Melde seg ut eller ikke?

Under et frivillig bispedømmemøte i Bergen i oktober 1877 med 150 deltakere, hvorav 30 prester og teologer, var hovedtemaet «Om Udtrædelse af Statskirken» med foredrag av cand. theol. Jens Greve og deretter forhandlinger over to dager. Møtet var under et halvt år etter dannelsen av Frikirken i Arendal. En av de aktive deltakerne var lekpredikanten Jakob Traasdahl i Bergens Indremisjon. De kom ikke så langt som til en konklusjon, men vi kan lese et referat både av foredraget og samtalene etterpå i bladet «Ny Luthersk Kirketidende» utgitt av refomvennene klokker Vollan og presten Jakob Sverdrup.

I en oppsummerende kommentar står det (i lett fornyet språkdrakt):

«Alle talere, teologer som ikke teologer, var ikke bare enige om at det er mange og store svakheter i vår statskirkelige ordning, men også om å kreve virkelige reformer … Det var også enighet om at det kunne være grunn til å melde seg ut av et kirkesamfunn, ikke bare når dets bekjennelse var i strid med Guds Ord, men også når det fastholdt lover og ordninger i åpenbar strid med Guds Ord slik at en må anta at det har forherdet seg mot sannheten.»

Det er verdt å merke seg at de la vekt på at bekjennelsen måtte vise seg i praksis, og ikke være bare tomme ord. Lære og liv lar seg ikke skille.

Vi kan videre lese: Det var «uenighet om, hvordan man skulle vurdere den aktuelle situasjonen i vår Statskirke. De fleste som ytret seg, mente at siden vår statskirkes bekjennelse ikke bare var overensstemmende med Skriften, men at den offentlige forkynnelsen også for det meste måtte sies å være ren, kunne og burde man, dels pga vår kirkes historiske udvikling, dels pga kjærlighetsplikten mot menighetsfellesskapet, bli stående i statskirken – om man virkelig arbeidet for å få gjennomført de nødvendige reformer av dens lover og ordninger.»

Et avgjørende argument var tydeligvis at den offentlige forkynnelsen var i tråd med Skrift og bekjennelse. Så selv om noen ordninger som følge av statskirkeordningen ble praktisert i strid med Guds Ord, slik som tvangsdåp, tvangskonfirmasjon, tvangsaltergang, tvungen vielse, så var det et intensivt arbeide i gang for å bedre disse forholdene. Problemet med tvangen var at prestene måtte døpe uten at alle barn fikk opplæring i kristen tro, at vantro måtte konfirmeres og prestene var pålagt å gi sakramentet til alle, og ved ekteskapsinngåelse måtte «erklære det for rett og hellig som Guds Ord erklærer for synd».

Man mente imidlertid at «det ikke var noen tvingende grunn til å oppgi håpet om å få gjennomført de nødvendigste forandringene ettersom arbeidet ikke var mer enn en menneskealder gammelt, og fremdeles blev drevet med alvor og kraft og den nødvendige utholdenhet. Enkelte sa at de ikke trodde at en statskirke var mottagelig for de nødvendige reformer, og at de iallefall hadde oppgitt håpet for vår statskirkes vedkommende, men at de for tiden likevel ikke ville melde seg ut. For den enkelte vil utmeldelse under våre forhold være en samvittighetssak som andre ikke skulle dømme over. …»

Slik lød det altså før striden om den liberale teologi kom, og Menighetsfakultetet ble opprettet som et mottiltak. Reformvennenes krav ble langt om lenge motstridende godtatt, og da bare på folkekirkens premisser slik at de i realiteten tapte kampen. Menighetsrådene skulle velges av og blant alle kirkens medlemmer. Regjeringene styrte utnevnelser av prester, proster og biskoper slik at «alle syn» skulle bli representert. Det kirkelige demokrati ble sakte virkeliggjort, men langt i fra slik de hadde sett for seg på 1870-tallet. Det var vel limkoker Danielsen som så klarest i dette møtet når han uttalte at «Statskirken lar seg ikke reformere. Om staten skulle gjennomføre reformer, vil det skje utfra en rent politisk tankegang.»

Det kirkelige demokratiet de ønsket basert på troens folk, ble folkekirkens. De baserte sin tenkning på den lutherske bekjennelse som den rette utleggelse av Bibelen - vi har i stor grad vennet oss til andre røster. Og i folkekirken har dets høyeste lærerorgan vedtatt at to motstridende syn på evangeliet er akseptabelt.

Det var ikke et spørsmål om medlemsregistrering for reformvennene på 1870-tallet, men kirkemedlemskap. Om de hørte til et kirkesamfunn der Ordet ble forkynt rett og sakramentene forvaltet rett. Det handler jo ikke om ulike meninger om dette eller hint, men om å bli bevart i troen og ikke gå fortapt. Og om å stå ansvarlig overfor Gud for ens eget kirkesamfunns synder, slik reformvennene gav klart uttrykk for. Det var ikke bare prestenes ansvar, men også menighetenes.

Også i dag tenkes det forskjellig, men argumentene fra indremisjonsfedrene kaller til ettertanke og alvor i møte med den kirkelige situasjon i vårt land. Mange av oss har løsnet teltpluggene fordi vi ikke fant det forsvarlig å bli stående i den kirken vi vokste opp i. Men det betyr ikke at vi ikke ber for den og erkjenner vår egen delaktighet i dens svakhet gjennom mange år som dens medlemmer. Må Gud se i nåde til vårt land, og lede oss inn i sitt hellige ord så vi får visdom til å lære og leve rett. Det handler ikke om kirkepolitikk, men om frelse og fortapelse.

Alf Danbolt

Pastor Messiaskirken