Martin Luther. Bekjenner eller protestant?

Jeg sitter med den danske oversettelsen fra 2014 (692 s), forsynt med den noe misvisende undertittelen «Rebell i en oppbruddstid» - i engelsk oversettelse «Luther.  The Rebell».  Undertittelen fenger, men fanger Luther i modernitetens idéer, og slik er han blitt markedsført i mange sammenhenger, til eksempel med et førstesideoppslag om boken i «The Times».  Jeg konsentrerer meg derfor om problemstillingen: Bekjenner eller protestant?  Alternativt: Luther eller Melanchton?

Historikeren Heinz Schilling har gjort et grundig arbeid med et vell av primærkilder.  Resultat: Luthers liv sett i lys av den europeiske samtid.  Leseren kommer tett på mannen Martin Luther, hans storhet og skrøpeligheter, og nært på hans virksomhet og familieliv i stort og smått gjennom et spennende og mangfoldig hendelsesforløp.  Nytt for meg var blant annet Luthers smertefulle fordøyelsesbesvær gjennom mange år.  Men ambisjonen fanger.  Schilling forstår Luther i lys av en overgripende idé om modernitetens frembrudd (jf Hegel, Ranke, Harnack), og presenterer Luther som aktør i modernitetens frembrudd, og den wittenbergske reformasjon som et tids- og kulturbetinget kulturprodukt.  Det er biografiens svakhet.  

På modernistisk vis må forfatteren forklare Luthers overbevisning og handlemåte med psykologiserende betraktninger om Luthers påståelighet, retthaveri, osv.  Var det derfor Luther avviste den falske forbrødring under Marburg-samtalene 1528?  Var det derfor han siden aldri deltok i såkalte «religionssamtaler», til forskjell fra Filip Melanchton?  Vi får ingenting å vite om Luthers identifikasjon med prekenembetets oppdragsgiver og den gamle kirkes lære om kirkefellesskap i nytestamentlig mening.  

Schilling avgrenser seg mot tendensen til heltedyrkelse gjennom lutherdommens historie, men opphøyer selv Luther til en helt i modernitetens frembrudd.  Dermed står lutheranere overfor den utfordring som er besvart med Konkordiebokens bekjennelsesskrifter fra reformasjonstiden: Å formidle den nytestamentlige tro til mennesker i et sekulær-liberalt samfunn, hvor mennesker flest mangler den basisviten som bibelhistorie og katekisme formidler i et ordnet gudstjenestefelleskap.  Reformasjonstidens mennesker i den felleseuropeiske kultur hadde en felles referanse til den lokale kirkevirksomhet under biskopens fyrstelige styresett, atter innordnet keisermakt og pavedømme.  I vår samtid er menneskene underlagt relativismens terror i den sekulær-liberale stat, uvitende om meningen i den bevitnede Jesus-historie og kristentroens unike begrunnelse.  Misjonssituasjonen er åpenbar.

På reformasjonstiden kunne lærde folk legge Bibelen, de oldkirkelige bekjennelser og tradisjonen til grunn for læresamtaler og disputaser.  Det er lenge siden det var mulig.  En lettvint-løsning kan da være «min» tro, til forskjell fra Luthers tro – også han et barn av sin tid, og på lignende vis forholde seg til Konkordiebokens bekjennelser som tids- og kulturbetingede troserklæringer av historisk interesse, men som regel forbigått i taushet.  Problemet består: Uvitenhet om begrunnelsen.

Luthers identifikasjon som «bekjenner» i prekenembetets gjerning ligner forholdet oppdragsgiver og delegat.  Delegatens kompetanse og autoritet består i oppdrag og fullmakter fra sin herre, så oppdraget utført med troskap, har gyldighet i kraft av oppdragsgiverens ord.  «Den som hører dere, hører meg», Lk 10:16.  Saken gjelder den rett utlagte Skrift fra dens Herre, gitt kirken i og med apostelordets lære.  I denne gjerning lærer vi Luther å kjenne, hans personlighet og evner under spesielle omstendigheter.  Interessant, men ingen forståelsesnøkkel.  Med hengivenhet og frimodighet i prekenembetets gjerning fremstår bekjenneren Luther som representant for den gamle kirke (oldkirken), og må virke  provoserende på modernitetens toleranseideal og humanismens overtro på menneskets evner i troens saker.  

