellige Ånd mener med det (WA 50.658). For "når ordet blir lest, er Ånden nærværende". (WA 20.700) Skriften er altså en guddommelig makt som suverent hevder sin autoritet uten annen menneskelig hjelp enn skriftlesningen selv.

Det at all visshet hentes fra Skriften selv - "sjelen skal mettes og beruses av... kraften i ordene." (WA 7.53) - får til følge at Romerkirkens forestilling om en kirkelig overlevering gjennom århundrene, forkastes. Fordi "Den hellige Ånd har gitt oss visshet", skrev Luther i 1535, "og vi trenger intet almenkirkelig konsil." Reformatoren avviste kirkelige instanser som pave, bisp og konsil som kristenlivets normbærere (WA 38.208). Mente Augustin at han ikke ville ha trodd evangeliet, hvis ikke den katolske kirkes autoritet hadde beveget han til det, repliserte Luther at enhver kristen er sin egen pave og kirke. (WA 5.407)

Postulatet om at Skriften og dens aktuelle utleggelse er eneste trosautoritet, innebærer med Leiv Aalens formulering (1966:15f, 37) at "evangelisk teologi er og blir vesentlig eksegese, utleggelse ... en læremessig kommentar til det bibelske Kristusvidnesbyrd". Årsaken er at frelsen "bare (kan) bevitnes av Bibelens eget Kristus-vidnesbyrd." Anderledes sagt:

Lutherdom er ikke kirkelære, men bibelsk hermeneutikk.

b) Det teologiske fakultet

Men selvom Guds ords kraft er slik at troen ikke trenger noen sosial formidling utover det som leses eller forkynnes fra prekestolen, kan Bibelens autoritet i det praktiske kirkeliv ikke håndheves blott som indre illuminasjon i den enkelte. I den kirkelige hverdag melder straks spørsmålet seg: Hvordan skal Skriftens autoritet gjøres gjeldende der hvor meningene strides om hva som er Skriftens lære?

I den påfølgende utvikling ble visjonen om "Skriften alene" i praksis gjort operasjonell ved at de teologiske fakulteter ble opphøyet til institusjonelle instrumenter for Skriftens selvfortolkning. Skriftens læreautoritet gjøres personal i den teologiske professors skikkelse. Som læremyndighet erstatter derved teologiprofessoren ikke bare autoriteten til den romersk-katolske biskop, men det teologiske fakultet som sådan trer i konsilets sted. Slik erstattes Den synlige kirke av teologiske læreuttalelser som i verste fall kunne understøttes av bannet.

c) En luthersk læretradisjon

For den teologiske refleksjon melder da spørsmålet seg straks om hvilken forpliktende status en eksegetisk læreavgjørelse i en gitt situasjon skal ha for eftertidens skriftforståelse.

Prinsipielt sett ingen. Dersom den avgjørende teologi alltid er en presentisk skriftutleggelse i form av en aktuell læremessig kommentar til Bibelens Kristusvidnesbyrd, må en slik eksegetisk tilnærmelse til teologien underkjenne tanken om en varig forpliktelse på historiske læreavgjørelser. Slagordet "Skriften alene" fremtvinger altså en berettiget spørsmål om lutherdommen virkelig gir rom for kirkelig læretradisjon ut over den bibelske kommentar?

Selvom Luther skrev sine katekismer, er det ikke derfor gitt at reformatoren også forutsetter en normerende kirkelære. I forordet til Store Katekisme karakteriserer han fremstillingen som en preken over De ti bud, Apostolicum og Fader Vår. For å søke opprinnelsen til en luthersk kirkelig overlevering må vi ta utgangspunkt i Philip Melanchtons teologiforståelse og kirkesyn.

Melanchton forstod menigheten i pedagogiske kategorier, idet han simpelthen definerte den som skoleklasse -"est igitur ecclesia similis scholastico coetus" (Loci 1559), og systematiserer Luthers tanker til undervisnings bruk. Avgjørende ble også hans fremstilling i Confessio Augustana, et debattinnlegg ved riksdagen i 1530 som begivenhetenes gang skulle gjøre til lærebasis for de lutherske "Landeskirchen" fra 1555 av.

