Martin Luthers stille stund

Fra Walter Trobisch samlede verker  

Bok 12

(Med tillatelse fra Quiet Waters Publishing.)

Martin Luthers stille stund

Martin Luther hadde en barberer som het Peter Beskendorf. En dag må mester Peter ha tatt seg den frihet å stille følgende spørsmål til sin verdensberømte kunde og doktor i teologi: ”Dr Luther, hvordan ber De?”

Og Martin Luther svarte. Det var ikke under hans verdighet å skrive et langt brev til sin barberer – et brev på førti trykte sider! Det ble utgitt våren 1535 under tittelen En enkel måte å be på, til en god venn.

Det er et dyrebart brev. Ikke bare gir det oss dyp innsikt i Martin Luthers personlige åndelige liv, det er på samme tid et klassisk eksempel når det gjelder å gi råd - det er kompetent sjelesorg. Hør bare på dette innledende avsnittet:

Kjære mester Peter   

Jeg gir deg det beste jeg har. Jeg forteller deg hvordan jeg selv ber. Måtte vår Herre hjelpe deg og alle andre til å gjøre det bedre.

Slik snakker Luther til sin barberer. Dette er sjelesorg. Luther setter mottakeren høyt og seg selv lavt. Gjennom ydmykt å stille seg under han, kan Luther forstå han. Luther plasserer seg selv i Peters verden, og dette setter han i stand til å få kontakt med mester Peter der hvor denne befinner seg.

En god og dyktig barberer må ha tanker, sinn og øyne konsentrert om kniven og skjegget. Han kan ikke glemme hva han holder på med når han skjærer og barberer. Hvis han prater i vei, ser seg rundt, eller tenker på noe annet, vil han antakelig skjære en mann i munnen eller nesen - eller kanskje til og med halsen. Det er slik at alt som skal gjøres på en god måte, burde oppta hele mannen, med alle hans evner og lemmer. Ordtaket sier: Den som tenker på mange ting, tenker ikke på noe, og får ikke utrettet noe godt. Hvor mye mer må da ikke bønn eie hjertet helt og holdent hvis det skal bli en god bønn!

I dag kaller vi dette ”empati” - det å kunne sette seg inn i hvordan en annen opplever livet sitt. Her har vi et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres i et brev. Er vi i vår tid egentlig klar over de mulighetene for sjelesorg som ligger i personlig korrespondanse?

På samme tid inneholder dette avsnittet dyp trøst for oss alle. Luther hadde det samme problem i sitt bønneliv som vi har, nemlig manglende konsentrasjon. Her er hans første råd for å avhjelpe dette:

Det er fint å la bønn bli det første gjøremål om morgenen og det siste om kvelden. Vær på vakt mot falske og svikefulle tanker som hvisker om og om igjen: Vent en stund. Om en time eller så vil jeg be. Jeg må gjøre ferdig det eller det. Når vi tenker slik tanker, kommer vi vekk fra bønnen og over på andre ting som vil oppholde oss og oppta oss på en slik måte at det ikke blir noe ut av dagens bønn.

Luther visste at bønn kan bli til intet. Han visste hva det vil si å leve gjennom dager med åndelig tørke. Uten å forstille seg deler han gjentatte ganger sin egen kamp. Han kjente seg distrahert av ”uvedkommende gjøremål og tanker”, og ofte av egen-opplevd slapphet i bønnelivet. Han sier:

Vi kjenner vi blir ”støttet opp” og forstått på samme måte som mester Peter må ha følt. Hvem av oss kjenner vel ikke perioder da vår stille stund har blitt en tom, meningsløs plikt, fryktet, ja, til og med hatet, men i alle tilfelle kjedelig? Og kjedsomhet er en dødelig fiende av Den hellige ånd.

Hvilke forslag har Luther for å hjelpe oss til å flykte fra den sataniske kuldes herredømme, slik at vi kan erfare på nytt Den hellige ånds atmosfære med dens varme og glede?

Luther anbefaler en tid til ”oppvarming”. Uttrykkene ”å varme opp hjertet” inntil det ”kommer til seg selv”, ”føler for”, kommer i rett stemning” forekommer flere ganger i hans brev. Egentlig er hele brevet ikke annet enn en detaljert og praktisk veiledning i å ”varme opp hjertet” før bibelstudiet starter. Det ender med denne påstanden: ”Den som er trent i [denne oppvarmingsøvelsen], vil være godt i stand til bruke et kapitel fra Skriften som en lighter [Feuerzeug – det samme ordet som i moderne tysk brukes for lys-/sigarettenner] til å tenne en ild i sitt hjerte”.

