Meninger og målestokker.

Innledning

Når folk event. takker presten for en "god" preken, hva mener de da? Kanskje at de kom i god stemning? Eller at de likte disposisjonen? Eller at de fikk et bibelord de nettopp trengte? Det fins mange muligheter!

Men hvis presten ikke får vite hva slags målestokk tilhøreren har vurdert prekenen med, kan han ikke forstå meningen eller ha noen nytte av kommentaren.

Og vi må nøkternt regne med at svært ulike målestokker er i sving i en gudstjenesteforsamling eller hos tilhørerne ved et foredrag. Mange av oss har opplevd det når vi etterpå får høre de forskjellige kommentarene. Da er det nyttig å trenge bakom meningene til grunnlaget for meningene. (forutsetningene, premissene, aksiomene)

Diskusjonene om hva vi mener er viktig nok. Men hvorfor mener vi det? Ofte snakker vi forbi hverandre fordi vi forsømmer å analysere hva vi bygger meningene våre på. Mange har rettt og slett ikke reflektert noe særlig over det spørsmålet.

Vi kommer ingen vei med å beskylde motparten for å være dum eller vrangvillig når han kan mene det han gjør. I stedet bør vi analysere forutsetningene hans. Kanskje er meningene hans helt logiske ut fra hans egne forutsetninger. Men er de holdbare eller uholdbare?

Jeg tør påstå at spørsmålet om forutsetninger er et av de viktigste som vi kan ta for oss!!

Ikke minst i våre dagers forvirring i teologi og kirkeliv! Her har vi en hovednøkkel til å åpne opp til rett forståelse av mange hovedsaker i den aktuelle debatten. Vi trenger en kraftig bevisstgjøring for grunnlaget for de ulike oppfatningene. Og dette gjelder ikke bare spesialistene, men i høy grad også lekfolket!

Det er de teologiske og kirkelige spørsmålene som opptar oss her. Men problematikken omkring meninger og målestokker i høy grad er aktuell i våre dagligdagse samtaler og diskusjoner! Rett som det er kan det være nyttig å spørre: Hvorfor mener han/hun det de nå sier? Og hva bygger jeg selv på? Mye "forbi-hverandre-snakk" kunne vært unngått hvis en hadde oppklart det.

Noen av dere husker "Stutum"- programmene ved Bjørn Sand i NRK for mange år siden.

Det var en herlig avsløring av hvor komplett ubevisste vi ofte er mht egne og andres forutsetninger. I Stutums hverdagsvirkelighet er det bare hans egen ufeilbare oppfatning av tingene som teller. Alle andre er dumme eller vrangvillige. Vi kan gjerne ha i tanke at Stutum lever i beste velgående hos noen hver av oss, selv om han er tatt av programmet i NRK!

Svært mange mennesker gir uttrykk for at de er inderlig lei av debattene. Noen hver kan kjenne det slik. Men hvorhen rettes indignasjonen? Hvem har skylden for at debatten startet, og at den holdes i gang: Er det de som går til angrep på kirkens hevdvundne bibelforståelse, eller er de som forsvarer den? Vanligvis blir skylden pøst ut over forsvarerne.

Mange ergrer seg over de stadige repetisjonene i pressen av de ulike meningene. Hvor mye nyttigere og mer interessant ville det ikke være å drøfte det som ligger under, det som meningene bygger på - ofte uten at debattantene er bevisste på det, eller begriper hvor avgjørende denne sammenhengen er!

Vi må også analysere, og justere, våre egne forutsetninger. Det er mye vanskeligere å rette søkelyset mot seg selv enn mot andre. Det er sagt at "enkelte bruker hele livet til å oppdage feil hos seg selv som andre oppdager på et øyeblikk!"

1. Kritisk forskerholdning i teologi, filosofi.og andre vitenskaper.

Jeg har funnet det naturlig å ta utgangspunkt i

1.1. Professor John Nomes banebrytende arbeid med aksiom-kritikken.

John Nome 1904- 1980. Professor i etikk og religionsfilosofi ved MF fra 1951 til 1972.

Det er en utbredt oppfatning at Nome gjorde en likefrem banebrytende innsats på sitt felt.

