Men vi var ikke hjemme

Truls Åkerlund

Men vi var ikke hjemme

Verbum 2021

Truls Åkerlund tror at Gud vil oss noe i de livene vi faktisk lever, men ofte er ikke vi til stede når Gud inviterer oss inn. Det er noe med å være skapt i Guds bilde som har tent lengsler i oss. Forfatteren tror at alle bærer et minne eller en lengsel etter noe som var. Vi er skapt med lengsler og begjær som trekker oss mot Gud. Eller alt mulig annet: «Jeg tror ikke på Gud, men jeg savner ham», skriver den britiske forfatteren Julian Barnes. I vestlig kultur så var det et eller annet der. Vi bærer denne lengselen etter å forme Guds verden i oss, og samtidig lever vi i en kultur som fokuserer på selvet eller hjertet vårt - at vi kan bli hva vi selv vil, og dette skaper en uro i oss.

Åkerlund utfordrer premisset som ligger til grunn for tanken om å følge hjertet sitt, for den bygger på en underliggende forutsetning om at hjertet er en ubesudlet og krystallklar kilde til visdom og erkjennelse som er upåvirket av erfaringene vi har gjort og kulturen vi lever i. Lengselen trenger derfor å trenes.

Hensikten med boka er, i følge forfatteren, å finne veien hjem, og det innebærer noe mer enn å bli en kristen. For også som troende kan vi kjenne på denne uroen i oss. For det er ofte noe uavgjort i våre liv. Augustin skriver i begynnelsen av sine bekjennelser om Gud: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Som gravitasjonen trekker oss mot bakken vi står på, er vi skapt med lengsler og begjær som trekker oss mot Gud.

For å finne veien hjem skriver Åkerlund om tre ting: Tiden, Tilstedeværelsen og Tilbedelsen.

Tiden

Skal vi være hjemme i livet, må tiden temmes, og det er her vanene og rytmene kommer inn. Tiden både kommer og går, men midt i strømmen av øyeblikk må vi ta noen valg om hvordan vi vil leve.

Han tror ikke at det betyr å ta tilbake tiden rent generelt. For forskning tyder på at det ikke mangel på tid, men problemet er at vi har mangel på rytmer. Det vi mangler er langsom, sammenhengende tid. Derfor løfter han opp tre praksiser: Søvn, solotid og sabbat.

Søvnen er under press fordi det ikke lenger er årstider og døgnets rytmer som setter grensene for når vi kan være våkne og produktive. Teknologien har gjort det mulig å jobbe overalt og hele tiden, og det å sove blir derfor et beklagelig avbrudd i en syklus av kjøp og salg, produksjon og forbruk. Arne Johan Vetlesen mener at det de siste tiårene har skjedd en fundamental endring i hvordan vi oppfatter det å sove. Det er det han betegner som «det døgnåpne mennesket». Natt og fritid innebærer ikke lenger å være helt avkoblet, men bare en tilstand av redusert kapasitet.

Leif Gunnar Engedal hevder at livsrommet Gud har gitt oss, gir både frihet og grenser. Det åpner et mangfold av muligheter, men markerer samtidig livsbærende rammer og rytmer for vårt liv: Natt og dag, lys og mørke, arbeid og hvile, søvn og årvåkenhet, slitasje og fornyelse. Disse dype rytmene vever sitt mønster i alt det skapte, og former menneskets liv. De skriver forgjengelighetens og endelighetens signatur på vår panne. De former vår frihet og fastholder våre grenser. Vi må øve oss i elske grensene og ikke forakte oss selv i dem.

Søvn er, etter Åkerlunds mening, også en åndelig disiplin, fordi det å legge seg innebærer en erkjennelse av at vi er kroppslige skapninger. Søvnen minner oss om at vi har begrensninger, og derfor er avhengig av Gud som opprettholder alt. Å ikke ta tilstrekkelig tid til hvile og søvn er å gå imot Guds skaperordning.

Den andre praksisen beskrives som solotid. Sjelen vår er som et såpestykke som sklir ut av hånden vår om vi klemmer den for hardt. Vi kan ikke bare valse inn i eget og andres liv og forlange at vi viser vårt sanne jeg. Det kreves tilstrekkelig ro tilstrekkelig lenge før vi kommer til oss selv, og kommer hjem. Solotid innebærer tid alene sammen med Gud i stillhet, men tid alene er samtidig tid for verden og alle dem vi har rundt oss. Skal vi være folk som har noe å gi, må vi selv lage rom hvor vi er i posisjon til å få. Kristen etterfølgelse krever lommer av stillhet og ettertanke for å være sikre på at det er Kristus vi følger og ikke en eller annen karikatur. Vi søker til Gud fordi han søkte oss først, og stiller med tomme hender og åpne hjerter i erkjennelsen av at vi er avhengige av hans nåde, både for å leve og å tjene. Å være alene med Gud er derfor ikke bare en forutsetning for tjeneste; det er tjeneste. Det er denne rytmen vi finner i Jesu liv.

