Maria, Maria!

Nå er det slik her som i andre sammenhenger, at noen vil mene det motsatte av alle andre. Kanskje stiller de krevende spørsmål som skaper tvil hos andre. På den annen side finner vi dem som i overbevist beundring lar seg bevege av den unge kvinnes liv. De lovsynger hennes navn og retter sine bønner direkte til henne.

Men det er lov å stille spørsmål. Det er lov å være forundret. Det er lov å forske litt på denne Maria. For har hun egentlig levd? Var hun bare en vakker ide? Ble Maria en mor, eller var hun bare folkets drøm om en historisk plattform? Hadde Maria noe som helst med jødisk liv å gjøre? Hvor gammel var hun da engelen tok kontakt med henne? Og Josef, var han en levende mann eller bare en fantasifigur? Var Josef en aldrende mann på den tiden? Og ikke minst, hvem var Maria egentlig? Hvor kom hun fra og hvem var foreldrene hennes? Hvem var det som forresten kom på ideen om den omdiskuterte jomfrufødselen? Ja, slik kan man fundere, og samtidig vise Maria litt ekstra oppmerksomhet.

Var Maria datter av Anna og Joakim? Det er visstnok antydet i et av de apokryfe skriftene. Men noe sikkert vet vi ikke. De bor i Nasaret og Maria var ung. Noen tenker seg henne som jentunge, yngst mulig. Jeg tenker meg henne som tilstrekkelig utviklet til å klare graviditeten på en sunn og forsvarlig måte. Altså en ung kvinne på ca. 16 år. Hun var jomfru i den forstand at hun ikke var seksuelt aktiv. På den annen side var planen klar for et liv i fellesskap med en mann, Josef. De var allerede i et etablert løftes-fellesskap, en gjensidig forpliktelse om ekteskap, de var forlovet, trolovet. Men det seksuelle samlivet hadde ennå ikke startet. Josef var av Davids ætt, altså av kongeslekt. Men var han veldig gammel? Det er vel rimelig å tenke seg at han var uti 20-årene et sted. Hadde han vært en eldre enkemann, ville nok det ha vært nevnt noe sted. Maria kan vel også ha vært av Davids ætt, siden hun var en slektning med Elisabeth, men kanskje ville det i så fall vært nedskrevet i det overleverte stoffet?

Hvor lenge Maria bodde hjemme hos mor og far, vet vi ikke sikkert. Men Josef fikk klar beskjed om at han kunne være trygg for å ta Maria med seg hjem som sin hustru. På et tidspunkt skjedde altså det. Og da var Maria gravid. Vi kan regne med at hun fikk den nødvendige hjelp fra kvinnelige slektninger for å klare overgangen til å bli mor.

Det finnes personer omkring oss som forteller en markant annerledes historie om Maria. De fremstiller henne som en palestinsk ungjente i palestinske klær og i et palestinsk landskap. På denne måten arbeider man målrettet for å slette ut de jødiske og israelske fotavtrykk i Midtøstens historie og geografi. Det er altså ett av flere politiske grep for å fjerne Israels historiske tilhørighet til regionen. Derfor er det viktig å understreke at Maria var og er en jødisk ung kvinne i jødisk klesdrakt i Judea og Galilea, som var jødiske landskap. Byen Jerusalem og Templet der hadde allerede vært det store senter for jødisk liv og kultur i tusen år. Det skal bli uhyre interessant å se hva DNA-tester i fremtiden kan finne ut om slike problemstillinger. Om det i det hele tatt lar seg gjøre.

Maria blir møtt av en engel. Og beskjeden hun får, er at hun er utvalgt av Israels Gud til å bære frem Israels og hele verdens frelser og forsoner. Hun skal bli mor til Messias, Guds Salvede, Guds Sønn. Engelen sa til henne: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg; (velsignet er du blant kvinner! I følge noen tekster)». «Frykt ikke, Maria, for du har funnet nåde hos Gud, og se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk.1.28-33). Maria ble naturlig nok forferdet over å høre noe slikt, og hadde sine motforestillinger, men hun var lydig mot Herren og oppdraget. Noen har lagt stor vekt på at Maria på denne måten kan fremstilles som Guds mor. Med dette har det vært en fare for at man har gitt henne en høyere rang enn Gud. Men Maria har nok aldri forstått sin rolle og funksjon på denne måten. Hun er Herrens tjenerinne, ikke mer enn det.