Det er blitt sagt at nøkkelen til å forstå Nomes tenkning er begrepet "aksiomkritikk", eller altså forutsetningskritikk.

Boken "Kritisk forskerholdning i etikk og religionsfilosifi" inneholder en rekke artikler om denne problematikken. (Universitetsforlaget 1970) (under planleggingen kalt "Aksiomkritikk og forskerholdning", TTK 4/69 s 252) Den dreier seg om Nomes storstilte forskningsprosjekt for religionsfilosofi og etikk. (ibid s 252.)

1.2. Den kritisk-analytiske religionsfilosofi. Utfordringen til ulike vitenskapsgrener.

Store deler av Nomes imponerende produksjon er direkte eller indirekte bidrag til en begrunnelse og programskisse for en ny disiplin, nemlig den kritisk-analytiske religionsfilosofi. Dette er vel å merke ikke et felt forbeholdt teologer, men kan, og bør, i prinsippet praktiseres av akademisk skolerte tenkere på de ulike vitenskapsområder. Det betyr at denne disiplinen er noe annet enn og klart må adskilles fra den teologiske prinsipplæren eller prolegomena til dogmatikken. (ibid s 260. )

Nome var en temmelig ensom forsker på dette feltet. Uten Nome ville det religionsfilosofiske miljøet i Norge ha vært fattig, er det sagt. (ibid s 269.)

Men det bør sterkt fremheves at når det gjelder premiss- og metodespørsmålene, har både Olav Valen-Sendstad og sønnen Aksel Valen-Sendstad gjort en formidabel innsats, som langt fra har fått den oppmerksomhet den fortjener.

Nome gir en kraftig utfordring også til vitenskap og filosofi, som ofte utgir sine metoder og teser for å være "nøytrale", "objektive", "rent vitenskapelige" osv. Iflg Nome må dette bli gjenstand for en aksiom-kritisk analyse, som vil avsløre det som gir seg ut for å være objektivt uten å være det. (ibid s 260) Nome hevder at også filosofene har sine "tros-posisjoner", ofte uten å være klar over det. Begrepet tros-posisjon er da brukt i svært vid betydning. 'Tro' er her betegnelse på det skjulte, eller åpenbare, tyngdepunktet i alle livssyn og livssynsmessige trekk. Og det gjelder altså også i angivelig "rasjonale" og "vitenskapelige" posisjoner. (ibid s 261)

1.3. Tre hovedgrupper av aksiomer.

Nome opererer med tre hovedgrupper av aksiomer:

A-aksiomer: De er de "egentlige" aksiomene, som består av lagret kunnskap, særlig skaffet til veie av de ulike vitenskaper og gjort til almeneie i kulturmisjøet. For de fleste blir det brokker av viten som de uten videre aksepterer.

B-aksiomer: Det filosofiske helhetssyn og livssyn som personer eller grupper, ofte ubevisst, forutsetter som basis for enkeltmeninger og konkrete påstander. Disse B-aksiomene er de mest interessant for Nome med tanke på religionsfilosofien. Her fins f eks rene trosposisjoner.

C-aksiomer: Kategorier og begreper som virker retningsgivende også på materiale standpunkter, uten at denne sammenhengen er klart erkjent. Her er det naturlig å nevne den ofte ureflekterte bruken av utviklingstanken, kausal-prinsippet, analogi-prinsippet og korrelasjonsprinsippet. (ibid s 259)

1.4. Nomes betydning for forskningen på dette området.

Visse paralleller til utformingen av denne aksiom-kritiske metoden fins i eksistensfilosofiens "Vorverständnis"-problematikk. Dessuten i den mer generelle kritikk av (det illusoriske?) idealet om forutsetningsløshet i forskningen.

(Nome vil unngå å binde seg til bestemte skoleretninger. Likevel har noen ment at det i slutten av 30-årene er synlig en nykantiansk bakgrunn/innflytelse hos ham. Kfr hans senere analyse og kritikk av ulike utgaver av religionsfilosofi av denne art. (Troeltsch, Simmel, Dilthey.)