Dermed aktualiserer Schillings Luther-biografi Kristi befaling i prestens gjerning: Undervis, undervis, undervis!  Undervis om troens unike begrunnelse og dens følger.  Undervis om Guds kirkes unike kjennetegn fra den Oppstandne, og om hans unike nærvær, virksom i den forsamlede menighet.  Med basiskunnskap fra åpenbaringsordets Gud mottar troen Kristus som gave, for at mennesker døpt til hans død, skal leve under hans nådige herredømme med ham til eksempel i gjerninger etter Guds gode skapervilje, Gud til ære (Lille Katekisme, Luthers forkl 2 og 3 trosart).  

Schillings Luther-biografi tilslører forskjellen mellom frifinnelse og fornyelse.  Luther bekjente forskjellen og stadfestet den med en hel Bibel på apostolisk vis.  Da er skriftbevis med bibelord noe annet enn belegg for meninger.  Biografien lar oss følge konsekvensene i Luthers gjerning som reformator, ofte med livet som innsats under dramatiske omstendigheter, men i boken forstått som homo religiosus under modernitetens frembrudd.  Karakteristisk er begrepet tro med utspring i subjektiviteten, og med stadige henvisninger til Luthers tro, Luthers tenkning, osv.  Men Luther bekjente Guds tro, nemlig den tro som evangeliet åpenbarer og Gud virker med sitt ord om sine løfter oppfylt i gudmenneskets lidelse, død og oppstandelse.  Moderniteten finner kristentroens begrunnelse i tankespinn og opplevelsesmystikk, og i det kirkesosiale produkt av menneskers samhandling over tid.  

Med stor konsekvens mangler boken referanser til Konkordiebokens bekjennelsen fra oldkirken og reformasjonstiden.  Blant dem finner vi Luthers to katekismer og De schmalkaldiske artikler.  Han var inntil sin død i 1546 (18.2.) den sentral person i en ja- og nei-prosess, som etter et kronglete hendelsesforløp ble avsluttet med Konkordieformelen fra 1577.  Dette handlings mønster gjenkjenner vi fra oldkirken.  I samtidens bekjennelseskamp fremstår Luther som det fremste trosvitne i sin tid – ikke på grunn av personen, men på grunn av den hengivne og kraftfulle bekjennelse til apostelordets lære fra Skriftens Herre og kirkens Lærer.  I dette frelseshistoriske perspektiv gir Schilling et fortegnet bilde av Luther som «protestant» og representant for «protestantisk» kristendom.  Manipulerende språkbruk tilslører saken, fjernt fra wittenbergernes kirkeidentitet og årsaken til deres selvbenevnelse «de evangeliske».  

Historisk sett burde ordet «protestant» være klart.  Under riksdagen i Speyer i 1529 avga de evangeliske fyrstene sin «Protestas» mot Worms-ediktet fra 1521 (edikt, om offentlige kunngjøringer fra øvrighetens side).  Ediktet forbød kirkens evangeliske reformasjon under Luthers ledelse.  Dens legitimitet er en annen, og derfor måtte man «protestere» - av det latinske «protestare» - å vitne for noe (pro testare, jf Apg 4:13-20).  

I papistisk propaganda ble «protestant» en negativ samlebenevnelse om dem som hadde brutt med pavedømmet, i første rekke lutheranere og calvinister.  Dette taktiske grep ble ødeleggende for kirker av Den augsburgske konfesjon.  Plassert i samme bås, ble den avgrunnsdype forskjell tilslørt.  Det gjør også denne Luther-biografi, representativ for Den Evangeliske Kirke i Tyskland og andre, blant dem Den norske folkekirke i «Leuenberg-kirkenes fellesskap».  