Men ikke mindre viktig er at Melanchton efter Luthers død lyktes i å knytte en forpliktelse på de oldkirkelige symbolene til de akademiske edsavleggelsene i Wittenberg. Og eftersom øvrigheten på det lutherske område hadde tiltatt seg tilsynet med universitetsstatuttene, ble fyrsten dermed gjort ansvarlig for det som skulle bli læretukten i luthersk tradisjon (Flemestad 1993:55).

c) Fyrstemakten

Fyrstemaktens kontroll over kirkelivet ble tidlig i reformasjonsprosessen legitimert av Luther selv. Selvom reformatoren skarpt kunne kritisere Romerkirkens innblanding i politiske forhold, oppfordret han fyrstene til aktivt å gripe inn i det kirkelige liv. Mot pavens kirkestyre hilste Luther adelen med å gjøre gjeldende "at det verdslige styre... tilhører den geistlige stand, ... de som utøver den verdslige myndighet er døpt på samme måte som vi... så vi må la dem være prester og biskoper." (WA 6.408) Eftersom bispeembedet vanskelig kan begrunnes i Skriften, anfører reformatoren annetsteds, holder vi oss til Guds bud og søker hjelp hos "landsfyrstene og den verdslige øvrighet som Gud har forordnet." (WA 26.197)

Den forståelse av fyrstemaktens gudgitte myndighet over det kirkelige liv får sin statsrettslige fullbyrdelse ved freden i Augsburg i 1555. Fredsslutningen innebar at de lutherske fyrstene overtok de katolske biskopenes kirkelige rettigheter og slik fremstod som fyrstebiskoper i sine territorier. Sammenfallet av den åndelige og verdslige øvrighet i fyrstens person innebærer at det kirkelige liv innordnes i staten som den religiøse side ved kongens styre. Situasjonen er med ortodoksiens kirkerettslige formulering: Ecelesia est in respublica - eller sagt på moderne norsk:

Kirken oppslukes av staten.

Den samme absorbsjonsprosess gjenfinnes i den dansk-norske reformasjon. Allerede Kirkeordinansen av 1537/39 lar kongemakten fremstå som "summus episkopus" med ansvar for all religionsutøvelse i riket. Kongen forstår seg selv som Guds tjener og tar på seg ansvaret for undersåttenes sjelefrelse som et offentlig anliggende. Dette religiøse oppdrag begrunner kong Christian III ut fra sin egen innsikt i evangeliet (Schwarz Lausten 1989:152). Om selvforståelsen hos reformasjonskongen Christian III, bemerker G. Sandvik (1973:125): "Kongen kjenner Guds lære ... Som Konge har han det gudgjevne ansvar for at lære blir satt ut i livet og for måten det skal skje på. Dette ansvar og den for formålet nødvendige makt, er han aleine om".

Foreløpig konklusjon: Den konfesjonelle stat er lutherdommens samfunnsmodell

Slagordet "Skriften alene" ble altså en skrivebords- og festtaleløsning. I virkelighetens verden unnslapp lutherdommen ikke spørsmålsstillingen: Hvordan skal Skriftens budskap finne en sosial formidling utover det som sies på prekestolen, og hvordan man skulle velge mellom konkurrerende skriftfortolkninger? Løsningen fant man ved å la fyrstemakten overta det petrinske embede og universitet det paulinske. I teorien regjerer nok Kristus gjennom Skriften i menigheten, men i praksis styrer landsfyrstene gjennom teologene i staten, for å låne E.Troeltsch' formulering (1966:518). Dikotomien "hellig Skrift eller hellig Kirke" løses ved at det religiøse samfunnsliv integreres i nasjonalstaten som den religiøse side ved kongens styre. Prinsippet "Skriften alene" fører derved i praksis til den konfesjonelle stat. Lutherdommens sosiologi - patriarkalisme uten kirkelig fellesskap - avspeiler således ingen vilkårlig utvikling. Det eksklusive skriftprinsippet leder nødvendigvis til at kirken reduseres til et adiaforon. Men hvis den kirkelige ordning bare er en funksjon av evangelieforkynnelsen, må statsmakten rimeligvis tre støttende til for å skape et samfunnsliv. I samme grad som kirken gjøres usynlig, fremstår staten synlig og i religiøs kledebon. Den opphøyde stilling staten senere skulle få i tysk historie, har sin forutsetning nettopp i reformasjonens nedverdigelse av den synlige kirke (Rosenstock-Huessy 1964:387, 393).