(ibid s 252) De viktigste impulser ser det ut til at Nome har fått fra den "badiske skole" (Windelband og Rickert). Verdifilosofien (Max Scheler, Nic Hartmann), eksistensfilosofien

(Karl Jaspers). Empirismen (Arne Næss). (ibid s 256) )

Nome er klar over at det er vanskelig å analysere aksiomer som en selv bygger på. Men han forutsetter som det ideelle prinsipp at en skal ha en like kritisk og reflektert innstilling til sine egne forutsetninger som til andres. (ibid s 259) Iflg Nomes eget prinsipp måtte også hans egen forståelse av reliligionsvitenskapen kunne gjøres til gjenstand for aksiom-kritikk. (ibid s 266)

(Når det gjelder Nomes metode, er det sagt at han opererer med en fenomenologisk typologi-metode med særlig hensyn på de bærende trosposisjoner bak standpunktene.(ibid s 257 kfr 258))

Nome er svært tilbakeholdende mht systematisk-teologiske "meninger". Ut fra sin prinsippielle åpenhet, dvs åpenhet for løpende revisjon av standpunkter, har han vært svært tilbakeholdende med å formulere endelige og avsluttede satser, f eks i form av troslære.

(ibid s 253-253) (Han er blitt betegnet som "meta-teolog".)

Så vidt jeg husker, var det en viss misnøye blant studentene over at det var så vanskelig å få vite "hva Nome konkret mener".

Hvor mye gjennomslag fikk Nome hos vitenskapsmenn på andre felter? Hans intensjon var jo å medvirke til at teologien ved hjelp av dialogen med andre vitenskaper om forutsetningene kom ut av isolasjonen, som var typisk for barthianismen og nyortodoksien. Kanskje var han for optimistisk når han regnet med at de fleste prinsippspørsmål lar seg behandle parallelt innenfor en kritisk innledningsdisiplin. (ibid s 265)

Jeg har benyttet meg adskillig av Gaute Gunleiksrud for å skaffe meg litt innsikt i Nomes teologi. (TTK 4/1969) Så vidt jeg husker, skal Nome ha uttalt at GG var den glupeste student han noen gang hadde hatt. Og det sier nok ikke lite. I festskriftet til Nomes 70-årsdag uttaler Nomes kollega Leiv Aalen: "Det tør være en kjent sak at bare de gløggeste av dem som har sittet under ditt kateter i årenes løp, har fattet noe særlig av det du her forstår ved 'kritisk forskerholdning'." ("Tro og norm" s 216)

Likevel har nok Nomes mange "forskningsseminarer", der nettopp metodespørsmålene stadig har vært debattert, hatt stor betydning for yngre teologer. På den måten har Nome stimulert mange og vekket deres interesse for vitenskapelig metode. (A. Aarflot, TTK 4/1969, s 251)

Det er neppe tvil om at Nome ga et originalt bidrag til aksiom-forståelsen. Ikke den tradisjonelle vitenskapelige, men om ideer, tankemønstre som tok seg til rette, og ble dype hjulspor som det er vanskelige å komme opp fra. N hadde folks livsverden som bakgrunn for sin problemdrøftelse, kfr hans angasjement i sosiologien.

For min del skal jeg ikke gi meg ut for å kunne forstå alt hos Nome. Men noe mener jeg å ha fått med meg:

Jeg aner hvor fantastisk viktig det er å gi akt på sammenhengen mellom forutsetningene og de konkrete meningene og de dogmatiske og etiske standpunktene!

Og dette gjelder ikke bare om vi beveger oss i filosofisk, abstrakt prinsipptenkning. Det gjelder mange saker som de fleste mennesker spekulerer over og drøfter til daglig. Derfor benytter jeg nå Nome som springbrett inn i noen slike saker. Til forskjell fra Nome vil jeg ikke avholde meg fra å tegne ut konkrete meninger som følger av de forskjellige aksiomer.

2. Uholdbare forutsetninger i homofilidebatten.

2.1. Skriften er uklar.

Nå velger jeg å gå rett inn i den debatten som har rystet Den norske kirke fra topp til bunn de siste årene, og som langt fra er slutt. Denne saken er velegnet til å belyse det som er vårt emne.

