Martyria - vitnesbyrdet som koster

FBB-nytt: LEDER

Nr. 2, Juni 1989, 26. årgang

Asle Dingstad:

Vi lever i Pinsefestens ettertid. Det er Åndens og Kirkens tid. Og der Ånden får utøve sin gjerning, der skapes det troverdige vitner.

Den Hellig Ånd er selv kronvitnet. I sin avskjedstale til disiplene lover Jesus at han skal sende "sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, og da skal han vitne om meg". Dette sier han til trøst og oppmuntring. For vitnesbyrdet skal lyde inn i en verden som hater Jesu venner, liksom den har hatet ham selv, og som derfor vil gjøre alt den kan for å bringe vitnesbyrdet til taushet. Da er det godt å ha et vitne som kan "gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom".

"Men også dere skal vitne", sier Jesus. Han trenger troverdige vitner av kjøtt og blod, mennesker som solidariserer seg med hans sak i verden og som er villige til å dele skjebnefellesskap med ham.

Hele avskjedstalen går ut på dette å forberede disiplene på det som skal komme av motstand og forfølgelser dersom de vitner sammen med Ånden. "Husk at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere". Og om ikke det skulle være nok, motstanden skal endog komme fra dem som i det ytre representerer troens folk. Synagogedørene skal stenges for dem og de som stenger dem ute, skal tro at det de gjør er en sann gudstjeneste."

Vitnesbyrdet kalles "martyria" på gresk og vitnene kalles martyrer.

Vårt kall er først og fremst å vitne om Kristus. Egentlig har vi ikke noe valg, for "den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg" skriver Johannes (1Joh. 5,10). Spørsmålet er om vi virkelig tror på Kristus som Guds Sønn. Tror vi, Så vitner vi. Og dette vitnesbyrdet er Åndens vitnesbyrd. Sammen med "vannet og blodet" vitner Ånden som Sannhetens Ånd. Og dette Guds vitnesbyrd er sterkere enn menneskenes vitnesbyrd, skriver Johannes. "For dette er Guds vitnesbyrd: Han har vitnet om sin Sønn" (v. 9).

Mitt spørsmål stilles i dypt alvor. Ikke bare til den enkelte troende, men til Kirken hos oss. Er dette vårt vitnesbyrd? Er vår kirke i denne forstand en martyrkirke? En kirke med dypest sett bare har en lidenskap: Å være tro mot vitnesbyrdet om Kristus og hans ord? Eller har vi i en misforstått toleranse, i humanitetens og folkedemokratiets navn, valgt en annen vei? Er vi som kirke så frenetisk opptatt av å bli elsket av verden at vi gir avkall på kjærligheten til Kristus?

Skremmende eksempler kunne nevnes i hopetall. Denne gangen er det bare en sak som skal nevnes, og den er desto mer rykende aktuell. Det gjelder en rettssak i Sarpsborg byrett. En prest sitter på tiltalebenken, anklaget av staten for å ha sviktet sine embedsplikter. Biskopen har selv erklært, både i fjernsynet og i rettssalen, at det er han som er pådriveren og initiativtakeren. Det er med andre ord "kirken selv" som ønsker å kvitte seg med Nessa. I vårt perspektiv er dette mer enn skremmende. For hva har denne kapellanen gjort, bortsett fra visse mulige små "embedsforsømmelser", annet enn å vitne om sannheten? Han har ønsket å avsløre istedet for å tilsløre. Han kaller abortus provocatus med sitt rette navn, nemlig fosterdrap. Han har tatt i bruk profetiske symbolhandlinger og benyttet seg av sterke ord og uttrykk, som sant nok tolket innenfor hverdagsspråkets rammer er uhørte, men som i en apokalyptisk, bibelsk forståelsesramme må sies å være treffende. Verden har forstått hans vitnesbyrd. Men det er for sterkt for kirken. I rettssalen har det vært hevdet av kloke menn at Nessa har ødelagt dialogklimaet! Rett ut har vet vært hevdet at Nessa er skyld i at Norge ikke har fått noen ny abortlov. Vitnesbyrdet har vært strategisk uklokt. Harmonien med de verdslige myndigheter har slått sprekker. Den fruktbare samtalen mellom kirke og stat har gått i stå. (Har den forresten noen gang kommet i gang?)

Det som skremmer oss, er følgende. De "ansvarlige" kirkemenn forutsetter på en merkelig måte at dersom kirken virkelig makter å "kommunisere" sitt budskap til verden, så vil verden nikke og bukke og forstå. Og ikke bare det, da vil verden ta imot vårt vitnesbyrd og innrette sin praksis og sitt lovverk deretter.

At vitnesbyrdet skulle kunne provosere, skape strid og endog motstand, er liksom ikke innenfor forståelsehistorien. Slik kan det i hvert fall virke. Hvor har vi lært dette hen? Ikke i Guds ord, for det taler ganske annerledes.

Det som gjør oss urolig, er at den kirken som vi kaller "vår", aldri synes å ta konflikten mellom Gud og verden alvorlig. Den vedvarende konflikten mellom den store løgnen og den store sannheten blir så ofte i praktiske politiske og strategiske overlegninger erstattet med en tåkebelagt harmonimodell. Og vitnesbyrdet som martyria - et vitnesbyrd som koster - blir bare kristelige talemåter, aldri erfart realitet.

Nå sies det ofte - og med rette - at vi ikke skal søke martyriet. Men dette er sagt så lenge og så ofte, at det i praksis betyr at vi flykter unna martyriet. Det bør uroe oss langt mer at "vår" kirke aldri synes å komme i nærheten av korset som kirkelig kjennetegn. Er vi da en sann Jesu Kristi kirke?

Noen vil straks innvende at det eksempel som her er brukt er dårlig og lite egnet til å illustrere vårt anliggende. Jeg ber dere i tilfelle å tenke igjennom saken på nytt innenfor den allmektige Guds åsyn. Fosterdrap er ikke en isolert politisk og sosial "sak". Fosterdrapet er i sitt vesen å spotte Gud. Det er et grunnleggende svik mot den inkarnerte Guds Sønn, som av Ånden ble avlet i mors liv. Derfor er det også et svik mot mennesket, skapt i Guds bilde.

Det er i dette perspektivet Kirken må tale og handle i abortsaken. Og da hjelper det ikke med kirkelige utredninger og en langsiktig (og politisk umulig) strategi for samtale med sikte på å forandre loven. I denne saken må Kirken vitne om sin tro Den må tale til samvittighetene. Og Kirkens Herre spør i dag, som i sin avskjedstale, etter troverdige vitner. Vitner som står inne for vitnesbyrdet med sitt liv. Hvor finner han slike vitner i dag?