III. KRISEN I DAGENS LUTHERDOM

Efter dette forsøk på å tegne lutherdommen historisk og mer prinsipielt den lutherske tilnærmelse til tros- og kirkelivet, vil vi vende oss til Den norske kirke og forvitringen av den lutherske identitet.

Det statlige formynderskap over kirken

Overfladisk sett synes meget av den lutherske arv stadig intakt i Den norske kirke. Tanken om fyrstemakten som et støttende espalier om det kirkelige samfunnsliv, gjenkjenner vi straks i Grunnlovens §§ 2, 4 og 16. Det er heller ikke vanskelig å gjenfinne Christian III's pretensjon om å kunne styre det religiøse samfunnsliv ut fra sin egen innsikt i evangeliet, da regjeringsadvokaten i Børre Knudsen saken uttalte: "Staten er kirken". Det statlige formynderi over troslivet er ellers håndhevet så sent som i 1993, da kirkeminster Hernes konstaterte i forbindelse med utnevnelsen av Rosemarie Köhn: "Kongen fører an - kirken følger etter."

Den lutherske underkjennelse av betydningen av den kirkelige overlevering ble samtidig understreket av statsråden med ordene: "Vår lutherske kirke bygger på et viktig premiss ... At troen ikke er lagt en gang for alle ... Kirken bygger på det syn at hver generasjon kan vinne ny innsikt om trosspørsmål."

De saklige anliggender som staten på denne måte gjøre gjeldende i Guds navn, avspeiler ingen sammenheng med det som historisk har vært forstått som luthersk tro og lære. Men ikke desto mindre består de ytre formene som legaliserer statsmaktens formynderi over kirken. Det krav om innsikt i evangeliet som Christian III i Kirkeordinansen gjorde gjeldende på sine egne vegne, er nå i pakt med parlamentarismen demokratisert til å gjelde de innsikter som kirkedepartementets politiske ledelse til enhver tid måtte anse for å være samtidens religiøse tro.

Den bibelsk-reformatoriske læretradisjon i dagens Norske kirke

Statskirkens løpende tilpasning til den sosialdemokratiske familiepolitikk i spørsmål som abort, likestilling og homofilt samliv, nødvendiggjør en besinnelse på hvilke autoriteter som styrer Den norske kirke. Spiller i dagens situasjon den lutherske læretradisjon noen normerende rolle?

La meg gi noen eksempler på forvitringen av den lutherske arv i Den norske kirke.

a) MF's forståelse av bekjennelsen

Min egen lutherske uskyld ble tapt da MF's lærerråd i 1972 (publ. i LK 1/1973) begrunnet innføringen av kvinnelige prester med påberopelse av Den lutherske bekjennelse. Fakultetets flertall henviste til uttrykket "evangeliets varige vilje" (CA art. 28), og gjorde gjeldende at denne forestilling innebærer at selvom menighetsforskriftene i NT er fremsatt med apostolisk myndighet, er formaningene ikke av den grunn gyldige idag. Evangeliet som det styrende prinsipp betyr at kirkens ordninger ikke kan være annet enn den orden som kjærligheten gir.

Slik påberoper MF's lærerråd seg bekjennelsens evangelieforståelse ikke bare for å legitimere en prinsipiell avvisning av den faktiske apostoliske formaning i Bibelen, men evangeliet blir i seg selv et påskudd til emansipasjon fra vår egen luthersk-kirkelige overlevering. I praksis betyr det at lutherske nøkkelbegrep filtreres inn i samtiden som tomme tegn. Uten kontinuitet i fortolkningen av bekjennelsen opphøyes evangeliet til en kjærlighetstanke som kan legitimere hva som helst man måtte ønske å gå inn for.

b) Bispemøtet om homofili

En lignende problemstilling møter vi i forbindelse med mindretallets syn på homofilt samliv, da bispemøtet drøftet spørsmålet sist vår.