Et av de mest dominerende premisser i denne saken er dette: Bibelen er uklar. Dette er et virksomt dogme som har bred tilslutning både i og utenfor kirken. Den liberal-teologiske fraksjonen målbærer det flittig. Meningsmotstanderne får stadig beskjed om at det er fullstendig uholdbart å argumentere med "Guds klare ord". Bibelen er uklar og kan fortolkes og forståes i ulike retninger, heter det. Derfor må ingen være "skråsikre", men ydmykt innrømme at den ene meningen kan være like rett som den motsatte. Da er det også ganske logisk at "kirken må kunne leve med to forskjellige syn" i denne saken.

Store deler av lekfolket aksepterer dette. De er vitne til at lærde og skarpskodde teologer står steilt mot hverandre til tross for at de påberoper seg samme autoritet, nemlig Bibelen. Da er det vel umulig å trekke noen annen konklusjon enn at den Bibelen de henter sin lærdom fra nødvendigvis må være uklar!

Denne forvirringen er det nettopp analysen av premissene som kan hjelpe oss ut av.

2.2. Feilaktig oversettelse og tolkning av grunnteksten.

Ofte blir Bibelens grunntekst feilaktig oversatt og utlagt. I vår sammenheng ville det føre for vidt å gå detaljert inn på dette. Men for interesserte vil jeg henvise til noen glimrende artikler i dagspressen. De behandler spørsmålene som angår begge disse to første punktene.

Reidar Hvalvik: Hva sier Bibelen om homoseksualitet? Vårt Land 15.04.99.

Bjørn Helge Sandvei: Bibelen er klar. VL 09.08.00.

Uklart og klart om homofilt samliv. VL 23.08.00.

Odd Sverre Hove: "Arsenokoitai" - enda en gang. Dagen 05.08.00.

Hvalvik støtter seg til kapasiteter som Dunn, Fitzmyer og Brooten. (den siste: Love Between Women 1996). Han synes å gi solid grunn til å hevde, mot Jervell, at det i Rom 1 er tale om lesbiske og ikke heteroseksuelle.

Det samme gjør Sandvei, og viser til at Boswells argumentasjon i "Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality",1980, (for at Rom 1 taler om heterofile) er tilbakevist av Hays (1986).

At uttrykket "arsenokoites" i 1Kor 6,9 kan innskrenkes til å gjelde pederasti, "gutteskjending" blir etter min oppfatning overbevisende tilbakevist både av Hvalvik og Sandvei i de nevnte artiklene. Likeså av Odd Sverre Hove i Dagen 05.08.00.

Konklusjonen er at uttrykket i vår bibeloversettelse "menn som ligger med menn" er dekkende. Det omfatter alle homoseksuelle handlinger mellom menn.

Jeg føyer til at det i Rom 1 er tale også om en Guds vredesåpenbaring (han overga dem…)

Til spørsmålet om hva Paulus kunne ha sagt, vil jeg bemerke: Som Herrens apostel var han nok kapabel til å skille mellom ulike kasus av homofili. Og om det hadde vært en farbar vei etter Guds vilje, kunne han sikkert ha tegnet ut en ordning for trofast samliv mellom homofile. Slik han f eks ga råd til heterofile i 1Kor 7:9: Men kan de ikke leve avholdende, så la dem gifte seg! For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst.

Og hva med Jesu taushet om denne saken? Dersom GTs krasse syn på homofili kunne oppheves, er det ikke da overveiende sannsynlig at han ville gitt klar beskjed? Han som gang på gang slo fast: Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere.

2.3. Uholdbare teorier om apostlenes kunnskaper om historiske fakta.

Det er slett ikke sikkert at en teolog og skrifttolker har satt seg tilstrekkelig inn i og tatt tilbørlig hensyn til de faktiske og historiske data som er relevante for den saken han prøver å danne seg en mening om. I den saken vi her har for oss, har vi fått dette klart demonstrert. Det har f.eks ofte vært hevdet uholdbare teorier om situasjonen i apostlenes samtid og om Paulus manglende kjennskap til homofiliproblemet. (kfr nevnte artikler)

2.4. Misvisende prinsipper som overordnes enkeltutsagn i Skriften og utmanøvrerer dem.

Det er ikke uvanlig at bibeltolkere påstår at overordnede prinsipper kan - og skal - anvendes slik at de faktisk utmanøvrerer enkeltutsagn i Bibelen. ("kjærlighet", "toleranse", "nåde") (En slik metode benyttet aldri Luther. Kfr at nattverdordene var ham for sterke: Dette er mitt legeme…)

Eller bibeltolkerne kan sitte fast i feilaktige helhetskonsepsjoner, f.eks at apostelene ikke taler med guddommelig autoritet, men er "barn av sin tid", og tar feil som andre mennesker.