For en slik ”oppvarmingsbønn” ser kroppsholdningen ut til å være viktig for Luther. Han tror åpenbart ikke det er bra å sitte, men sier: ”Knel eller stå oppreist med foldede hender og med øynene mot himmelen”. Så advarer han: ”Pass på så det ikke blir for mye for deg, ellers kan du gå trett i ånden. En god bønn trenger ikke å være langtrukken. Det er bedre å be hyppig og glødende”.

Og hva med bønnens innhold? Skal det være dine personlige behov og anliggender? Å, nei! Luther svarer: Begynn med budene! Luther ber De ti bud! Men det er ikke slik at han lirer av seg det ene etter det andre av dem. Som tidligere katolsk prest har han mye å si mot det å ”ramse opp ord”(Mt 6:7), mot skravling og skvalder. Han kaller det zerklappern, som i bokstavlig forstand betyr ”riste noe i stykker”.

For å unngå denne faren, tar Luther bare ett bud om gangen, ”for at mitt sinn skal bli så uforstyrret for bønn som mulig”. For å formulere en fri bønn med sine egne ord, deler han med mester Peter sin personlige metode:

Ut fra hvert bud lager jeg en krans av fire sammenflettede tråder. Det vil si at jeg for det første tar hvert bud som undervisning, noe det egentlig er, og så reflekterer jeg over hva Herren så alvorlig krever av meg her. For det andre gjør jeg det til en grunn for takksigelse. For det tredje en bekjennelse og for det fjerde et bønne-emne. 

Så tar Luther seg tid til, og bryet med, å gå gjennom alle ti bud og skrive ned for sin barberer en slik ”krans av fire sammenflettede tråder” som et eksempel for hvert bud. For en sjelesørger!

For eksempel skriver Luther følgende om det syvende bud, ”Du skal ikke stjele”:

Dette er bønn i følge Martin Luther. Vi ser at det ikke bare dreier seg om bønnebegjær, opplesing og tale. Det er undervisning, meditasjon, søken. Slik får bønnen evighetsperspektivet. 

Hva er det neste? Når du er ferdig med budene, sier Luther, ta Fadervår og gjør på samme måte. Ta en bønn om gangen – og kanskje er det nok for en dag – og flett de fire trådene til din krans. Igjen beskriver han for mester Peter hvordan han gjør det, bønn for bønn.

I denne sammenhengen kaller Luther Fadervår ”den største martyr på jorden, torturert og mishandlet av alle”. Men når han ber det med sin kranse-metode, kan han si: ”Jeg suger på det som et diende barn, jeg drikker og eter det som en aldrende mann, og kan aldri få nok”.
Når han etter Fadervår har ”tid og anledning”, fortsetter Luther med å be  trosbekjennelsen, utsagn for utsagn, på samme måte.  Angående ”den første trosartikkel om skapelsen” skriver Luther:
 
Jeg tror på Gud, den allmektige Fader, himmelens og jordens skaper. For det første, hvis du lar det skje, vil et stort lys her skinne inn i ditt hjerte. Det lærer deg med få ord noe som aldri kunne uttrykkes med alle språk, eller i mange bøker, nemlig hva du er, hvor du kommer fra, hvor himmel og jord kommer fra. Du er Guds skapning og Guds verk. Dette betyr at du av og i deg selv ikke er noe – du kan ikke gjøre noe, vite noe eller gjøre noe. For hva var du for tusen år siden? Hva var himmel og jord for seks tusen år siden? Absolutt ingen ting, akkurat som det som aldri vil bli skapt, ikke er noe. Derfor er alt du er, alt du vet, og alt du kan gjøre, Guds verk og Hans skapning, slik du bekjenner det her med din munn. Dette er grunnen til at du ikke har noe å skryte av innfor Gud, med unntak av at du ikke er noe og at Han er din skaper og i stand til å tilintetgjøre deg når som helst. Fornuften i seg selv kommer ikke til en slik innsikt. Mange lærde har forsøkt å forstå hva himmel og jord, mennesker og dyr er. De har ikke funnet noe. Men her står det: Bekjennelsen lærer at Gud har skapt alt av intet. Her er sjelens paradis, hvor den kan vandre i Guds skaperverk. Men det ville ta for lang tid å skrive mer om dette.