Som man vil huske påberoper de tre bispene i mindretallet seg nettopp Luthers skriftforståelse for å legitimere homofilt samliv til tross for det paulinske forbud. Luther gjorde gjeldende, heter det, at "Hellig skrift er det som driver Kristus frem" og ikke Bibelboken som sådan. Under påberopelse av Luthers distinksjon mellom det perifere og det sentrale i Bibelen setter de tre bispene simpelthen inn kjærlighetstanken der hvor Luther i sin tid leste trosrettferdigheten.

Selvom flertallet nok avviste at dette er en rett luthersk bruk av Skriften, løser dette ikke problemet vedrørende Skriftens autoritet. Den omstendighet at flertall og mindretall i Bispemøtet er uenige om hva det er i Bibelen som måtte drive Kristus frem, fremtvinger spørsmålet om hvem som i uenigheten har rett til å bestemme hva som skal avgjøre Skriftens mening. I praksis overlater man til flertallet å definere "was Christum treibt". Men derved fremstår Skriften ikke som sin egen fortolker. Skriftutleggelsen må i stedet låne sin autoritet fra flertallets makt til å sette sitt syn igjennom. Slik er Bispemøtets behandling av homofilisaken i praksis en underkjennelse av den lutherske forståelse av tanken om Skriftens klarhet.

Fravær av en ordnende sammenheng

Selvom man i 1973 og 1995 drøfter ulike spørsmål, avslører debatten både i kvinneprestspørsmålet og i striden om homofilt samliv en dyptgående krise i den lutherske læretradisjon. Problemet er ikke bare at den liberale falanks bruker reformasjonens bærende prinsipper til legitimasjon av brudd med såvel Bibelen som kirkens historiske arv. Enn alvorligere er at alle parter i kirkestriden bruker de samme lutherske nøkkelord, men uten at vi derfor har en felles lære. Derved er den mening som kan avleses av teksten - hva enten Bibelens eller bekjennelsens, tilsynelatende bare en funksjon av fortolkningen. I en situasjon hvor ulike syn jongleres i et kirkepolitisk spill, er det i praksis umulig å håndheve tanken om en tekstens opprinnelige mening. Vi finner ikke hold i arven for sette grenser mot dem som vil bruke Skrift og bekjennelse til å legitimere egne vilkårlige anliggender. Derved reiser spørsmålet seg: Hvordan vi skal skjelne mellom rettmessig og ugyldig skriftfortolkning, og hvordan skal så dette valg i neste omgang begrunnes?

Er bibeltroskap et spørsmål om "datostempling"?

Denne type problemstilling ble klart aktualisert av kvinneprestdebatten i NMS for snart ti år siden. Til eksempel vil jeg anføre Karl Johan Hallaråker på det metodiske plan og Odd Bondevik på det saklige:

Vedrørende henvisningen til Bibelen som autoritet i spørsmålet skal Hallaråker ha uttalt: "Vi må erkjenne at bibeltro lekfolk og teologer gransker Skriftene med ærlig vilje til å bøye seg under Ordets autoritet, men kommer til et annet resultat enn det tradisjonelle". (Sitert efter Misjonstidende 11/90 s. 7)

Hallaråkers iakttagelse beskriver sikkert den faktiske situasjon, men ikke desto mindre synes Hallaråker med dette utsagnet å oppgi reformasjonens krav om Skriftens klarhet. Dette er kjernepunktet i Luthers anti-romerske politikk. Den farligste mening som finnes - satt inn i verden av "selveste øverstkommanderende for alle onde ånder" - er pavens påstand "at skriftene er dunkle og tvetydige,.." WA 18.653)

Også daværende generalsekretær Odd Bondevik oppgir Skriftens klarhet og enhet i kvinneprestspørsmålet, men han gjør det under henvisning til Luther, idet han skriver på lederplass i Misjonstidende: "I prinsippet kan vi ikke avvise en tolkning (av Skriften) fordi den er ny. Å anføre at den kristne kirke har sagt nei (til kvinnelige prester) i 1900 år, er en tankeløshet som minner om de argumenter Luther ble møtt med da han tolket Bibelen annerledes enn tradisjonen. Med all respekt for "De gamles" innsikt i Guds ord, vi vet de kan ta feil... Det kan være på sin plass å minne om at den arbeidsgruppe som utredet saken (I NMS vedrørende kvinnelige prester) var delt, men et samlet utvalg sa vi må bøye oss for Bibelens autoritet.. Derfor skulle det ikke være grunn til uro på dette punkt. Troskap mot Guds hellige ord må alltid være ledestjerne for "år organisasjon." (MT 11/90, s. 7)