Det tredje er sabbat som i boka forstås som en ukentlig dag med 24 sammenhengende timer uten å jobbe. Sabbaten forstås i lys av skapelsesberetningens ord om at Gud den sjuende dagen hvilte fra hele det arbeidet han hadde gjort. Tiden er det første Gud helliger, og hvile er det første mennesket opplever. Rytmen av arbeid og hvile legges ned i skapelsen som skiftene mellom dag og natt, sommer og vinter, lys og mørke. Det burde si oss ett og annet om hviledagens betydning: Vi hviler ikke fordi vi er slitne av å arbeide. Vi arbeider ut fra hvile, hevder Åkerlund. I skapelsen er det bare Gud som avslutter med hvile; mennesket begynner med hvile. Før de legger jorden under seg. Før de er fruktbare og blir mange. Først hvile, så arbeid. Først sabbat, så kontor. Av alle vaner og praksiser vi kan ta del i for å kultivere et bærekraftig og gudssentrert liv, er sabbaten kanskje den viktigste.

Sabbaten er dagen hvor jeg dresserer tiden og markerer hvem som har makten. På den måten blir sabbaten for uka det søvnen er for døgnet. Den blir en dag hvor jeg ser meg selv og mine omgivelser som en gave fra Gud. Sabbaten er en dag til å se tidstyven i øynene og gå til radikalt motangrep. Til å ha all verdens tid midt i en full kalender, å gjøre ingenting når jeg burde ha gjort alt mulig. Til å bekjempe høye skuldre med skuldertrekk, til å glise til det som resten av uka er til å grine av. Til å puste dypt og le høyt.

Tilstedeværelsen

Her trekker Åkerlund fram det sosialmedisineren Per Fugelli kaller for «Nokpunktet». At det er godt nok. I en tid hvor vi alle fristes til å leve fantastiske liv, må vi heller slå oss til ro i livene våre som de faktisk er. Noen områder av livet må fredes som urørt landskap hvor samtidens krav til effektivitet og måloppnåelse ikke får lov å komme inn. Når Fugelli tar pulsen på den norske folkesjelen, konkluderer han med at vi vil for mye, og tåler for lite. Problemet beskrives som «formegethetens patologi», et fordreid ideal om et problemfritt liv hvor lykke defineres i takt med med fravær av sykdom, smerte eller skuffelse. Det er en iboende smerte i menneskelivet, og forsøker vi å unngå den, unngår vi også livet. Lidelse og tilkortkommethet er noe vi må lære å håndtere, ikke bare forklare og beklage. Livet trenger ikke å være perfekt. Det trenger bare være godt nok. Vi skal forvalte det vi er gitt, ikke gråte over det vi ikke fikk.

Poenget er at vi må være til stede i livet sånn det, og ikke sånn vi ønsker det skal være. Fordi tap og smerte er en del av livet, må også klagen høre med. Saken er at om vi ikke retter klagen mot Gud, slås tvil, spørsmål og negative opplevelser som en kile mellom oss og Ham.

Åkerlund avrunder med innsiktsfulle betraktninger om at stedet vi tilhører binder oss til jorden og tvinger oss til å være til stede, forholde oss til oss selv og andre sånn som vi er, til å jobbe gjennom ting som er vanskelig framfor å flykte annetsteds. Det er i det hverdagslige, repetitive og kjedelige at vi trenes og formes i tålmodighet og overbærenhet, og stedet vi bor på, er derfor et viktig treningssenter for et liv i lang lydighet.

Tilbedelsen

Når Åkerlund skriver om tilbedelsen, tenker han ikke først og fremst på en aktivitet vi gjør (selv om det selvfølgelig er det også). Kristen spiritualitet kan forstås snevert i betydningen av å oppleve Guds nærvær og inngripen her og nå, eller mer holistisk – i betydningen å leve hele livet framfor Gud. Når Abraham Heschel skriver at «tilbedelse er å se verden i lys av Gud», er det et eksempel på det siste – og det er en slik forståelse forfatteren har i tankene. Tilbedelse er å rette oppmerksomheten og hengivenheten vår mot noe eller noen; kristen tilbedelse er å rette den mot Gud og det han har gjort i Kristus.

