Men hva med de andre?

Halvor Nordhaug, Men hva med de andre? Kristendommen og religionene. Oslo: Vårt Land forlag, 2020. 160 s.

I kapittel 1 presenterer han fire religionsteologiske modeller: Eksklusivisme (bare kristne blir frelst), inklusivisme (det er frelse for flere), pluralisme (det er frelse for alle) og partikularisme (religioner kan ikke sammenlignes). I kapittel 2 drøfter han dem, og lander på et forsiktig forsvar for inklusivismen, selv om han presiserer det ved både å hevde misjons- og omvendelsesforkynnelsens nødvendighet og at også fortapelsen må ha sin plass i forkynnelsen. I kapittel 3 drøfter han dialogforståelsen med referanse til Paulus’ tale på Areopagos og de dialogiske dyder: ydmykhet, forpliktelse, samhandling, empati og gjestfrihet presentert av teologiprofessor Catherine Cornille ved Boston College, som også representerer en forsiktig inklusivisme. 

Etter denne prinsipielle redegjørelse går Nordhaug i kapittel 4 over til mer konkrete problemstillinger. Han drøfter spørsmålet om felles bønn, som finnes i ulike former fra det å overvære andres gudstjenester til interreligiøs bønn. Det siste er Nordhaug avgjort negativ til. Han drøfter her også spørsmålet om livsriter, f.eks. begravelser, i situasjoner hvor hovedpersonen og/eller familien hører hjemme i ulike religiøse tradisjoner. Fra misjonsfeltene er dette en velkjent problemstilling. I økende grad er utfordringen kommet hit, og den reiser spørsmål i skjæringspunktet mellom åpenhet og integritet som krever gjennomtenkning. Her gir Nordhaug god førstehjelp.

Denne interesse for det konkrete religionsmøtet tas ett skritt videre i kapittel 5, hvor Nordhaug tar for seg Jan-Olav Henriksens nylig utkomne bok Religious Pluralism and Pragmatist Theology: Openness and Resistance, som problematiserer de modeller Nordhaug bygger sin drøftelse på. De er, mener Henriksen, livsfjerne og teoretiske. Religionsmøtet skjer i bestemte situasjoner, og må styres av det Henriksen omtaler som human flourishing. Det betyr at de må skje på måter som har positive konsekvenser for dem som er involvert. Det sentrale spørsmålet er da om de fremmer verdier som rettferdighet og kjærlighet. Nordhaug tar til seg kritikken, men er samtidig skeptisk til Henriksens overordnede modell, som han mener ikke gir sannhetsspørsmålet den plass det må ha i den kristne tro og gudstjeneste.

I et siste kapittel går så Nordhaug inn på spørsmål knyttet til Den norske kirkes særstilling i et samfunn som vil ha reell religionsfrihet. Det skaper visse spenninger som han mener lar seg forsvare. Men kirkelige valg samtidig med politiske valg vil han ikke ha.

Etter min oppfatning har Nordhaug skrevet en forsiktig og balansert innføringsbok som neppe makter å provosere særlig mange. Hans argumentasjon mot pluralismen står etter min oppfatning sterkt både i kirkelig og akademisk sammenheng. Alle de andre tilnærmingene har berettigede elementer. Hvor treffende det da er å bruke dem, kan man alltids diskutere. Men de gir nok en viss hjelp til å sortere debatten.

Fordi Nordhaug har valgt å skrive enkelt og kortfattet, er det mange problemstillinger han ikke tar opp. Hvilken frelsesforståelse er det som styrer debatten, og hvordan er forholdet mellom dens presentiske og eskatologiske elementer? Er det en forskjell mellom de religioner som har avvisning av de kristne sentraldogmer inkarnasjon og treenighet som en del av sin identitet, altså jødedom og islam, og de som har utviklet seg mer selvstendig? Man kan argumentere for at både likheter og ulikheter er større i forhold til den siste gruppen. Og fordi den overordnede problemstillingen berører forståelsen av både synd og dom, har den også klare berøringspunkter med det ondes problem. Hvordan skal vi tenke om Guds forhold til det onde både når det gjelder skapelse og dom? Alt dette er problemstillinger som Nordhaug ikke berører i boken, noe som gjør at den med all sin nøkterne forsiktighet framstår som litt fragmentarisk og utilfredsstillende. Samtidig er det jo grenser for hva det er mulig å få med på 160 små sider. 

Nordhaug forsøker å utvikle bibelforankret teologi, men lykkes etter min oppfatning ikke helt med det. Det er en ubekymret dristighet over NTs omgang med disse problemstillingene som Nordhaug ikke klarer å ta til seg. NT lærer at vi frelses av nåde og knytter dette så entydig til Guds verk i oss at det gjentatte ganger tales om utvelgelse til frelse. Jesus understreker da også konsekvent at det er de uverdige som frelses (den fortapte sønn, tolleren, røveren på korset, flere av kvinnene i evangeliene). Det gir en skarpere og mer profilert begrunnelse for de universalistiske utsagn i NT enn den Nordhaug gir. Det er ikke noe ved den som er frelst som gir ham eller henne fortrinn framfor andre. Derfor må muligheten holdes åpen for at Gud skal kunne inkludere alle, fordi vi her har å gjøre med evig kjærlighet som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Samtidig holdes vi ansvarlige for det vi har gjort og ikke gjort overfor våre medmennesker, og dette skal fram i dommen på den siste dag. Både Matteus 25 og Åpenbaringen 20 forteller derfor at vi skal dømmes etter våre gjerninger, og at den dommen har to ulike utfall. Vi oppfordres derfor til å frykte ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete, og det er ikke djevelen Jesus da tenker på.

Dette går ikke opp hverken når det gjelder dommens grunnlag eller dommerens karakter. Guds makt, Guds vrede og Guds kjærlighet knyttes så tett sammen at logikken bryter sammen. Det kan da også se ut som det er dette som er poenget. Fordi Jesus har all makt, skal vi drive misjon. Fordi frelse er Guds verk, må vi aldri fristes til å stole på oss selv og vår egen tro. Den som tror han står, må passe seg så han ikke faller! Nordhaug er klar over spenningene, men går likevel inn i problemstillingene med ambisjoner om å gi svar som henger sammen. Derfor blir det betydelig avstand mellom de ubekymrede ensidighetene hos Jesus og NTs forfattere og Nordhaugs forsiktige, litt engstelige arminianisme. Men om hans lesere på denne måten kan stimuleres til å tenke videre selv, er boken ikke skrevet forgjeves.