2.5. Sammenblanding av saklige argumenter og plausible hensyn.

Utenforliggende ting blir premisser: De homofiles vanskelige livssituasjon. Tanken på signaleffekten av at kirken taler sterkt og klart.

Her er det nødvendig å skjelne mellom premisser og viktige saksmomenter.

Visst kreves det innlevelse. Kald, uengasjert holdning er synd, som må bekjempes og bekjennes. Men frykten for å bli beskyldt for ukjærlighet, må ikke skremme fra å la Guds ord lyde. Her er Skriftens klare norm "sannheten tro i kjærlighet".

3. Uklarheten ligger hos leseren, ikke i Bibelen.

Hvis vi nå går tilbake til den tilsynelatende tvingende konklusjon at Bibelen må være uklar fordi fagfolk finner motsatte ting ut av den, skal vi se at forklaringen er en annen: Uklarheten ligger ikke i Bibelen men hos leseren.

I denne viktige saken har vi en ond og slu motstander, som er en mester i å skape forvirring. Allerede til de første mennesker sa han: Har Gud virkelig sagt? Dvs dere bør kritisk vurdere det han har sagt: At dere ikke skal spise frukten av det ene, bestemte treet, og at det har slike katastrofale følger. Og satan får innbilt dem at Gud ikke har ment ordene slik de likefrem lyder. Ved sine fortolkningskunster manipulerer han dem til å tenke at det riktige er å handle stikk imot det Gud har sagt! Det fører til ufattelig katastrofe!

Her ser vi at det demoniske og det fornuftige smelter sammen! Det klareste eksemplet på dette i NT har vi i Matt 16. Peter drister seg til å protestere åpenlyst mot det Mesteren har sagt om sin lidelse og død i Jerusalem. Og Jesus svarer ham: Vik bak meg satan. Gjennom Peters "fornuftige" tanker er det satan som ytrer seg!

En bredere, prinsippiell fremstilling av saken har vi i 1Kor 1: For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.

Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?

For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. (19-21)

Her kan vi også registre en merkelig inkonsekvens hos dem som egentlig mener at Bibelen er klar. De kan komme i skade for å til en viss grad akseptere dogmet om uklarheten ved å tone ned motsetningen til og konfrontasjonen med meningsmotstanderne. Kfr biskop Bondeviks utsagn om å moderere "den harde linje" overfor kollegene.

Det er meget lett å skjønne motviljen mot og belastning ved skarp konfrontasjon til forskjell fra hyggelig samtale. Men dersom Bondevik og de andre såkalte flertallsbiskopene faktisk mener det de flere ganger har sagt, nemlig at homofilt samboerskap er i strid med Guds ord, da er jo fast front den eneste logiske holdning til motparten! Vag og unnfallende samtale tale er ikke relevant i situasjonen.

Kfr Dagen på lederplass 17.11.00: "Lavmælte løvebrøl i kirken?" - som kommentar til Bondeviks ønske om lavmælt samtale mellom meningsmotstandere.

For dem som har basis i premisset "Skriften er klar", er ikke en såkalt åpen dialog noen farbar vei. Jeg viser til Ole Øysteses gode analyse av dialog-begrepet i Dagen 22.09.00!

(I et foredrag under Presteforeningens generalforsamling i høst hevdet biskop Wagle at Gud er "dialogens Gud". I en kommentar sier Ole Øystese: "Jeg må likevel spørre om biskopen ikke har oversett at "dialog" ikke uten videre er det samme som samtale.. Allerede i Platons dialoger er dialogen ikke et middel for å meddele en sannhet. Den er derimot et forsøk på å finne den." Slik også i moderne dialogpedagogikk, iflg OØ. Sannheten skal "skapes, eller i beste fall oppdages, gjennom dialogen. I denne betydning av ordet benyttet Jesus ikke dialogen som samtaleform. Han ga seg tvert om ut for selv å være Sannheten.")