Bokens høydepunkt er Luthers opptreden under riksdagen i Worms 1521, fulgt av pavens bannlysing.  Schilling lar Luther fremstå med «profetisk selvbevissthet».  Nei, det var ikke et super-ego som her opptrådte, men en bekjenner i bibelsk mening.  En bibelleser vil lett assosiere hendelsen med Guds profeter i den gamle pakt, og med Herrens utvalgte apostler.  Men fremst blant troens bekjennere til alle tider står den sanne Gud og det sanne menneske i Jesu skikkelse.  Etter sin menneskenatur er han den store korsbærer og kirkens fremste martyr (el trosvitne), alle til gave og eksempel.  Schillings kulturrelative Luther-bilde er uforenlig med det nytestamentlige perspektiv i Luthers teseoppslag hin oktoberdag i 1517.  

Forfatteren tilslører ordet «bekjennelse» med den reformerte ordbruk.  Hvis bekjenneren Luther forfektet privatmeninger og Konkordiebokens er uttrykk for den tids kristendomssyn, har de ingen blivende gyldighet i kraft av apostelordets kompetanse, autoritet fra Skriftens Herre, Kristus Jesus.  I deres sted trer selvbekreftende forkynnere og myndighetshavere i den kirkeorganiserte virksomhet.  Avhengig av menneskers samspill i den formaliserte uenighetskultur, begrunner de sin medvirkning ved å rangere motstridende lærdommer og praksis som «ikke kirkesplittende».  Denne kulturbetingede metode utelukker bekjennelse i bibelsk mening, hvor Kristi ord og befalinger forplikter døpte uavhengig av tid og sted (homologi, confirmatio).  

I Luthers fravær under riksdagen i Augsburg 1530 bevitnet medarbeiderne kirkens «evangeliske» reformasjon i det bekjennelsesskrift de fremla for keiser Karl den 25. juni 1530.  Denne dato er Reformasjonsdagen i den evangelisk-lutherske kirkeårskalender.  Med den uforbeholdne bekjennelse til evangeliets rene lære, ville de gjenopprette kirkefellesskapets læreenhet, fast og sikkert begrunnet i «Guds ord».  Med Luther og hans medarbeidere som eksempel vil konfesjonelle lutheranere med Guds hjelp være den gamle kirkes talerør og fremstå som kirkehjem i menighetens samling om Ord og Sakrament.  

I likhet med bekjennelsesdannelsen i oldkirken, ble det snart nødvendig å presisere «konfesjonen».  Heller ikke da var wittenbergernes motiv den organiserte kirkeenhet, men – i likhet med Luther og den gamle kirke - kirkens læreenhet.  Ikke organisasjon, men konfesjon samler «våre kirker» (CA 1.  Kirker/ekklesiai her brukt på nytestamentlig vis).  Den samstemmige bekjennelse til «Guds ord» gjelder den rettferdighet som evangeliet åpenbarer uten lovgjerninger, av tro til tro (Rom 1:16f).  Oppfatter vi radikaliteten i denne erkjennelse?  Den avslører trangen til fariséisk egenrettferdighet i vår falne menneskenatur, som under skinn av kristentro gjerne tror syndenes forlatelse med forbehold om selvforbedring av egen fornuft og kraft.  I denne sak synes forfatteren å foretrekke Melanchton fremfor Luther og konfesjonell lutherdom.  

Stilt overfor pavedømme og keisermakt, var Luthers erkjennelse dristig i sin tid.  Motstanderne været faren i Luthers teseoppslag.  Foranledningen var avlatshandelen, satt i verk av paven for å rette opp den betrengte økonomi.  Med pengegaver ble sjelens renselse i skjærsilden forkortet alt etter gavens størrelse.  Schilling lar oss se inn i et fromhetsliv, fjernt fra livet i det sekulære samfunn.  Luthers teseoppslag i tidens stil utløste en strid om evangeliets kjerne: Guds nådetilsagn tilsagt den enkelte i skriftemålet (botens sakrament).  Er Guds nådetilsagn ubetinget, det vil si gratis, av nåde?  Eller er syndsforlatelsen betinget av anger, oppregning av synder og godgjøring i form av idømte botsøvelser?  Svaret vil uansett markere det veiskille som består inntil Kristi gjenkomst.  Denne Luther-biografi gir et dunkelt svar.  

