Menighetsmøtets innflytelse over vigselsliturgi

Før de siste grunnlovsendringene, hadde Kongen myndighet til ikke bare å vedta liturgier, men også til å innføre, jfr. Grl. § 16 slik den tidligere lød.  Slik er det ikke lenger etter Grunnlovsendringen i 2012.

Kirkemøtet har ikke overtatt kongens posisjon i Grunnloven, og kan det heller ikke. Dette organ har overtatt Kongens myndighet til å vedta liturgi, men har selvfølgelig ikke overtatt Kongens særstilling i forhold til alminnelig lovgivning.

Rett nok er Den norske Kirke fremdeles en statskirke, ikke minst fordi staten kontrollerer kirkens lovgivning. Alminnelig organisasjonsrett har derfor begrenset verdi når det gjelder forholdet mellom kirkemøtet og andre kirkelige organer så som menighetsmøtet, men den er ikke uten betydning.

Forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper gjelder for Den norske Kirke, jfr. kirkeloven § 38.

Kirkemøtet har ingen annen myndighet enn det er tildelt av loven og kanskje det som følger av at dette organ er Den norske Kirkes høyeste organ i spørsmål som kan avgjøres innenfor rammene av loven.

Etter lovens ordlyd fastsetter kirkemøtet alle gudstjenestelige bøker.

Kirkeloven § 24, fjerde ledd har følgende ordlyd:

”Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt i eller i medhold av lov at myndigheten er lagt til annet organ.”

Nå fastsetter loven nettopp at avgjørelse om innføring av liturgi, er tillagt menighetsmøtet, jfr. § 11.

I og med at kirkemøtet ikke har overtatt (og heller ikke kan overta) kongens særstilling, hans prerogativ, er det ikke rom for å tolke loven innskrenkende slik at bestemmelsen bare gjelder der loven er taus. I tillegg til dette kommer legalitetsprinsippet også til anvendelse. Dette prinsipp innebærer at det forvaltningsorgan som vil gripe inn ovenfor et annet må ha hjemmel, og hjemmelen må være klar.

Det er slett ikke sikkert at kirkemøtet kunne pålegge den enkelte menighet hvilke gudstjenestelige bøker som skal benyttes om loven var taus på dette punkt. I dette tilfelle er loven ikke taus. Menighetsmøtet er gitt myndighet til å avgjøre hvilke gudstjenestelige bøker som skal benyttes. Kirkemøtet mangler hjemmel for å instruere menighetene på dette punkt.

Jeg vil ikke unnlate å nevne at også bekjennelsesskriftene kan være av rettskildemessig betydning i denne sammenheng. Confessio Augustana art. 7 understreker nettopp at det i en kirke ikke er nødvendig å ha de samme skikker. Det er således intet i Den norske Kirkes verdigrunnlag som tilsier at kirkemøtet i strid med lovens ordlyd skal kunne instruere den enkelte menighet om bruk av gudstjenestelige bøker.

Innføring av ny liturgi, dvs vedtagelse av bruk av gudstjenestelige bøker, har også en prosessuell side. Det må treffes et vedtak om bruken, og vedtaket må iverksettes. Om kirkemøtet pålegger menighetene i sin alminnelighet å ta i bruk nye kirkelige bøker, kan menighetene kort og godt påberope sin egen myndighet etter loven og unnlate iverksettelsen. Kirkemøtet har så langt jeg vet, ikke tvangsmidler til å pålegge en menighet bruk av kirkelige bøker.  Domstolene kan neppe dømme et menighetsmøte til å vedta noe det er imot fordi det er alminnelig antatt at en domstol ikke kan fastsette hva et vedtak skal gå ut på.

Den driftsmessige forvaltningen av kirkene tilligger kirkelig fellesråd. Dette rådet vil neppe kunne tillate bruk av kirken når noen ønsker å bruke gudstjenestelige bøker som ikke er vedtatt av menighetsmøtet, og derved overkjøre menighetsmøtet. Men opptrer et fellesråd i strid med menighetsmøtet vil dette være alvorlig myndighetsmisbruk etter gjeldende forvaltningsrett og administrativt ødeleggende for Den norske Kirke om det ikke påtales.

Endelig er det et moment at om Den norske Kirke skal være troverdig når det hevdes at det er rom for to syn i denne saken, da må man bøye seg for at et menighetsmøte treffer vedtak som ikke behager flertallet.