Forutsetningen for en slik dialog er den oppfatning at Bibelen er uklar. Dersom skriftmaterialet i denne saken er klart, da er den greske - og den moderne - form for dialog ubrukelig som samtale mellom partene.

4. Hovedpremisser i teologiske og kirkelige spørsmål i vår lutherske kirke.

4.1. Skriften er øverste autoritet.

I innledningen til Konkordieformelen (FC) heter det: "Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti, Sal 119,105. Og Paulus sier: Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet! Gal 1,8. KB 388.

I FCs "Grundige forklaring" kalles skriftene i GT og NT for "den rene og klare Israels kilde". s 423.

Vi ser at under utarbeidelsen av de enkelte artiklene for eksempel i CA, blir ofte kirkefedrene sitert (bl.a. for å markere overfor Romerkirken at reformatorene ikke kommer med en nykonstruert lære). Men konklusjonene er det den hellige Skrift som avgjør.

Her setter den reformatoriske satsen "sola scriptura" inn med full tyngde, og med brodd mot Romerkirken. Også i vår lutherske kirke lytter vi gjerne til tradisjonen fra kirkefedrene. Men vi aksepterer deres lære bare for så vidt den stemmer med Skriften, som er øverste og avgjørende autoritet. Her må vi også gripe i egen barm: Også i vår kirke kan det danne seg sterke tradisjoner eller vaner som ikke er i samsvar med Skriften.

4.2. Skriften er klar.

En annen reformatorisk sats, "Skriftens klarhet", henger organisk sammen med den førstnevnte. Dersom Skriften er uklar, kan den umulig være øverste autoritet. Da trengs en annen instans over, som kan si hva som egentlig er meningen. "Skriften er sin egen tolk", hevdet reformatorene.

(Kfr uttrykket i vår liturgi: "forkynne ditt ord klart og rent".)

Her er ikke plass til å gi noen utredning av begrepet Skriftens klarhet. Det er ikke minst i konfrontasjonen med Erasmus av Rotterdam Luther utdyper dette. (I skriftet "Om den trellbundne vilje".)

Jeg nøyer meg nå med å nevne at klarheten ikke går på alle detaljer i perifere saker, men på alle hovedsaker for tro og liv, dvs saker der vi må ha klar beskjed for å kunne tro og leve rett. Luther unnser seg ikke for å postulere at Gud må ha uttalt seg klart i de tingene, ellers ville han latt oss i stikken. (Carl Fr. Wisløff "Guds ord står fast", s 56, 57f)

Ånden er ingen skeptiker, han har én, likefrem mening, sier Luther. (Ibid s 64)

Skriftstudiet er ikke forbeholdt spesialister og fagfolk. Det er for vanlige lekfolk: De kristne i Berøa (Apg 17) "tok imot Ordet (Paulus forkynnelse) med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt."

Det kan neppe være tvil om at svært mye av den aktuelle kirkelige og teologiske debatten beveger seg på åpenlys kollisjonskurs med disse to fundamentale premissene. Og logisk ville det da være om de som dissenterer så graverende i forhold til sin lutherske kirke, spurte seg selv om de ikke burde dannet et nytt kirkesamfunn. Eller rettere sagt innså at de allerede har etablert en annen kirke! I stedet tar de det for gitt (har som premiss) at kirken må utvikle seg, følge med tiden, ikke være krampaktig fastlåst i gamle posisjoner osv.

Dermed gjør de det trangt, og etter hvert uutholdelig, for mange av dem som i tro og i teologi i sannhet hører vår kirke til.

Og legg merke til den kolossale uvilje og hets som velter over dem som forsvarer kirkens gamle tro! Dersom angriperne ville umake seg med å spørre etter premisser, måtte de rose i stedet for å klandre dem som påtar seg store personlige offer for å være tro mot sin overbevisning om at Ordet forplikter!