Overser man den rettferdighet som evangeliet åpenbarer uten lovgjerninger, må man forkynne en annen rettferdighet enn den evangeliet åpenbarer.  Gud er en forsonet Gud, som med sitt eget blod i Kristi død har kjøpt oss fri fra sin vredes dom over fiendemaktene synd og død og satans velde (Lk forkl 2 trosart).  Under deres herredømme er vi fortapte og fordømte mennesker på vredens hav.  Men hvor Kristus trer inn ved troen i menneskers liv, lever de som Guds kjære barn, kjøpt fri og frelst fra døden og alle synder.  I tillit til Guds løfte, gitt i dåpen, anvender de Kristi hellighet og rettferdighet på seg selv, har fred med Gud og evig liv i ham allerede.  Den samme Guds godhet for sin egen skyld blir rakt fram i sakramentets skikkelser for å styrke vår tro under troens fest ved Herrens gavebord.  Biografien mangler dessverre Luthers innsats som kristenhetens dåpfornyer siden aposteltiden.

Den augsburgske konfesjon hadde adresse til kirken under pavedømmet.  På den evangeliske side fant man grunn til å tolke den på ulike måter.  Da fulgte den bekjennelsesprosess som endte med Konkordieformelens presiseringer av de omtvistede lærestykker.  Karakteristisk nok var tillegget med en samling fedresitater.  Utgivelsen i 1577 skjedde på samme dato som konfesjonen i 1530.  På samme dato ble også kirkens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden utgitt i Konkordieboken.  Derfor er den 25. juni reformasjonsdagen i kirkeårskalender i bekjennelsestro lutherdom.  Da jubilerer vi for Guds godhet, stilt frem for verden i det slaktede Guds Lam.  Hva skal man ellers jubilere for, hvor Konkordieformelen er et mausoléum?  Schillings Luther-biografi er Leuenberg-kirkenes alibi.  

Boken berører ikke Luthers forhold til den ortodokse kristenhet, og heller ikke episoden med den etiopiske diakonen (trolig foranlediget av liturgiske tekster).  Luthers forhold til jødene er derimot informativt og nøkternt beskrevet, og vi kan forstå Luthers rasende frustrasjon, men beklage at den kom på trykk (utg i Strassburg).  Også Luthers reaksjon på bondeopprøret er beskrevet uten skjønnmaling.  

Videre savner jeg det historiske argument: Da «sveitserne» med Zwingli i spissen avviste såkalt «barnedåp», ble Luther og wittenbergerne i løpet av 1520-årene drevet til intensive studier i kildene fra kirkefedrene og oldkirkens økumeniske synoder (el konsil).  Da det viste seg at oldkirkens dåpspraksis var formidlet fra aposteltiden, brukte de historiske vitnesbyrd på linje med apostelordets autoritet fra Kristus (jf kvinneprestsaken).  Her er det ikke tale om en sideordnet åpenbaringskilde – som i Romerkirken, men om apostolatets kirke i skriftbunden tradisjon.  

Gjennom studiene kom Luther til klarhet om kirkens synodalrett, også den formidlet fra aposteltiden (Apg 15) og nedfelt i synodens kompetanse, autoritet og gyldighet i læresaker (synodens substans).  Denne innsikt fikk betydning for kirkens reformasjon i Norden, først i Danmark-Norge (1536/37), senere i Sverige-Finland (1593).  Annerledes gikk det med synodalretten i den organiserte kirkevirksomhet.  

Et unnskyldende moment når vi møter taushet eller mangler ved en Luther-biografi – også denne - er primærkildenes mengde og mangfoldigheten i Martin Luthers enorme livsverk og produksjon.  Ingen dødelig evner å beherske dem i sin helhet.  Desto viktigere er den kritiske lesning, som tross et vell av faktakunnskap er innordnet den moderne økumenisme og frafalne lutherdom, tilpasset de dominerende idéer i samtidens sekulær-liberale Europa.  