Skrifttroskap som narrebilde

Hvis Bondevik i stedet hadde skrevet i klartekst at "de gamles" bibeltolkning var feil, ville hans standpunkt kunne forståes, om enn som profetisk nyoppdagelse. Det han derimot sier at troskap mot Skriften er tilstede uansett syn på saken. I praksis oppgir da Bondevik forestillingen om en Skriftens opprinnelige mening. Bibeltroskap er ikke et saklig anliggende uttrykt som trofasthet mot et varig meningsbærende innhold som gir indre sammenheng til det skrevne. Snarere innbyr Bondevik oss til å akseptere at Bibelen taler med ulik røst i ulike epoker til ulike mennesker slik at troskapen mot Skriften ikke kan bindes til det overleverte. Det gies i skriftfortolkingen ingen kontinuitet med fortiden, ingen prototyp som kan være urbilde for dagens kirkebilde, kun formale kategorier som kan gi identifikasjon som tomme tegn.

Men hvis "troskap mot Guds hellige ord" - for å sitere den tradisjonelle formulering -i praksis ikke er annet enn "datostemplede" innsikter, er slagordet "Skriften alene" et simulakrum i postmoderne henseende. Spørsmålet er da helt enkelt: Hvordan skal man være tro mot en Skrift som ikke er bærer av en opprinnelige mening? Hvis det står alle fritt å tolke Skriften på sin måte, er bibeltroskap i praksis ikke annet en subjektiv følelse av grepethet under lesningen.

IV. LUTHERSK SYSTEMSVIKT

Stiger vi ut av den teologiske retorikks verden, må vi erkjenne at noe er gått fryktelig galt i vår lutherske læretradisjon. "Det lutherske" fungerer uten prototyp, idet uttrykket i praksis ikke betegner annet enn det som det kirkelige maktapparat til enhver tid fremfører som den passende forståelse.

Protestene mot denne utvikling fra ulike, mer tradisjonalistiske retninger som vil fastholde "det lutherske", gjør ikke situasjonen enklere. Ulike grupper identifiserer seg med ulike momenter i den lutherske arv og gjør denne identifikasjon til kriterium på hva som er sann lutherdom. Det uensartete i den lutherske læretradisjon fremtvinger så en avgrensning mot andre varianter av lutherdom, idet de konkurrerende tradisjoner gjensidig stempler hverandre som avsporinger fra av reformasjonens egentlige anliggende.

Vanhellig kirke uten hellig Skrift

Oppløsningen av den lutherske læretradisjon tvinger oss til å komme til rette med hva som er gått galt. Hvor dyp er skaden? Står vi kun overfor en "løs bolt" i det teologiske system som relativt enkelt kan "skrues på plass igjen", eller er vi konfrontert med en svikt i selve det teologiske system? Dersom Sasse virkelig har rett i at lutherdommens konfesjonelle egenart best uttrykkes i problemstillingen - "hellig Skrift eller hellig Kirke", synes det rimelig å spørre om ikke skriftprinsippet ligger til grunn for feilutviklingen. Efter 450 års eksperiment med Bibelen som "eneste regel og rettesnor", for å sitere Konkordieformelen, synes det rimelig å konkludere at vi bare står igjen med en vanhellig kirke uten Hellig skrift. Skriftprinsippet har ikke i praksis maktet å beskytte luthersk kirkeliv fra vilkårlige åndelige autoriteter. Med slagordet "Skriften alene" gjør lutherdommen gjeldende at det åndelige fellesskap med Kristus eksklusivt er formidlet i hans nærvær i Skriftordet. Henvist til Skriften "som eneste regel og rettesnor" er den lutherske trosforståelse prinsipielt ahistorisk. Påstanden er i siste forstand at troen traderes gjennom en slags religiøs filologi som støtte for forkynnelsen. Men med denne forståelse av tilegnelsen av evangeliet som en punktuell forkynnelse basert på en historieløs eksegese, fratar lutherdommen seg selv de institusjonelle hjelpemidler som er nødvendig for å videreføre sin egen teologiske arv. Uten feste i kirkens historiske overlevering kan man i praksis ikke avvise vranglærer, hvis den bare gir seg en bibelsk legitimering.