5. Andre premisser, gitt ut fra Skriftens autoritet.

5.1. Jesu autoritet.

En vanlig påstand er denne: Jesus var naturligvis et barn av sin tid. Dvs de forestillinger og vrangforestillinger som folk på Jesu tid hadde, de hadde også Jesus. Derfor må vi vurdere og sortere i det Jesus har sagt.

Her opererer en med to uholdbare forutsetninger. Den ene er nærmest rørende naiv, nemlig den tanke - eller tankeløshet - at vi i dag skulle være i stand til å håndtere en objektiv målestokk som forteller hva som er holdbart og ikke av det Jesus sa!

Dette tar "folk flest" nærmest som gitt. En del teologer går vitenskapelig til verks, og stiller opp kriterier på ekte Jesus-ord. Jeg tenker f eks på J.Jervells bok om "Den historiske Jesus" (rev. utgave "Historiens Jesus"). Både kriteriene og resultatene må karakteriseres som luftige gjetninger.

Den andre forutsetningen: Jesus er barn av sin tid, blir ettertrykkelig avvist av den hellige Skrift. Jesus er Gud og mann i en person. Han taler ikke av seg selv. Han taler det Faderen har gitt ham å tale: Joh 12:49 For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.

Og han og Faderen er ett. Jesus kommer ovenfra, med guddommelig autoritet. Mennesker derimot taler "av jorden", som barn av sin tid.

Joh 3:31: Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden, er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle.

Jesus er så langt fra barn av sin tid! Han er Sønn av Faderen fra evighet!

Det er ikke nødvendig i vår sammenheng å gå videre i det overveldende materiale i Skriften og bekjennelsesskriftene som lærer dette.

Men hvis Jesu var et sant og helt menneske, måtte han ikke da også dele menneskers kår i det å ta feil? Den innvendingen er ubrukelig som middel til å ta vare på Jesu sanne menneskelighet! Sant menneske er ikke d.s.s. syndig menneske. Jesu likhet med oss inkluderer ikke syndefallets skader. Heb 7:26: For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene,

Jesus er Gud og mann. Han er unik. Intet alminnelig menneske kan utgrunne og kartlegge ham. Noen har prøvd på det ved å utforske "Jesu selvbevissthet"! Det er ikke noe nytt tema i teologien, men vi finner et ferskt eks i journalistisk versjon i Tomm Kristiansens bok "Mannen fra Nasaret". Den er nylig diskutert mellom ham og Oskar Skarsaune i en brevveksling i Vårt Land.

Altså: Den som vil tenke og tale holdbart, dvs ut fra bærekraftige premisser, om hva Jesus sa og gjorde, må basere seg på Skriftens proklamasjon av Jesus som Gud og mann!

5.2. Apostelautoriteten.

Men om ikke Jesus var et barn av sin tid, så var vel i alle fall apostlene hans det?

Stadig vekk møter vi påstandene om at Paulus ikke visste, at han hang fast i gamle tradisjoner, at mye av det han skrev, ikke er gangbart i vår tid osv.

Det fins en mengde bibelmateriale til å belyse disse spørsmålene. Jeg skal vokte meg så jeg ikke gaper for høyt. Det er sammenhengen mellom meninger og premisser vi er opptatt av nå. Da nøyer jeg med flg:

Apostlene har sin autoritet i kraft av Jesu utvelgelse og utrustning. Luk 10:16: Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. +

Apostlene er øyenvitner, 1Joh 1:3: det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.

Apostlene står i særstilling. Ef 2:20: Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.

De er overbeviste om sitt guddommelige kall. Gal 1:8: Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!

De vet at det er Guds ord og ikke menneskeord de forkynner. 1Tess 2:13: Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.

Kfr Kierkegaard om forskjellen på en apostel og et geni: Apostelen har myndighet.

Altså: Dette er noen av de bibelske forutsetningene vi er nødt til å fordype oss i hvis vi vil mene noe holdbart om apostolisk myndighet! Det profetiske og apostoliske ord, Bibelen, er Guds ord, ulik all annen litteratur. (kfr. Ingebrand 188f.)

5.3. Det som karakteriserer kirken.

Vi har en stadig debatt gående om hvordan kirken er og hvordan den burde være.

