Menneskers frelse og kirkens hellighet

Bispemøtet høsten -97 har drøftet ulike sider ved de kirkelige konsekvenser av homofilisaken. En har både tatt opp spørsmålet om kirkens enhet, sjelesorg og homofili, samt de arbeidsrettslige sider ved saken. Etter sluttført behandling konkluderer Bispemøtet i sin protokoll med at

• et avvikende syn på homofili er ikke nødvendigvis vranglære, og derfor heller ikke kirkesplittende,
• samboende homofile skal inkluderes i den kristne menighet og kan gis adgang til kirkens nådemidler, - og
• samboende homofile skal ikke inneha kirkelige stillinger.

Det er åpenbart at Bispemøtets protokoll er et kirkepolitisk kompromiss, som er diktert av ønsket om å holde Den norske kirke sammen.

Sentralstyret i 'For Bibel og Bekjennelse' (FBB) har på oppfordring fra generalforsamlingen i foreningen blitt bedt om å komme med en uttalelse:

Det er godt og rett at Bispemøtet har stadfestet at personer som lever i åpenbar synd, ikke kan inneha kirkelige stillinger, og at det her skal være en felles praksis i hele Den norske kirke. Likevel finner vi grunn til å påpeke at Bispemøtets vedtak på tre avgjørende punkter bryter med Skrift og bekjennelse:

For det første forutsetter Bispemøtet i sin enstemmige uttalelse (avsnitt 6) at den som bryter med kirkens ordninger, bryter med kirkens enhet. Dette er en falsk oppfatning av kirkens enhet. Som Confessio Augustana (artikkel 7 og 8) fremhever, er kirken først og fremst et åndelig samfunn der enheten bygges på den ene og rene lære.

For det andre behandler ikke biskopene den avvikende lære i homofilisaken som vranglære, men kun som en "ny mening". Av denne grunn avviser biskopene at homofilisaken kan ha kirkesplittende karakter, og går derfor i rette med de prester og menigheter som av læremessige årsaker har brutt med sin biskops tilsyn.

For det tredje tilråder biskopene at "nøklemakten" (Matt 16,19; Joh 20,23) ikke skal anvendes overfor praktiserende homofile, men at disse eventuelt må gå til Herrens nattverd "på eget ansvar".

Disse tre punktene dreier seg om hvorvidt den kristne kirke skal håndheve lære- og kirketukten.

1. Lære- og kirketukten har den betydning for forkynnelse og sjelesorg at de er gitt for at mennesker skal bli frelst fra fortapelsen. Å tåle vrang lære i kirkens midte er derfor den alvorligste trussel mot menneskers frelse. Og å ikke bruke nøklene i samsvar med Kristi innstiftelse er å bedra mennesker med henblikk på deres evige salighet.
   
   
2. Lære- og kirketukten har den betydning i kirkens liv at de bestemmer hva som er kirkens grunn og kirkens grenser. Derfor er det også slik at kirkens hellighet ytrer seg ved en rett utøvelse av lære- og kirketukt. Å ødelegge lære- og kirketukten, er derfor ensbetydende med å rette et ødeleggende slag mot kirkens hellighet.

Det ville være meget bedre både for sannhetens og for Kristi kirkes skyld at sannhet fikk forkjørsrett fremfor samhold, selv om splittelsen i Den norske kirke ble åpenbar.

• Sentralstyret i FBB vil innstendig be vår kirkes biskoper å tilbakekalle vedtakene på de to områdene som her er påpekt i sak 14-15/97.
• Sentralstyret vil også be enhver som har ansvar for forvaltning av nådens midler, mot biskopenes vedtak å holde fast på den rette bruk av nøklene. For vi skal lyde Gud mer enn mennesker (Ap.gj. 5,29).
• Likeledes vil sentralstyret i FBB med støtte i Skrift (Tit 3,10f) og bekjennelse (Confessio Augustana 28) gi sin uforbeholdne støtte til de prester som har brutt med vranglærende biskopers tilsyn.