For det andre skulle vi her takke for at vi gjennom Guds godhet har blitt skapt ut av intet, og at vi daglig blir holdt i live av intet som en fin skapning med kropp, sjel, fornuft, fem sanser osv…. Og Han har gjort oss til herrer over jorden, fiskene, fuglene, dyrene. Dette viser til 1. Mosebok 1,2 og 3.

For det tredje skulle vi bekjenne og være lei oss for vår vantro og utakknemlighet, fordi vi ikke har tenkt på disse tingene eller egentlig erkjent dem. Dermed har vi i virkeligheten skikket oss verre enn dyrene, som ikke har noen fornuft.

For det fjerde burde vi be om rett og sikker tro, slik at vi i fremtiden på alvor kan tro på vår kjære Gud og fremholde han som Skaperen, slik denne artikkelen lærer. 

Det er åpenbart at Luther holder trosbekjennelsen for å være en nyttig prøvestein for ettertanke og tilbedelse. De tankene han deler med sin barberer, kan tjene som en modell også for oss i dette. Men på ett punkt avbryter Luther sin forklaring og deler følgende erfaring med barbereren:

Det hender ofte at jeg fortaper meg i så herlige tanker [i bokstavlig forstand skiver han ”at mine tanker tar en spasertur”] rundt en bønn i Fadervår, og da lar jeg alle de andre seks bønnene fare. Når slike gode og herlige tanker kommer, burde vi la de andre bønnene ligge og gi rom for disse tankene, lytte til dem i stillhet, og for all del ikke undertrykke dem. For her preker Den hellige ånd selv, og ett ord av Hans preken er bedre enn tusener av våre egne bønner. Derfor har jeg ofte lært mer i en bønn enn jeg kunne ha gjort fra mye lesing og refleksjon.

På denne måten ser vi at for Luther betyr ikke bønn bare å snakke. Det betyr også å være stille og å lytte. For han er ikke bønn bare en-veis, men virker begge veier. Ikke bare taler han med Gud, men Gud taler med han – og sistnevnte er den viktigste delen av bønnen. 

Dette er akkurat hva vi bør forvente skal skje i vårt bibelstudium – at Gud taler til oss. Bibelstudium er bønn. Derfor kan det Luther sier om bønn overføres på vårt bibelstudium og skaffe oss en utrolig nyttig metode for å gjøre et avsnitt i Bibelen meningsfylt for vårt personlige liv. Forslaget er å gå frem vers for vers, og lage ut av hvert vers en krans av fire sammenflettede tråder. 

Ved å forandre litt på rekkefølgen, og sette det som Gud krever til sist, blir mange kristne beriket i sin stille stund gjennom å stille seg selv følgende fire spørsmål om en tekst:

1. Hva er jeg takknemlig for? (Takksigelse)

2. Hva angrer jeg? (Bekjennelse)

3. Hva skal jeg be om? (Bønne-emner)

4. Hva skal jeg gjøre? (Handling)

La oss igjen lytte til Luthers advarsel: Ikke ta på deg for mye, slik at du blir trett i ånden… Til å tenne en gnist i hjertet er det tilstrekkelig å fatte en del av et bibelvers, eller til og med bare en halvdel. Dette er fordi sjelen, forutsatt at den er alvorlig konsentrert om en enkelt ting, det være seg noe godt eller ondt, kan tenke mer i løpet av et øyeblikk enn tungen kan snakke på ti timer og pennen kan skrive på ti dager. Et slikt behendig, utsøkt og mektig instrument er sjelen eller ånden. Denne innsikten hører med til noe av det dypeste Luther deler med barbereren sin.

Derfor er ikke mengden av bibelvers man leser avgjørende. Det kan være mer fruktbart å ta ett avsnitt med noen få vers og riste hvert vers likt grenene på et tre inntil noe frukt faller ned. Dette vil forandre bibelstudium fra en kjedelig plikt til et spennende eventyr. 

Det er tilrådelig å anvende hvert spørsmål nøye på teksten i starten. Hva er det i denne teksten som gjør meg takknemlig? Hva er det i denne teksten som korrigerer meg, utfordrer meg og leder meg til omvendelse? Hvilke bønne-emner tilbyr teksten – ikke mine egne ønsker – meg? Hva er det i denne teksten som får meg til å handle? 

Et svar på alle disse spørsmålene finnes ikke hver gang. Ofte griper svarene over i hverandre. Det som kaller meg til omvendelse, kan bli dagens viktigste bønne-emne for meg, og det kan også kalle meg til å gjenopprette noe, eller be om unnskyldning.