Luther eller Melanchton?

I ettertid ses en latent konflikt under oppseiling i forholdet Luther og den yngre Filip Melanchton.  Den forsiktige og kompromiss-søkende Melanchton innordnet seg først den wittenbergske reformasjon.  Eksempler: Apologien til Confessio Augustana og Traktaten om pavens makt og myndighet, som ble anerkjent (el resipert) uttrykk for kirkens bekjennelse og innlemmet i Konkordieboken.  

Luther overhørte advarende ord og talte vel om sin venn, som på sin side utnyttet Luthers vennskap i sine diplomatiske fremstøt.  Humanisten Melanchton ville medvirke til en gjenopprettet kirkefred med basis i det samlende kompromiss.  Slike fremstøt må nødvendigvis rangere gjenstående læremotsetninger som «ikke splittende», men med kirkesplittende virkning.  Først mot slutten av sitt liv måtte Luther motvillig erkjenne Melanchtons frafall.  

Snart ble den «filipistiske» (el humaniserte) lære- og rettstradisjon dominerende i «lutherske» øvrighetskirker, men lutherske av formalitet.  Konkordiebokens bekjennelser var ikke lenger kirkefellesskapets trosbekjennelser.  Schillings Luther-biografi hører hjemme i den tradisjon hvor man agerer lutheraner med henvisning til Lille Katekisme og Confessio Augustana, men mot Konkordieformelen med tilpasninger til modernitetens yndlingsidéer og handlemåte, alltid på etterskudd.

Sentralt i dette forhold var konflikten om inkarnasjons- og nattverdlære.  Partenes standpunkt til Kristi tydningsord utelukket hverandre gjensidig, men var dermed brodersamfunn på kjærlighetens grunn utelukket?  Sett fra «evangelisk» side, handlet ikke konflikten om kirkefellesskapets kommunion-karakter, for den har kirken alltid lært (1 Kor 10:16f).  Konflikten beror på omgåelsen av Kristi tydningsord - om underet han gjør med sitt maktfulle ord og gaven han lar rekke frem i sakramentets skikkelser.

Den reformerte motpart viste til tekster som handler om noe annet (eks Joh 6), og talte om den oppstandne Kristus og hans «realpresens» i mystisk-åndelig mening.  Han er i Herrens Nattverd til stede sammen med brød og vin (spiritualpresens).  Denne åndelighet underkjenner gudmenneskets maktfulle nærvær i og med alterets sakrament.  Med stor konsekvens blir nattverdlæren fremstilt med basis i den nattverdfeirende menighet, uavhengig av Kristi testamentord (jf Borgå-avtalen og bruken av forvandlingsepiklese).  

Wittenbergerne med Luther representerer den gamle kirkes lære om Kristi legemes og blods realpresens. Uenigheten med Romerkirken gjelder her dens forvandlingsteori og offerprestedømme. Herrens Nattverd er troens fest, og omfatter også uenigheten om rettferdiggjørelseslæren.  I denne sammenheng savner jeg Luthers Store bekjennelse (Grosse Bekenntnis), hvor Luther forsvarer Kristi ord mot den antikristelige fornektelse under fromhets skinn.  Schilling tilslører saken.

Til slutt:

Jeg velger bekjenneren Luther fremfor kirkepolitikeren Melanchton.  Heller bekjenner i nytestamentlig mening enn kappevender med taktiske forbehold.  Troens vitnesbyrd med Kristus som eksempel (imitatio Christi) lar oss ane troens rettferdighet i Kristi lidende lydighet (conformitas Christi).  

Nå som før samler og bygger Kristus sin kirke på den ubeskårne grunnvoll.  Det er all grunn til å jubilere for evangeliets rene lære, og takke Gud for forbilder i troens gode strid, for hva har vi fortjent?