Det ble i første omgang fyrstemaktens oppgave å sikre lutherdommen den nødvendige lærestabilitet ved gjennom de teologiske fakulteter å forkaste avvikende skriftutleggelse. Men statsmaktens mulighet til å håndheve Luthers skriftutleggelse som samfunnets offentlig autoriserte forståelse av Bibelen, er idag umuliggjort i og med bortfallet av den konfesjonelle stat og fremveksten av en historisk kritisk eksegese.

Vilkårlige læreoverleveringer

Slik avspeiler den pågående ideologiske omforming av Den norske kirkes åndelige identitet mer enn en aktuell kirkelig kampsituasjon. Vi står i virkeligheten overfor en luthersk systemsvikt: Den prinsipielle forkastelse av kirkens historiske læreoverlevering gjør at lutherdommen heller ikke makter å videreføre sin egen læretradisjon i utfordringen fra en ny kulturell situasjon.

Med Skriftprinsippet som overhistorisk autoritet kjenner lutherdommen ikke annet utviklingsprinsipp enn den stabilitet fyrstemakten måtte gi det kirkelige liv. Når derfor den kulturelle situasjon endres, idet den konfesjonelle stat erstattes av et pluralistisk samfunn og den statsautoriserte bibelforståelse viker for en pluralistisk skriftutleggelse, er den lutherske statskirkelighet teologisk orienteringsløs og politisk utlevert statsmaktens egen religiøse dagsorden.

Uten støtten fra fyrstemaktens læreautoritet står lutherdommen hjelpeløs overfor tidsånden.

I forrige århundre bemektiget den borgerlige kultur seg fromhetslivet gjennom vekkelsene, og i dagen kirkekamp endres det kirkelige liv radikalt under påtrykket fra postmodernismen. Den "sosialdemokratiske" fromhetstype som er i ferd med å overta Den norske kirkes åndelige liv, betyr at den tradisjonelt lutherske fromhetstype innen kort tid vil være en saga blott.

Den siste observasjon vedrørende den faktiske kulturelle endringsprosess som vår kirke løpende gjennomgår, leder oss til ytterligere et luthersk paradoks. Fra et religionssosiologisk synspunkt fremstår luthersk kirkeliv nemlig langt mer tradisjonstynget enn det som pretenderes i slagordet "Bibelen alene". Men det er ikke læreoverleveringen om er mønsterdannende. I stedet har lutherdommen fremhevet kirkehistoriske personligheter, ikke bare som forbilder for fromhetslivet, men nærmest opphøyet dem til frelseshistoriske skikkelser. Fra stifterdyrkelsen av Luther som reformator til dagens fetering av "høvdinger i Guds rike" utviser norsk lutherdom en linje av tradisjonsbærere og autoriserte fortolkninger av tro og liv. Gjennom lederdyrkelsen er det såkalte "kristenfolket" blitt pådyttet et nytt tyngende magisterium, tyngende fordi dette uformelle læreembede utøves på vilkårlige politiske og sosiokulturelle premisser uten at man gies rett til kritikk på basis av almenkirkelige idealer.

Hellig Skrift og hellig kirke

Det lutherske skriftprinsipp har som umistelig anliggende at den kirkelige overlevering ikke må få overordne seg Bibelens apostoliske budskap. Ikke desto mindre må troskapen mot Skriften også innebære at man lydig fastholder Bibelens kirketanke. For Skriften selv vidner om at det gies et av Gud selv villet disippelfellesskap som er kirken (Matt 16:18). Den levende Guds menighet er "sannhetens støtte og grunnvold" (1Tim 3:15). I menighetens fellesskap gies det en konkret sosial formidling av evangeliet, slik apostelen Paulus formaner: "Stå da fast brødre, og ta vare på det dere har mottatt og lært av oss, enten muntlig eller i brev" (2Tess 2:15). Overfor korintierne taler Paulus likeledes om "de overleveringer jeg har gitt videre til dere (1Kor 11:2). Disse overleveringer "gjelder i alle kristne menigheter" (4:17, 7:17, 14:33f).

