Mellom tiderne – fem dialektiske teologer

Christine Svinth-Værge Põder (red.), Mellom tiderne – fem dialektiske teologer. København: Forlaget Anis, 2015. 197 s.

Fem ulike forfattere har ansvar for hvert sitt kapittel, hvor de i tillegg til den generelle presentasjonen også legger vekt på å få fram disse teologenes tilknytning til og innflytelse i Danmark, hvor de har spilt og til dels også fremdeles spiller en større rolle enn i vårt land. At Danmark faktisk ligger adskillig nærmere Tyskland enn det Norge gjør, er denne boken slik sett et tydelig uttrykk for.

La meg begynne med Bultmann, selv om det er der denne boken slutter. Forfatteren av dette kapitlet, Peter Widmann, forteller hvordan Bultmann prøvde å finne en tredje vei mellom ortodoks repetisjon og liberal tilpasning. Bultmann fant denne innen det miljø som samlet seg om Karl Barth og tidsskriftet Zwischen den Zeiten. Bultmanns variant forutsatte imidlertid at det måtte drives en ganske utstrakt sakkritikk overfor den bibelske åpenbaring for å skille mellom det foreldede og det aktuelle. Dette fristet ikke Bultmann til noen glatt tilpasningsteologi; han var blant de tyske teologer som tidligst og tydeligst tok avstand fra nazismen. Likevel kunne man ha ønsket at Widmann i sin ellers klare og oversiktlige framstilling kunne gitt noe større rom for en kritisk drøfting av Bultmanns tenkning på dette punkt. For hva er det egentlig som blir den teologiske norm for Bultmann? Står han ikke på dette punkt den liberale teologi og dens avhengighet av den tyske idealismen nærmere enn det anti-liberale utgangspunkt han delte med Barth gjerne vil ha en til å tro? Widmann gir en så innforstått framstilling av Bultmanns teologiske prosjekt at slike kritiske spørsmål etter min oppfatning får for liten plass.

Kapitlet om Karl Barth er skrevet av bokens redaktør. Hun forteller om den unge Barths utvikling og oppgjøret med kulturkristendommen i de to Romerbrevskommentarene fra 1919 og 1922: Gud og menneske er så forskjellige at ingen må tenke seg at de kan finne Gud i forlengelsen av det menneskelige. Dette gav den dialektiske teologi dens program, samtidig som Barth etter hvert måtte søke en bredere orientering for å nå fram til en teologi som faktisk også hadde et innhold. Han lyktes jo for så vidt med det. Spørsmålet er imidlertid om ikke den universelle predestinasjons- og forsoningslære som vi finner i Kirchliche Dogmatik, og som også denne framstillingen legger stor vekt på, representerer en form for retur til liberalteologiens forutsetninger; Hegel er på mange måter en nokså nærliggende assosiasjon her. Barth fulgte venstrehegelianeren Feuerbach i hans religionskritikk; betyr det at han, for å si det med John Milbank, laget seg et bilde av Gud som er basert på forståelsen av det gudløse menneske? Ligger det ikke også noe potensielt problematisk at Barth, som den store kritiker av liberalteologiens kulturavhengighet, selv fant sin plass som den fremste teologiske fortolker av det kulturelle omsving etter første verdenskrig? Også her er imidlertid framstillingen såpass innforstått at det er lite rom for slike kritiske spørsmål.

Den av de fem som stod Barth nærmest, var utvilsomt Eduard Thurneysen; kapitlet om ham er skrevet av Bent Flemming Nielsen, som, i likhet med bokens redaktør, er professor ved universitetet i København. Han gir ganske stor plass til en framstilling av Thurneysens besøk i Danmark i 1925, et besøk som ifølge Nielsen betød mye for framveksten av Tidehverv-bevegelsen. Her bringer han, i motsetning til hva som skjer i de andre kapitlene, fram nytt og ukjent stoff. Han gir også god plass til en presentasjon av Thurneysens lærebok i sjelesorg fra 1946, som får positiv omtale, og som viser at tilknytning til den dialektiske teologi ikke nødvendigvis fører til manglende sans for bruk av de klassiske psykologer og psykiatere i sjelesorgen.

Kapitlet om Emil Brunner er det eneste som ikke er skrevet av en dansk forfatter. Det er overlatt til Alister McGrath, som i sitt rikholdige forfatterskap også har en bok om Brunner (!); her er framstillingen komplettert med noen sider om Brunners tilknytning til Danmark hvor McGrath har hatt hjelp av bokens redaktør. Ifølge McGraths framstilling stod Brunner alltid litt på siden av Barth og Thurneysen; bruddet med Barth i 1934, som skyldtes Barths skarpe og ensidige avvisning av Brunners tanke om åpenbaringens tilknytningspunkt i mennesket, kom slik ikke helt uforberedt. En viktig grunn for Barths skarpe svar var at han fryktet at Brunners åpning for tanken om en naturlig teologi ville gjøre også ham kompromissvillig overfor nazismen. Etter krigen utviklet Brunner en minimalistisk forståelse av kirken og fikk en kort periode som teologisk professor i Tokyo uten at det ble noen suksess. Brunner er her framstilt som en interessant teolog med en tydelig egen røst. Han er ikke så ensidig og dermed heller ikke så utsatt for kritikk som Bultmann og Barth, men kritiske synspunkter kommer her likevel tydelig til orde.

Den av de fem som antagelig er vanskeligst å sammenfatte i en kort artikkel, er Friedrich Gogarten, ettersom det er ganske store sprang mellom de standpunkt han inntok gjennom sin karriere. Han begynte som klassisk liberalteolog, mottok sterke inntrykk av Barth på 1920-tallet og framstod en periode nærmest som de dialektiske teologers frontfigur, brøt med Barth og var en periode på 30-tallet relativt positiv til nazismen, mens han etter krigen aksepterte moderniteten som teologiens vilkår og på de premisser fungerte som Bultmann-skolens systematiker. Dette kapitlets forfatter, Eberhard Harbsmeier, hevder at det likevel fins et konstant og forenende element i Gogartens tenkning, nemlig hans personalisme. For Gogarten er menneskets er et relasjonelt vesen som møter Guds fordring gjennom medmennesket, folket eller tradisjonen, og han er derfor konsistent i sin avvisning av den idealistiske individualisme som lar individet bli til ved at det vender inn i seg selv. Denne personalismen er i utgangspunktet preget både av autoritære trekk og en utpreget politisk konservatisme som er mindre framtredende etter krigen. Både i personalismen og i Gogartens kulturkritikk finner Harbsmeier likhetstrekk med Løgstrups forfatterskap; Den etiske fordring innledes da også med en henvisning til Gogarten. Gogarten har derfor etter Harbsmeiers oppfatning derfor vært viktigere for diskusjonen om den dialektiske teologi i Danmark enn i Tyskland, hvor Barth og Bultmann alltid har vært frontfigurene.

Denne bokens styrke er at alle kapitlene er skrevet av forfattere som kjenner stoffet godt og i noen grad også identifiserer seg med dem de framstiller. Det gjør boken interessant og engasjerende. For studenter og andre som er på jakt etter en framstilling av den dialektiske teologi som er grundigere enn det vi får i standardframstillingene av det 20. århundres kirkehistorie, men som likevel ikke har tid og krefter til originalkildene og de store forskningsbidragene, vil dette derfor være et godt valg. Men den kunne godt hatt noe mer av kritiske synspunkter.

Knut Alfsvåg