Martyrene, våre søsken

Den dagen dette skrives "feirer" kirken over store deler av verden Alle martyrers dag, sånn midt mellom Alle dødes dag og Allehelgensdag. På mange måter hører dagen hjemme her. Mange av dagens kristne tenker fremdeles på martyrene bare som særlig hellige brødre og søstre som levde for lenge siden, og så er opphøyet til forbilder og troseksempler som kan inspirere oss i vårt eget kristenliv - om vi i det hele tatt tenker over at martyrer og helgener finnes. Helgenene var jo også noen som levde før oss, de siste av dem kanskje så nær oss at vi ennå besøker gravene deres og tenner lys der.

Alle vi som hører Jesus Kristus til, er hellige. Paulus hilser til de hellige i Korint, og de var ikke spesielt fromme! Bare les brevet han skrev til dem, og tenk over at de som levde slik, var de hellige som levde i byen. Vi er hellige, vi er helgener ... Bare tenk over hvordan vi lever ... vi, de hellige.

Slik er martyrene heller ikke bare noen som levde for lenge siden og ble korsfestet opp ned, brent på bål eller steinet, som den første vi kjenner. Martyrer lever og dør i dag. Flere kristne ble drept som martyrer i forrige århundre enn i alle århundrer tilsammen. Og situasjonen for våre søsken i troen rundt om i verden er ikke blitt lettere i dag heller.

Noen av oss som lever i Norge føler på et stadig større press fra samfunn og fra kirkeledernes veiledning (eller villedning). Det kan være tungt å stå fast på Bibel og bekjennelse. Flere lider under påkjenningene som møter oss.

Men la oss tenke på våre søsken i troen som er eller blir martyrer i disse dagene, som forbilder og troseksempler. La dem inspirere oss og utfordre oss i livet med Kristus Jesus. Flere av dem lever under forhold vi vanskelig kan forestille oss, selv når vi rent teoretisk vet hva de utsettes for av tortur, utestengelse og forfølgelser i mange forskjellige former.

Dessverre er eksemplene så mange og så sterke at det ikke er mulig å fortelle om dem i en liten kommentar. Men Midtøsten, hvor kristendommen startet og det kristne nærværet har fungert som lys og salt i samfunn som har vendt seg til en fremmed gud, er livsvilkårene blitt så umulige at flere av landene i økende tempo tømmes for kristne. Vi synes det er forferdelig å leve i den tiden dette skjer, og rystende å høre om hva kristne, både som enkeltmennesker og som gruppe utsettes for. Men vi må synes synd på de landene som slik "renser ut" lyset og saltet som har vært så mye viktigere for dem enn de noen gang har vært klar over. Hos dem er det nå mørket, grusomhetene og forfallet som tar overhånd.

Og slik kunne vi nevne eksempler av trengsel og lidelser fra alle verdens hjørner. Martyrenes blod er fremdeles kirkens sæd. Vitnesbyrdene deres i ord og utholdenhet virker til å fremme Jesu kirke, selv der hvor martyrene drives ut. Der et land tømmes for kristne, kan vi se at nye kristne vinnes og møtes som undergrunnskirker, utrolig nok.

Alle martyrers dag, til ettertanke, inspirasjon og bønn. Dette har fulgt kirken i alle dens år og under mange slags regimer, og vil nok gjøre det også heretter, noe Paulus måtte undervise Timoteus om: "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt (2 Tim 3,12). Men les gjerne det andre han underviser i dette brevet ...

Torgeir Agøy, prest for Timoteusmessene i Trondheim, DelsiN