På den annen side skal teksten, selv om den skal være til næring for våre tanker, ikke bli en hindring eller grense for dem. Ved å tenke gjennom disse spørsmålene igjen, kan vi forlenge dem inn i våre erfaringer fra dagliglivet. Slik kan vi også tenke på de små tingene som gjør oss takknemlige – en solskinnsdag, en vennlig hilsen, en vakker blomst eller et fint brev vi har fått. Vi kan tenke på noe vi ikke skulle ha sagt. Vi kan komme til å tenke på mennesker vi burde be spesielt for denne dagen. Ved å svare på det fjerde spørsmålet kan vi legge en timeplan for dagen foran oss. Slik kan vi oppdage et meget praktisk svar på det problemet som så mange kristne kjemper forgjeves med - problemet med å finne frem til Guds ledelse.
Ut fra Luthers vitnesbyrd i dette brevet er det innlysende at han trodde fast på at Gud ville tale til han gjennom hans tanker når ”hjertet er oppvarmet”, og ”har kommet til seg selv i en atmosfære av budene, Fadervår og trosbekjennelsen”. ”Ånden vil og må bønnhøre dette, og vil fortsette å undervise i ditt hjerte hvis det er samstemt med Guds ord og befridd fra uvedkommende anliggender og tanker”.

Imidlertid gir han et praktisk råd til sin venn som ikke må glemmes. Han ber mester Peter ha sin stille stund med penn og papir for hånden, slik at han kan notere hva Gud sier til han:

Jeg gjentar hva jeg sa ovenfor da jeg talte til deg om Fadervår: Hvis Den hellige ånd skulle komme når disse tankene er i ditt sinn, og herlig og opplysende begynner å tale til ditt hjerte, så gi Ham æren, la dine forutinntatte tanker fare, vær stille og lytt til Ham som kan tale bedre enn deg. Legg merke til hva Han proklamerer og skriv det ned. Slik vil du oppleve undere som David sier: ”Åpne øynene mine så jeg kan se det underfulle i din lov! (Salme 119:18)   

De som kan disiplinere seg til å ha sin stille stund med en skrivebok, vil sannsynligvis aldri slutte med det. Det som gjør vårt andaktsliv så lite attraktivt og kjedelig, er at hver eneste en av oss hver dag har samme slags generelle, uklare og fromme tanker. Dette skaper ensformighet. Våre tanker forblir fjerne og abstrakte, de kommer ikke til rette med vårt konkrete, daglige liv. Nedskrivingen, slik Luther foreslår, er en form for inkarnering av Guds ord. Det blir håndfast, synlig og konkret. Det tvinger oss til å være presise, tydelige og nøyaktige. Ensformighet blir erstattet av variasjon og undring. Å ta notater gjør det mulig for oss å kontrollere om vi har utført det vi planla om morgenen. Et kinesisk ordtak sier: ”Det blekeste blekk er sterkere enn den sterkeste hukommelse”.

Å skrive ned hva Gud har sagt oss er også en stor hjelp til å dele når vi møter den vi ber sammen med – og også for avgjørelser som tas i ekteskapet. Min kone og jeg blir enige om samme tekst for vårt daglige bibelstudium. Dette er spesielt nyttig i perioder vi er atskilte. Når vi møtes igjen, kan vi lese for hverandre hva vi har skrevet ned i våre stille stunder – og oppleve ”underfulle ting”.

Dette kan kreve litt øvelse. Akkurat som oppvarming er nødvendig for å gjøre sitt beste ved et idrettsarrangement, er også hjertets ”oppvarmingstrening” uunnværlig for vårt åndelige liv. Martin Luther bruker nettopp disse uttrykkene. Opplæring og øvelse er nødvendig for å kunne skjelne mellom våre egne tanker og Guds tanker. Når du åpner kranen i en ny bygning, kan brunlig væske komme ut først. Men hvis du har tålmodighet og lar det renne lenge nok, vil klart vann komme til syne.

Vi kan oppleve det samme i vår stille stund. Hvis vår bønn endrer seg fra å være tale til å bli taushet, og hvis vår taushet endres til lytting, vil Den gode hyrdes stemme komme gjennom på en utvetydig, klar og enkel måte.

Hvis ditt hjerte er samstemt med Guds ord, vil og må Ånden bønnhøre deg.

(Oversatt fra engelsk av Astrid Sagnes)

Med tillatelse fra Quiet Waters Pulishing