Når tilbedelsen vår er gudvendt, kan vi finne veien hjem. Tilbedelsen av Gud innebærer å tre inn i noe som allerede er i gang, stemmes til grunntonen i universet og finne vår identitet hos En som er større enn oss selv. Men fordi vi er skapt for å tilbe, er alle tilbedere, alltid bøyd mot noe eller noen – også de som ikke vedkjenner seg det. Det fins ingen nøytral grunn; livet er en slagmark hvor det kjempes om lojaliteten og oppmerksomheten vår, hele tiden og fra alle kanter. Alle tilber. Det eneste valget vi har, i følge Åkerlund, er hva vi skal tilbe.

Bevegelsen bort fra Gud er derfor alltid en bevegelse til noe annet. «Når folk slutter å tro på Gud, tror de ikke på ingenting. De tror på alt mulig,» skal forfatteren C.K Chersterton ha sagt. Fordi det er alltid noe vi dyrker, fortaper oss i eller vender oss til, fins det alltid tilbedelse. Vi blir som vi tilber, forteller profeten Jeremia oss: «For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg sprukne brønner som ikke holder vann.» (Jer 2,13) De som tilber tomme avguder, blir selv tomme. Den som tilber penger, bedømmer etter hvert seg selv og andre etter økonomiske kriterier. Den som tilber makt, ser med tiden mennesker utelukkende som støttespillere eller motstandere, overordnede eller underordnede.

Åkerlund hevder at ingen møter Gud uten bagasje – uten å være farget av sin historie, av smak og behag, begjær og bedrag – og at det blir fort likhet mellom eget speilbilde og gudsbilde. Derfor advarer han mot en «gummigud» og «onkel Gud». Overskriften på kapittelet om tilbedelse henter Åkerlund fra Abraham Heschel: «God is not nice. God is not uncle. God is an earthquake.». Tilbedelse av Gud må skje i ydmykhet og undring. Kanskje var det grunnen til at det var et utydelig skille mellom bønn og teologi i kirkens tidlige historie, undrer Åkerlund, og understreker det gamle ordet: «Deus semper major». Han viser her til Walter Brueggemann som beskriver behovet for poesi i en prosa-forflatet verden. Poesi dreier seg om språk som sprenger gamle verdener åpne og kaller fram nye virkeligheter som ikke ligger framme i dagen. Hvis vi ikke gir Gud tid og rom i livene våre, blir tilbedelse profesjon og mysterium prosedyre.

Boka inneholder derfor tydelige formaninger og advarsler om at vi ikke må skape Gud i vårt eget bilde. Den gir oss også en tydelig påminnelse om at vi trenger å tilbe og leve kristenlivet sammen med andre. Det er sammen med andre mennesker at vi formes til kristuslikhet og at tilbedelsen blir sann. For Paulus er det nemlig sånn at det å være «i Kristus» annullerer alle andre kategorier som skiller mennesker. I denne tankegangen finner forfatteren også en viss kritikk av tidligere kirkevekst teorier.

Avslutningsvis skriver Truls Åkerlund:

«Veien hjem er en reise som går både innover og utover. Jeg har skrevet mest om det første i denne boka – om hvordan vi kan søke modning og helhet gjennom å erkjenne våre indre lengsler, gjennom bønn og stillhet, solotid og sabbat, tilstedeværelse og tilbedelse. Men reisen innover må ikke blokkere reisen utover i tjeneste for Gud og andre. Misjon, diakoni og fellesskap er essensielle deler av det kristne livet. Noe annet vil ta oss helt andre veier enn hjem, og fort utvikle seg til en religiøs egotrip legitimert av behovet for å ta vare på seg selv først. Og altfor ofte sist.

Sunn spiritualitet fører til forandrede liv som søker utover for å forandre sine omgivelser. Men skal arbeidet med å skape endring ha et tryggere fundament enn selvinjisert idealisme, må aktivisten og mystikeren finne sammen og kalle gudsfolket til å følge i deres felles fotspor. Vi trenger rytmer og balanse mellom handling og undring, arbeid og hvile, kontor og kontemplasjon.

Å være hjemme er derfor ikke det samme som å være hjemmesitter. Vi er både invitert inn og sendt ut for å invitere. Vi er funnet og kalt for å finne. I gudsriket er det som et av slagordene til Turistforeningen: Meld deg inn, og kom deg ut!»

Dette er noen smakebiter fra en meget lesverdig bok som fortjener vår oppmerksomhet, og som kan sette i gang refleksjoner og debatt om viktige spørsmål om det å være kirke i dagens virkelighet.

Erling Kopperud