Jesus er grenseløst inkluderende, heter det. Kirken derimot støter mennesker fra seg ved å møte dem med krav. Gi oss "en kirke alle kan tro på", lød parolen. Foreldede dogmer virker provoserende på tenkende, moderne mennesker. De dreier seg om helt andre ting enn det folk er opptatt av.

Igjen skal jeg begrense meg til noen få momenter som kan belyse det som er vårt tema her.

Jeg har sagt at Bibelen har autoritet og er pålitelig. Derfor: Den som vil mene og påstå noe om kirken i Norge, må vite noe om kirken i Bibelen.

Det er sant at Jesus er inkluderende. Han støter ikke fra seg noen som kommer til ham. Men det er ikke sant at han ønsker dem velkommen til et liv uten grenser. "Heller ikke jeg fordømmer deg" etterfølges umiddelbart av "gå bort og synd ikke mer!" Det er utrolig at så mange freidige debattanter ikke ser ut til å kunne lese innenboks!

Når mange anbefaler kirken å kvitte seg med sine støvete dogmer, synes de å tro at det skyldes tankeløshet at kirken beholder dem. De har ikke forstått at kirken uten dogmer, uten bibelsk lære, ikke kan være noen kirke. Kfr Chesterton om kroppen og skjelettet!

Skriftens lære er ikke bare teoretiske utredninger for våre hoder. Læren er næringsrik kost som hele vår person trenger for å leve. Pastoralbrevene taler om "den sunne lære".

(B.Skard i "Dogmet om Kristus")

At kirken bygger på og forkynner en lære som irriterer "moderne" mennesker, var apostlene seg klart bevisst overfor sin tids mennesker, som i denne saken var like "moderne" som vår tids! 1Kor 1:19-21: For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.

Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?

For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.

I debatten om hva kirken bør være, minner jeg om det jeg sa tidligere om faren for at det "fornuftige" og det demoniske flyter sammen, Matt 16: Vik bak meg, satan!

Som lemmer i kirken bør vi stadig slippe løs på oss spørsmålet om vi kommer i skade for å støte fra oss mennesker som burde kjenne seg velkomne. Men det er en håpløs metode å øke den såkalte takhøyden i kirken ved å grave vekk grunnmuren!

Når kirken blir beskyldt for dømmesyke, ser det ut til at mange ikke skjelner mellom dømmesyke og forkynnelse av Guds vilje. Igjen må vi vokte oss for å gi plass for den syndige dømmesyke. Men avskrivningen av Guds skarpe bud er ingen løsning på det.

Stor tilstrømning og popularitet fungerer for mange i dag (vel også tidligere) som et sannhetskriterium. Men kirkens Herre sa at mengdens ros er en bedragersk heder:

Luk 6:26: Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profeter!

(Joh 17:14: Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden.)

Vår norske kirke har en rekke problemer som skyldes at den er folkekirke og statskirke. Både statsmyndighetene og folket gjør krav på å bestemme. Og begge parter begår stadig overtramp som krenker kirkens bibelske integritet. De har stadig problemer med å "la kirken være kirke". Dessverre ligger en vesentlig årsak i at mange av kirkens talsmenn baserer seg på premisset om "Skriftens uklarhet". Dermed taler Den norske kirke med to tunger, og gir anledning til at både folk og regjering/departement kan lytte til den tungen de liker best.

De dystre profetiene som Paulus bar frem er gått i oppfyllelse i våre dager tydeligere enn noen gang. 2Tim 4:3-4: For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

Apg 20:29-30 Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden.

Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.

Altså: Vi må konstatere at mange av dem som kritiserer kirken har gjort seg skyld i en skjebnesvanger forsømmelse: De har ikke justert sine forutsetninger på Skriftens beskrivelse av hva Guds kirke virkelig er.

Dersom de ikke vil det, burde de alvorlig overveie om det ikke var riktigere å konstruere en flunkende ny kirke i stedet for å rasere den gamle!

Avslutning.

Det er sammenhengen mellom mening og målestokk jeg har villet belyse.

De konkrete eksemplene er ikke hovedsaken - de kunne vært andre og mange flere. Men jeg håper jeg har gitt en utfordring til videre arbeid med denne viktige problematikken!