Malstrøm!

FBB-nytt:

Nr. 4, Desember 1996, 33. årgang

Svenn Martinsen, red.:

Malstrøm!

For noen år siden produserte BBC en TV-kriminal hvor det meste av handlingen foregikk på Sunnmøre. Stor var overraskelsen da jeg fikk se en kollega i en statistrolle i "Malstrøm", som serien het. Jeg visste hvor han var prest. Jeg hadde lyttet til hans klare forkynnelse i hans egen kirke.

Men av én eller annen grunn hadde regissøren valgt nabokirken som kulisse for serien. Plutselig så det derfor ut som min gode kollega var prest i en annen kirke enn den vanlige. Regien styrte ham inn i en annen "setting".

Quo Vaditis

Roald Flemestad bruker uttrykket Malstrøm i forbindelse med artikkelen: "Normlessness in the Church: The Church of Norway succumbs to Postmodernism."

Flemestad skriver i en ny bok redigert av den nye Biskop av Fulham: John Broadhurst.

Samlingen har fått titelen: "Quo Vaditis- The State Churches of Northern Europe." (Gracewing, Leominster 1996, UK ISBN 85244 382 X)

Ganske riktig er det den gamle legende som er utgangspunktet:

"Tradisjonen forteller at idet St.Peter flyktet fra Rom under Neros forfølgelse, møtte Han den oppstandne Herre, og spurte Ham: "Quo Vadis, Domine?"

Broadhurst skriver at dette spørsmålet: "Hvor går du, Herre", er et som kristne stadig må stille. Går de kristne den veien Herren vil for dem, eller søker de egne veier? Er det Kristus de tjener?

Ikke noe lite spørsmål å stille, og ikke noe lite felt for et bokprosjekt!

En rekke interessante artikler med bidrag fra både USA, England, Sverige og Norge fyller boken.

Selvsagt er de to norske bidragene av særlig interesse for oss. De er begge meget velskrevne. Bidragsyterne må være av de aller fremste analytikere i kirken av dagens situasjon.

Dette er ingen regulær bokanmeldelse, men refleksjoner blitt til under studium av artiklene.

Utenom Roald Flemestad, skriver Bernt T. Oftestad ut fra temaet: "The collapse of the Reformation: A perspective on the Lutheran tradition."

Reformatorenes opprinnelige intensjoner.

Oftestad betoner reformatorenes romersk-katolske identitet, noe som ikke minst kommer til uttrykk i Confessio Augustana.

De var i konsensus med oldkirken, hadde ikke satt Kirkens enhet på spill, var ikke donatister, og ville bare til livs visse "misbruk", ikke minst når det gjaldt det romersk-katolske episkopatets blanding av den åndelige og verdslige makt.

Men konflikt ble det.

Fyrsten blir "biskop".

Denne ble ikke bilagt før under religionsfreden i Augsburg(1555), og da med den konsekvens at fyrsten i de evangeliske land ble den øverste i kirken. Han var ansvarlig for Gud for folkets religion. Folket skyldte å dele hans tro.(Cuius religio, eius religio)

Den konfesjonelle statskirke var grunnlagt.

Norge fikk dette systemet allerede i 1537, nærmest ved et statskupp, med opprinnelse i Danmark.

Men i statskirken er fyrsten blitt kvasi-biskop, og blir sittende med kalls-og ordinasjonsretten på bekostning av menighetens egen gudgitte rett.

Statskirken og den moderne stat.

Systemet består gjennom enevoldstiden og går videre til det parlamentariske demokrati, hvor nok kongen er statsoverhode, men hvor de som styrer kirken, utgjør forskjellige utgaver av den sekulære, moderne stat.

Ikke minst i den sosialdemokratiske stats kirkepolitikk ser vi den skjebnesvangre konsekvens av statskirkesystemet.

På mange måter er staten liberal og pragmatisk i sin holdning. Men den har i høy grad et janusansikt. For som kirkestyre er den også liberal. Og slik sett meget dogmatisk.

Statskirkestyret må komme i konflikt med Kristi Kirkes absolutter, eksemplifisert ved innførelsen av fosterdrapsloven og loven om homofilt partnerskap.

Skriften er klar-klart budskap?

Oftestad beskriver Luthers syn på Skriften, claritas Scripturae, men viser til at selv om liberal teologi i navnet i dag kan holde på dette, er bibeltolkningen blitt prosessorientert. "Budskapet" blir avhengig av flere faktorer i samtiden, ikke minst nettopp den moderne stats kirkestyre.

Oftestads poeng er at når reformasjonens store spørsmål: Skriftprinsippet: Skriften alene, og Rettferdiggjørelsen ved troen alene skal forkynnes under statskirkesystemet, må dette gjøre noe med hvordan disse hovedsaker i reformasjonen står seg.