Det var godt og betryggende for Maria å få høre at Elisabeth, en slektning av henne, også var gravid på denne tiden. Navnet Elisabeth kan bety: - min Gud er den trofaste, holder sine løfter. Navnet Maria (gresk/latin av det hebraiske: Miriam) er mer usikkert men kan bety: - den gjenstridige, eller den som er elsket.

Følelsesmessig og praktisk var det naturlig for Maria å planlegge en besøksrunde til henne. Hun bodde i en mindre fjellby ikke langt unna Jerusalem, der hennes mann Sakarja var prest ved templet. Sakarja var av en gammel presteslekt. Det var også Elisabeth, som var av Arons stamme. De var altså jøder som bodde i Judea, og gjorde tjeneste slik at Israels barn kunne bli omvendt til Herren, deres Gud, Israels Gud. Om Maria reiste dit opp alene, står det ikke noe om, men det er rimelig å tenke seg at Josef tok ansvar for å følge henne trygt frem og tilbake. Det ville være mer enn farlig for en ung kvinne å ta denne turen alene, og særlig nå mens hun var gravid. Så kan vi lese oss til at Maria og Elisabeth var sammen i tre måneder, før Maria reiste nordover igjen mot Nasaret. Elisabeth formidlet en stor og dyp visdom overfor Maria mens de var sammen, da hun omtalte Marias barn som sin egen Herre. Hun sier: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» Maria sier da: «Min sjel lovpriser Herren, og min ånd fryder seg over min Gud, min frelser…». Marias lovsang hører til de vakreste stykkene i Det nye testamentet (Luk.1.46-54). Elisabeth fødte senere Johannes, som vi kjenner som Døperen Johannes, han som skulle kalles for «Den Høyestes profet». I sin tjeneste for Gud Herren ble han drept av kong Herodes (Matt.14.1-13), men Jesus ga Johannes dette skussmålet: «Blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes. Men selv den minste i Guds rike er større enn han» (Luk.7.28).

Så kom tiden for manntall-innskrivningen og den drøye turen til Betlehem. Byen Betlehem (=brødhuset) ligger syd for Jerusalem, ved veien mot Hebron, den gamle Davidsbyen, så også dette var en jødisk by. Hvilken vei de valgte dit vet vi ikke noe sikkert om. Men de ankom byen fordi de var av kong Davids ætt. Den dag i dag drøftes det frem og tilbake om stedet de kom til var et gjestehus, et herberge som noen slektninger eide, eller bare var et vanlig bosted som hadde litt ledig kapasitet der borte sammen med dyrene. Det var ganske vanlig at et bosted kunne være en større eller mindre hule i bergveggen, med påbygg på utsiden. Fortellingen om Maria tåler at dette spørsmålet fortsatt står åpent.

Dersom Maria og Josef var innlosjert hos nære sletninger, ble de sikkert tatt godt hånd om. Alle var jo opplærte til å «elske din neste som deg selv». Og slekten er uten tvil ens neste. Bodde de hos fremmede og ukjente, ville følelsen av nærhet bli litt annerledes. Men barnet ble født, og jeg er ganske sikker på at de fikk vaskevann og omsorg som de fortjente. Dette står det ikke noe om. Det står derimot desto mer om gjeternes tilbakemeldinger og om de tilreisende fra landet i øst. Jesus var født, Marias førstefødte var kommet til verden. Og Maria tenkte godt og lenge på de ord og hilsninger som hun fikk fra de andre.

Og ikke lenge etter var de flyktninger på vei til Egypt, Maria, Josef og Jesus. Enormt slitsomt og krevende må det ha vært, men det står det ingenting om. Og langt senere er de på farten igjen, de tre, fra Egypt til Nasaret i Israels land. Og her vokser Jesus opp, med Maria som påpasselig mor.