Med andre ord: Bibelsk kristendommen er ikke historieløs, men forutsetter en konkret kirkelig overlevering. Den kristne tro formidles i en overleveringshistorie gitt som forkynnelse og lære, bønn og lovprisning, omvendelse og etterfølgelse i kirkens fellesskap. Den bibelske sannhet har en nødvendig ekklesiologisk dimensjon, idet evangeliet gjennom kirken forkynnes til verden (Ef 3:8ff).

- Problemstillingen "Hellig skrift eller hellig kirke" er altså falsk. For det første underkjennes Bibelens eget vidnesbyrd om kirken som overleveringsbærer; for det annet viser lutherdommens egen utvikling at vilkårlige tradisjonsbærere som politisk makt og karismatiske personligheter overtar som normgivere der hvor de kirkelige autoriteter forjages.

V. ER DET NOEN VEI VIDERE?

Den lutherske "systemsvikt" som vi her har forsøkt å avdekke, har sin grunn i at Skriftens autoritet i praksis erstattes av en frittflytende skriftutleggelse som punktuelt aktualiseres gjennom fortolkerens private forståelse. "Den løse mening" som et ahistorisk luthersk skriftprinsipp kirkehistorisk medfører, er i praksis blitt kompensert gjennom statsklrkesystemets administrative regulering av det kirkelige liv. Teologisk er en slik verdslig normeringsprosess i åpenbar motsetning til lutherdommens egne pretensjoner om å ha Skriften som eksklusiv norm, og praktisk kirkelig var og er det statlige formynderi en trussel mot de lutherske kirkenes identitet som kristent trossamfunn. Men hvis vi altså står ovenfor en systemsvikt, fremtvinger spørsmålet seg:

Har lutherdommen i den foreliggende situasjon den åndelige ballast som muliggjør at et luthersk anliggende kan gjenskapes og videreføres i kraft av sin egen tyngde? Bruken av ideologiske honnørord fra reformasjonen er i seg ikke nok til å sikre en kontinuitetseffekt til "det lutherske".

Bibel og bekjennelse

Lutherdommen kan ikke gjenvinne sin normative kraft på vilkårlige premisser. Like lite som man kan velge sine aner som narrebilde, kan man ta opp den historiske tråd etter eget forgodtbefinnende.

Imidlertid byr den lutherske tradisjon på et alternativ til forestillingen om Skriften som "eneste norm og rettesnor". Begrepsparet Bibel og bekjennelse relaterer nemlig det bibelske budskap til den kirkelige bekjennelsesdannelse. Denne tradisjonalistiske tilnærmelse som korrektiv til skriftprinsippet avspeiler lutherdommens indre spenning mellom de såkalte gnesiolutheranere og filippister. Som grunnleggeren av den siste retning fremstår Philipp Melanchton, forfatteren av "Confessio Augustana".

Den augsburgske bekjennelse sammenfatter ikke bare det reformatoriske anliggende med eksplisitt referanse til den oldkirkelige læreoverlevering, men motiverer hendelsesforløpet som del av et almenkirkelig reformprogram ved middelalderens utløp. Slik understreker Augustana at den lutherske kritikk av Romerkirken "ikke avviker fra den alminnelige kirke i noen trosartikkel, men bare gir opp noen li misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening,.." (CA XXI:1).

Augustana forutsetter således at det lutherske anliggende inngår i en større ekumenisk dialog, for å bruke vår tids terminologi. Bekjennelsesskriftet tar utgangspunkt i ønsket om at meningsforskjellene kan bli løst slik at lutheranere og romerske katolikker "kan bli forent og kan bli ført tilbake til den enkle sannhet og kristne enighet, ..., forat vi, likesom vi lever og strider under den sammen Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i én kristen kirke." (CA's Fortale)

Den lutherske reformasjon defineres på denne måte som et almenkirkelig reformprogram utsprunget av en ekumenisk forpliktelse. For å overvinne de avsporingene som den senmiddelalderske fromhetspraksis har forårsaket, kalles hele den vesterlandske kristenhet tilbake til den genuine felleskirkelige overlevering.

