Mening, handling og samvittighet

Av sokneprest Sverre Langeland

Halvor Nordhaug skriver i Dagen 20. november og Vårt Land 21. november et innlegg med overskriften «Samvittighetsfriheten i kirken». Innlegget er svar på min kronikk i Vårt Land 17. november. Jeg setter pris på at Nordhaug besvarer mitt innspill til teologisk meningsbrytning.

Språk skaper virkelighet. Det som var kjøreregler for kollegafellesskapet, har nå blitt til aksjonsformer. «Alle kirkefolk i Bergen vet hvor Langeland står i denne saken», skriver Nordhaug. Han insisterer på å kalle det «markering av syn» når lydigheten mot Kristus og hans innstiftelse av hyrde- og læreembetet får konsekvenser for gudstjenestefellesskapet. Hans manglende forståelse for dette som et samvittighetsspørsmål oppleves respektløst overfor meg og de hundrevis av prester som fra 1978 har fått kirkens aksept for at dette er et samvittighetsspørsmål. Nattverdgudstjenesten er en hellig handling. Å skulle benytte Herrens sakrament som et våpen mot kolleger ville være å krenke Herren selv.

Nordhaugs skille mellom mening og handling er ikke noe nytt. Dette samsvarer med hans handlemåte ved innføringen av den nye samlivslæren i 2017. Han sa høyt og tydelig ifra om at han var mot kjønnsnøytral ekteskapsliturgi, men han stemte likevel for å innføre den i hele kirken. For meg taler handling mer enn ord. Jeg er ikke prinsipielt imot politiske kompromiss, men ikke når det gjelder hellige handlinger som nattverden og ekteskapet.

Hva er egentlig konsekvensene av vedtaket i bispemøtet 17. oktober? Andre biskoper har i ettertid tatt kontakt med sine prester og forsikret om at ordinasjonspraksis og tilsettelsespraksis i deres bispedømme vil fortsette som før. Det er kun en endring i prosedyrene når en prest må dra konsekvenser i forhold til nattverdfelleskapet, blir det sagt. Hvorfor må Bjørgvin-biskopen være den ivrigste til å fase ut prester med tradisjonell forståelse av prestetjenesten? Hva med unge prester med små barn som har blitt ordinert med tradisjonell teologi om embetet som nå har fått kirkedøra i fleisen av Nordhaug? Hvilket ansvar tar han for dem?

Nordhaug har rett i at forholdet til Kristus er hovedsaken i gudstjenestens møte med Ham, men skal ikke vår Frelser og Gud få bestemme rammene for møtet? Nordhaug mener at det er fritt opp til oss å bestemme om det er en mann eller kvinne som skal representere Ham i altertjenesten. Men i likhet med de største kirkesamfunnene og mange kristne som er opptatt av å ha Bibelen som sin øverste autoritet, er jeg overbevist om at Kristus gjorde et bevisst valg da han utpekte menn til dette. Er det vranglære når biskopen ordinerer kvinner til prester, spør Nordhaug? Jeg ser på det som et læreavvik, men ikke med samme alvorlighetsgrad som den nye ekteskapslæren. Jeg har ikke klare svar på alt. Med Herrens apostel bøyer jeg meg for Faderen og ber om at jeg «sammen med alle de hellige må bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden....(Ef 3,18)

Hva er en prest? Ofte diskuteres prester og kjønn uten at vi først har snakket om det. Jeg kan ikke huske å ha hørt forkynnelse om temaet før i min egen ordinasjon, verken i kirke eller bedehus. Det var knapt tema på teologistudiet. På Det praktisk-teologiske seminar hadde jeg forventninger om å arbeide med den teologiske forståelse av prestetjenesten. Rosemarie Køhn var en omsorgsfull og lyttende lærer. Men i pastorallæren avviste hun teologien om presteembetet som irrelevant. Hun så på det å være prest som en jobb som hvem som helst med de rette faglige kvalifikasjoner kan ha. Det kan se ut til at det er en slik tenkning om prestetjenesten som nå dominerer blant prester og biskoper i Dnk. I lavkirkelige miljøer derimot, som Imf og NLM, er teologi om hyrde- og læreembetet på vei inn. På grunn av utviklingen i Dnk blir bedehus til kirker og predikanter til pastorer, kan vi lese i Dagen 16.11.

Da han ble vigslet til biskop, lovet Nordhaug at han skulle «ta vare på den apostoliske lære etter kirkens bekjennelse.» Når han velger å bryte tradisjonen fra apostlene og ordinere kvinner til hyrde- og læreembetet hviler argumentasjonsplikten tyngst på ham. Jeg kan ikke se at hans argumenter er overbevisende. Ved ordinasjonen av prester sier han: «Gud har innsatt en særskilt tjeneste med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene.» Å blande det allmenne prestedømme med denne særskilte tjenesten er en feilslutning. Det er tjenesten som offerprest i GT som avløses av det allmenne prestedømmet (1.Pet 2,5-9) Alle kristne er kalt til å bringe åndelige offer og å vitne om Guds storverk. Gal 3,28 handler om likeverd og kristen enhet og ikke om prestetjenesten. Argumentasjonen om at de kristne på NT´s tid tilpasset seg samfunnet virker vilkårlig, og kan brukes til å nulle ut alt man ikke liker fra de bibelske tekstene.

Nordhaug og jeg er enige om at prestetjenesten springer ut av aposteltjenesten, innstiftet av Herren Jesus. Hyrde- og læreembetet er en tjeneste, ikke en hersker-posisjon. Derfor er det en feilslutning å se det som en nedvurdering av kvinner at dette er lagt på mannen. Eksemplene er mange på sterke og dyktige kvinner i tjeneste for Gud både i Bibelen, i kirkens historie og i vår egen tid. Mange av dem har også måttet sette på plass uvettige menn. For min del verdsetter jeg kvinner med meningers mot. Men må det bety av kvinner skal være prester? Jesus brøt med mange konvensjoner i sin tid. Uredd i møte med samtidens kjønnsrollemønster møtte han kvinner, reiste dem opp og gav dem verdighet og tjeneste. Han gav Maria Magdalena oppdraget å vitne om oppstandelsen for apostlene. Det er utenkelig at Herren selv skulle være bundet av «patriarkalsk» tradisjon. Hvorfor gjorde han ingen kvinner til apostler? Jeg synes det er underlig at Nordhaug farer så raskt forbi dette spørsmålet. Til fordypelse i dette emnet anbefaler jeg Knut Alfsvågs nye bok: Bibelen uten filter: Bibelforståelse, kirke og kjønn.

I GT omtales Herren som ektemann for Israel. Salomos høysang, med sin dialog mellom bruden og brudgommen, har gjennom hele kirkens historie inspirert hennes gudstjenesteliv. Paulus kaller Kristus brudgom og menigheten hans brud. Det går en linje i Johanneisk teologi fra døperens omtale av Jesus som brudgommen, Jesu første under i Kana-bryllupet og til brudens lengselsfulle rop mot slutten av Johannes åpenbaring: Amen, ja kom Herre Jesus! Dette brudens lengselsrop lyder også i Den norske kirkes nattverdliturgi. Er det dette Nordhaug kaller «kjønnsmetafysikk»? Hvorfor er det så underlig om menneskets skapelse til mann og kvinne har betydning i vår tilbedelse av Skaperen? Oppløsningen av den gudskapte kjønnspolariteten i kirkens liv bidrar til kjønnsforvirringen i vår tid. Det er flere enn meg som ser en parallell mellom kjønnsnøytral prestetjeneste og kjønnsnøytral ekteskapslære.

(På trykk i Dagen 25.11.20)