Maria møtte tunge tanker og vonde følelser etter hvert som årene gikk. Den gamle Simeon i Jerusalems tempel hadde gitt henne et forvarsel om noe av dette (Luk.2,34). Hun forble likevel Herrens tjenerinne livet ut. Hun ble satt til side av sin sønn Jesus da de var i bryllup i Kana i Galilea, nær Nasaret (Joh.2,1-11). Maria sa likevel til tjenerne: «Det han sier dere, skal dere gjøre». Og Jesus gjorde vann til vin, som sitt første «tegn». Da Jesus som 12-åring var med foreldrene for å feire påskehøytiden i Jerusalem, kom Jesus bort fra de andre som var med i følget. Maria ble naturlig nok bekymret og sa til ham da de fant ham: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige». Men Jesus satte dem litt på plass da han sa: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Luk.2.41-50). Også senere fikk Maria noe ekstra å tenke på da hun og Jesu brødre forsøkte å få ham i tale. Men Jesus svarte: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?» Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: «Se, det er min mor og mine brødre!» (Matt.12,46-50). Og all forundring ble til grenseløs lidelse da Jesus ble hånet, plaget, pint og korsfestet. Maria sto ved korsets fot som en lidende mor (Joh.19,25) den lange fredagen.

Noen har gjort seg den tanken at Maria må ha vært helt syndfri, siden hun kunne velges ut av Israels Gud til en slik ekstraordinær tjeneste. Dette vet vi ikke noe sikkert om, men det er lite trolig. Men vi vet i alle fall at hun fødte flere barn etter hvert, Jakob, Josef, Simon, Judas og noen døtre. Hvor lenge hennes mann, Josef, levde, vet vi ikke noe sikkert om. Og hvor Maria endte sine dager, vet vi heller ikke noe helt sikkert om. Men det finnes tradisjon for å hevde at hun de siste årene bodde og ble gravlagt i Efesos på vestkysten av Lilleasia. Der finner vi fortsatt ruiner av Santa Maria-kirken. Det er også antydet at apostelen Johannes hadde tilknytning til Efesos både før og etter sitt opphold på øya Patmos i Egeerhavet. Johannes skal være gravlagt her, og en enorm katedral ble bygget over stedet der hans grav lå. Jesus selv hadde jo på slutten av sitt jordiske liv oppfordret de to til å passe spesielt godt på hverandre, som mor og sønn. Jesus sa til sin mor: «Kvinne, det er din sønn». Og til Johannes sa han: «Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg», står det (Joh.19,27). Selve kirkebygningene og byens kristne forsamling i en ellers muslimsk kontekst i dag, peker på at området har hatt kirkelig liv og innhold i tidligere tider. Et kirkemøte (en økumenisk synode) ble faktisk holdt i Efesos i år 431. Der drøftet man bla. betegnelsen av Jomfru Maria som Guds Moder, theotokos, og Jesu fullkomne menneskelighet. Og Paven besøkte byen i 1967. Det hadde han neppe gjort om byen ikke hadde en kirkelig fortid av betydning. Den dag i dag har man en bygning som omtales som Marias hus.

Men like viktig som å bekrefte et gravsted, er det å minnes Skriftens ord om at Maria skal huskes og minnes i all ettertid, som den som bar verdens frelser ut til Davids ætt og frem til alle jordens øvrige folkeslag (Luk.1.48-49). Maria satte selv ord på dette i sin lovsang til Gud Herren: «For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn». 

Etter Jesu Himmelfart var både Maria og Jesu brødre sammen med Peter og Johannes og de andre i en sal inne i Jerusalem, og der var de utholdende i bønn, står det. (Ap.gj.1.14).

Så er det ingen tvil, det er forskjell på Maria og alle oss andre. Men vi har alle noe å lære av henne når det gjelder forholdet til den hellige og opphøyde Gud Herren, både når det gjelder tillit, tro, tålmodighet og tjeneste.

Og alle som har for vane å tenke etter det de har lest, kan jo fundere litt på dette et Jesus ikke insisterte på at hans mor Maria skulle være disippelflokkens øverste leder i fremtiden. Hun skulle ikke være øverstkommanderende eller åndelig leder i et nyopprettet dynasti. Det opplegget som Jesus hadde lagt opp til, det innrettet hun seg etter.                                            Hun var Herrens tjenerinne!

Les mer:

Gien Karssen: Kvinner som deg og meg, Luther forlag, Oslo 1978

Inger Lise Skauge: Mine Bibelske Søstre, Hermon forlag, 2011

Hans Kvalbein: Godt budskap for fattige, Lunde forlag, Oslo 1976.