Den ekumeniske oppgaven fremover

Idag er vi i en lignende situasjon. Det religiøse forfall ved modemismens utløp nødvendiggjør en fornyet besinnelse på kirkens felles åndelige arv. Fraværet av en forpliktende læreautoritet i Den norske kirke tilsier at vi frimodig vender oss til de kirkesamfunn som bedre enn oss har maktet å tradere klassisk kristendom. Likesom Den augsburgske bekjennelse søker å vende tilbake til "den alminnelige kirke ..., slik vi kjenner den fra kirkefedrene" (CA XXI), er veien videre for dagens lutherske kristne gitt i en ny ekumene basert på kirkens tro og liv før kirkesplittelsen i 1054. Oppgaven består simpelthen i å fastholde "det beste" i vår lutherske arv samtidig som vi hverken lukker øynene for lutherdommens svakheter eller for rikdommen i andre kristne tradisjoner. At andre kirkesamfunn står overfor en tilsvarende utfordring, inngir håp om en fremtidig ekumenisk konvergens.

Luthersk læretradisjon i kirkelig og kulturell kontekst

Den "systemsvikt" som vi har forsøkt avdekke gjelder en viss lutherdoms fremhevelse av skriftprinsippet under slagordet "Bibelen alene". Forestillingen om at Bibelen tjener som "eneste norm og rettesnor" gjør troen prinsipielt overhistorisk, ahistorisk. Med Bibelen i hånd stilles den enkelte direkte innfor Gud og avgjør selv ut fra sin lesning hva som er rett bibelforståelse. Men med denne umiddelbarhet til Guds vilje i skriftordet har lutherdommen fratatt selv ethvert institusjonelt hjelpemiddel for også å håndheve den egne lutherske trosoverlevering der hvor ny skriftlesning drar de lutherske sannheter i tvil. Også en luthersk læretradisjon må for å kunne fungere uttrykkes gjennom kirken som offentlig størrelse. I forhold til den faktiske, religiøse individualisme som preger luthersk kirkeliv, nytter det lite å klynge seg til en luthersk sannhet som bare finnes mellom bøkenes permer i biblioteket.

Den egentlige krise i vår kirke er altså at påberopelsen av "det lutherske" synes å bli en slags intellektualistisk lek rituelt fremført av en konfesjonell protestbevegelse. Denne protest er desto mer virkningsløs som slagordet "Bibelen alene" uttrykker en tradisjonsfiendtlighet som gjør det til en selvmotsigelse å skulle løse lutherdommens krise ved å blankpusse den lutherske arv.

Samtidig med at lutherdommen slik forvitrer i private bibelfortolkninger, må vi erkjenne at den fremvoksende postmodernisme nettopp underbygger privatreligiøsitet. I denne kirkelige og kulturelle kontekst må vi som lutheranere selvransakende spørre oss selv om de problemene som vi står overfor, virkelige kan løses med de forestillinger som den etablerte lutherdom tilbyr.

Ovenfor har vi besvart dette spørsmål med å vise til Confessio augustanas ekumeniske orientering som et alternativ til konfesjonalistisk "sjølros". Efter min forståelse tvinges vi i dagens situasjon nettopp til å søke hjelp hos de kirkesamfunn som bedre enn oss har maktet å fastholde Bibelens apostoliske lære.

Litteraturanvisning:

R.Flemestad, "Teologiens vilkår", Ung Teologi, 1993.

E. Rosenstoek-Huessy, Out of Revolution. NY 1964.

G. Sandvik, "Frå bruken av landsskylda av kyrkjeleg gods..", i Reformationen i Norden, red C.-G. Andrén, Lund 1973.

H. Sasse, In Statu Confessionis, Bd II, Berlin 1976.

Kirkeordinansen 1537/39, ved Martin Schwarz Lausten, København 1989

E. Troeltsch, Die Soziallehren, Aalen 1966.

Leiv Aalen, Ord og Sakrament, Oslo 1966.