Når kirken som statskirke f.eks. krever evangeliets frie løp i den moderne stat, betyr dette at kirken må gi konsesjoner.

Lutherske prester har vært altfor tilbakeholdne overfor det staten foretar seg. Bekjennelsesspørsmål blir lett adiafora.

Som skrekkeksempel kan nevnes store lutherske teologers unnfallenhet overfor det nazistiske diktatur i Tyskland.

Og hvordan kan dagens kirkelige lederskap befinne seg tilsynelatende så komfortabelt i hopehavet med en stat som til de grader blåser i Guds Bud?

Det er vel ikke sikkert at vi finner så mange direkte fornektelser av Guds Råd i kirken. Men hva med fortielsene av Guds Vei, i forkynnelse, ved døpefonten, ved nattverdbordet?

Kirkens karakter av communio svekkes. Kort sagt: det går ikke an å være sann Kirke under slike forhold.

"I denne kristne kirke..."

Konflikten kan passende beskrives ved forklaringen til 3.trosartikkel: "I denne kristne kirke tilgir Han daglig meg og alle troende rikelig all synd..."

Mange kristne vil her si: Ja, men statskirken er ikke Kirken. Det er teologien, holdningen til Bibelen som er problemet. Ja, det er sant nok, så langt det rekker.

Men kommer vi oss av den grunn unna problemet? Det står jo tydelig "I denne kirke" og Confessio Augustana art. 7 peker på samme sak når den sier: "Kirken er forsamlingen av de hellige, der Ordet blir lært rent, og sakramentene forvaltes rett."

Det er vel ikke svermeri å si at selv om et luthersk kirkesyn ikke regner med en ren kirke, så vil vi lutheranere i høy grad til gjengjeld tale om en synlig kirke!

Synlig-ved den rette forkynnelse og rette forvaltning.

Kirkens Apostolisitet og Katolisitet.

Oftestads svar er å bygge på Kirkens Apostolisitet og Katolisitet. Det var dette de lutherske reformatorer også forsøkte, inntil den fatale utgang med freden i Augsburg 1555.

Vi må, sier han, ta opp tråden der reformasjonen kollapset. Vi må fornye Kirkens Apostolisitet og Katolisitet innenfor en luthersk ramme.

Postmodernismen i kirken.

Roald Flemestad behandler postmodernismens inntog i kirken: "Postmodernism swims in the fragmentary and chaotic currents of change as if that is all that there is. The experience of the transitoriness of things abandons the sense of historical continuity and memory so that any meaning has to be discovered and defined from within the maelstrom of change."(Quo Vaditis, p.117)

"Møtet" mellom mennesker

Flemestad beskriver treffende postmodernismens "basis" som den "individualiserte selv-realisering." I en selv-bevissthet hvor det handler om "meg" her og nå, kan jeg overvinne den oppsplitting og mangel på sammenheng som det moderne livet fører med seg.

Sannhetsspørsmålet blir på denne måten satt til side. Det er lett å observere "møtet" mellom mennesker som bestemmende for sannheten, ikke minst i tidens kommunikasjonstankegang, og i konfliktløsning.

"Var det godt? Var det fint? Fungerte det?"

Når "møtet" er blitt så viktig, forklarer vel dét noe av hvorfor opprinnelige minoritetskrav som fri abort og homofilt samliv kunne vinne frem.

Men én ting er at det subjektivt sett kan oppleves vondt å oppleve en uventet graviditet, eller tackle en homofil legning.

Noe helt annet er det når disse standpunkt gjør krav på aksept, endatil i den grad at de "gamle" standpunkt blir undertrykket.

Kirken i forandringenes malstrøm.

Er kirken, med sin tankegang om at rett og galt skal utledes av den objektive sannhet i Guds Ord, forberedt på den nye situasjon?

Kirken er en statskirke, og det betyr at den er "gift" med en stat som nå ikke bare lenge har villet omforme presteembedet. (Kvinnelige prester, prester som statens verdikadre.)

Nå skal kirken også påtvinges prester som lever i homofilt samboerskap.

Bispemøtet våren 1995.

Flemestad går utførlig gjennom de velkjente standpunkt i spørsmålet om homofilt samboende kunne gjøre tjeneste i kirken.

Vi blir minnet på det ubehagelige faktum at mindretallet tar et luthersk skriftprinsipp og rettferdiggjørelsesdogmet til inntekt for sitt syn.

Adiafora!

Men et like ubehagelig faktum er at flertallet i Bispemøtet, selv om det sier nei til tjeneste for homofilt samboende, vil integrere slike i menighetslivet.

Her kan vi vise til den tidligere uttalelsen om "kirkebot." Så kan enhver tenke seg hva bispemøteflertallets "respekt" for homofilt samboende må føre til.

Toppen av det hele er at alle biskopene går sammen om å hevde at de vil stå sammen i tjenesten i den samme kirken. Og dette spørsmål-om homofilt samliv-skal ikke splitte dem, heller ikke kirken.

Klarere kan det vel ikke sies. Bispemøtet har sagt at et brudd med Guds klare Ord er adiafora(spørsmål som ikke setter skille)!

Attpåtil sender bispemøtet saken over til det folkevalgte kirkemøtet. Her også rådde kompromiss-ånden. Man fulgte flertallet i ordinasjonssaken, men bestemte seg for å sette spørsmålet på dagsorden påny-i 1997.

Kirken er påført en enorm skade

De som har kompromisset her kan ikke holdes for uskyldige. En ting er at embetsbærernes fallitt når det gjelder å holde fast på klare og tydelige kristne sannheter, fører til forakt fra samfunnet.

Men hva skal de troende si, som har slike ledere, som er så ute av stand til å være tydelige på hva Gud har sagt om hvordan seksualitet skal leves ut?

Konsekvensen blir, mener Flemestad, at den enkelte kan finne sin egen versjon av "kristen" etikk, og "Gud" blir bare navnet på ens egne idealer om rett og galt.

Veien videre

Veien tilbake til kristne moralske verdier i kirken vil bli meget vanskelig i vårt skiftende kulturelle klima, der inntrykkene pøses ut over oss som reklameinnslagene i TV.

Flemestad har sterk tvil om Den norske kirke er i stand til å reise seg.

Veien går gjennom en fornyelse av kristen spiritualitet. Vi må tilbake til kildene: Skriften og den kristne tradisjonen. Der finner vi den kristne identitet som kan møte dagens spørsmål.

Disse må møtes og tolkes med Kirken som ramme. Hun har et åndelig rom, med en visdom som "verdens herskere" ikke kjenner.(1.Kor.2,8) Bare slik kan vi stå imot "denne verdens gud, som har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde."(2.Kor.4,4)

"Våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."(2.Kor.10,4-5)

Dette innebærer, sier Flemestad, at den kristnes kall er å stå verden imot, ved å holde frem den apostoliske tro, som er overgitt oss i Den Hellige Skrift, og gitt videre til oss gjennom kirkens katolisitet.

Fører denne vei til Rom?

Flere har ment at Oftestad og Flemestad setter kursen dit. Er dette en rett observasjon?

Nå svarer de to selv best på dette spørsmål. Men denne skribent har ikke oppfattet at dét er deres siktemål.

Noe slikt er heller ikke ønskelig. For den som vil fornye Den norske kirke er pavekirken ikke noe svar, verken teologisk, kulturelt eller sosiologisk. Romanisering kan fort vise seg å bli romantisering.

Fallgruver fins forresten også til venstre.

Oftestad og Flemestad har gitt oss uhyre treffende analyser. Deres ord kaller på oppbrudd, handling, bekjennelse.

Veivalget

Reformasjon er å vende tilbake til den faste grunn: Skriften. Det er altfor fristende for en statskirke og for dens prester og lekfolk å være "under grunnkreftene i verden,"(Gal.4,3b) selv om vi påberoper oss både evangeliets frie løp, kirkelige reformer, ja, endatil toregimentslære og selveste rettferdiggjørelsen ved troen alene.

Reformasjon er også å vende tilbake til de oldkirkelige og lutherske bekjennelseskrifter.

Det må også bety besinnelse på det kirkens embede som er en del av denne bekjennelse, ja, som finnes i Skriften selv, som et episkopé, som eldste-og hyrdetjeneste.

Så er bekjennelse også handling. Embede og lek må aktivisere bekjennelsen, som syndsbekjennelse, som ortodoksi, rett lovsang, som kirkelige læreavgjørelser om kristen tro og kristent liv, og som vitnesbyrd og martyria.

Vårt folk må kristnes påny! Norge for Kristus!

Dette må ikke bare føre til brudd med staten. Like viktig er et brudd med den liberale teologi, og dens ytringer.

Positivt: Prester, og alle kristne må leve et hellig liv, og sammen bygge kirken som communio.

Det haster med å berge presters og lekfolks identitet. I en kultur som den vi lever i, med konsesjoner og kompromisser, ødelegges lett frimodigheten og gleden i tjenesten.

Derfor må kirke- og menighetsspørsmålet må bli brennende.

Og aller viktigst: I en reformasjons- og rekatoliseringsprosess skal CA, art.4 ligge i bunnen:

"Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4."

Den faste grunn...

Vi er prester i Kristi Kirke.

La oss derfor ikke godta noen slags kulisse eller imitasjon.

La Kristus styre oss inn i sin regi og "setting".

Ut av malstrømmen. Inn til Kristus! Tilbake til Kirken!