Menneskeverd, liv og død i lys av Bibelen.

1. Livssynspluralisme med naturen som felles verdi?

For kort tid siden hørte jeg en debatt på TV(01.04.98). Det dreide seg et forslag om en felles, anonym minnelund for alle aborterte fostere fra sykehusene i landet. Bak ligger ønsket om en respektfull behandling av aborterte fostere. Likestillingsdirektør Ingunn Yssen og stortingsrepresentant Marit Nybakk gikk sterkt i mot forslaget da det vil påføre kvinner skyldfølelse. Det gir inntrykk av at fostere før abortlovens grense på 12 uker for "svangerskapsavbrudd" er menneskeliv som blir drept.

Det gjorde dypt inntrykk på meg at en kvinne som presenterte seg som ateist og tilhenger av den gjeldende 20 år gamle abortloven, ristet på hodet og sa: "Alt det faktum at vi har en egen abortlov, viser at det vi snakker om, ikke bare er en opererbar kroppsdel som kan fjernes uten egen lovgiving. Det forutsettes at det dreier seg om menneskelig liv i en eller annen mening av ordet". Ateisten ønsket at menneskelivet, også det avbrutte, skal møte respekt uansett hvilke livssyn som er til stede hos partene i situasjonen.

I debatten kunne det vel ha kommet tydeligere frem at genmaterialet i det nylig befruktede egget hos en kvinne er unikt og umiskjennelig menneskelig. Det inneholder "koden" som programmerer hele det mulige biologiske livsløpet for et individ. Et foster før 12.uke kan derfor ikke være annet enn et menneskeliv, om enn ikke levedyktig om det skulle bli hentet ut.

Argumentet "manglende (selvstendig) levedyktighet" mot fosterets kvalitet som menneske ble brukt, men viser ved nærmere ettersyn å ha like lite bæreevne som fosterets alder.

Det varer mange år før barn kan sies å være uavhengig av foreldrene for sin eksistens. Vi vet alle at det også kommer en sluttfase i våre liv da mange av oss vil være avhengige av andre på samme måte som barn er av foreldre, ja kanskje enda mer avhengige innen den naturlige død setter sluttstreken for vår tilmålte tid. Burde vi ikke heller sette ord på og akseptere at vi mennesker alltid vil være avhengige av hverandre?

I det siste synes det likevel som om samme argument har fått en ny og negativ vektlegging. Greier vi oss ikke selv lenger, har vi rett til å avslutte vårt liv med en "verdig død" som befrir oss fra avhengighet av andre. Bak denne tankegangen skjuler det seg en tankegang som ikke godtar smerte, ulykke og avhengighet som naturlige deler av livet i teknologiens og medisinens tidsalder.

Det blir derfor spørsmål om det går an å finne noe felles menneskeverd på tvers av de ulike moderne livssyn som nå konkurrerer med vår 1000årige kristne arv.

Samtidig må vi bygge videre på og styrke de felles livsverdier som alt finnes i samfunnets lovverk og internasjonale avtaler. "Verdenserklæringen om menneskerettighetene" vedtatt i FN 1948 begynner med "anerkjennelsen av menneskeverd og like rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten". Den forplikter oss stadig selvom forsøket på å konkretisere den i en lov om "livsrett fra unnfangelse til naturlig død" ikke lyktes i Det norske Storting i 1995.

Tanken om alle menneskers likeverd og ukrenkelighet, som finnes i Menneskerettserklæringen, som vi også gjenkjenner i vår egen Grunnlov og dens forbilder fra Frankrike og Amerika, har en både filosofisk og teologisk bakgrunn. Den amerikanske presten og puritaneren Samuel Willard (1640-1707) var bare en av flere kristne tenkere som forberedte grunnen for disse grunnleggende politiske dokumenter ved å hevde samsvaret mellom menneskets naturlige verdighet i seg selv og Guds bestemmelse av mennesket i Bibelen.

Som kristne har vi derfor all grunn til å grave etter røttene for våre verdier i Bibelen.

2. Bibelens syn på menneskets likeverd

Et påfallende trekk ved skapelsesberetningen er at mennesket, både mann og kvinne, beskrives som "skapt i Guds bilde, etter Guds lignelse" (1 Mos 1:26-27). "Du gjorde ham (mennesket) lite ringere enn Gud", jubler Salme 8 i takk over at Gud har gitt mennesket den høyeste rang blant alle skapninger. Blant skapningene står mennesket Gud nærmest. Det er utsagn som gjelder alle mennesker uten unntak.

At mennesket på en eller annen måte ligner Gud, var nok ingen ukjent tanke for Midtøstens religioner. Derimot var det påfallende at alle mennesker settes på samme linje i forholdet til Gud. Som regel er det kongen og stormennene som sies å ha en spesiell nærhet til den guddommelige sfæren, sannsynligvis fordi en mente at den som hadde høyest makt, var nærmest det guddommelige.

"Mennesket er gudens skygge, slaven er menneskets skygge, men kongen er en guds speil" heter det smigrende i et brev til en assyrisk konge. Brevskriveren bygger på velkjente ordtak. Han er opptatt av rangordenen, hierarkiet i makt og myndighet. Bibeltekstene ser derimot bort fra rang og stand og stiller alle på like fot overfor verdens Skaper og Herre.

I det praktiske liv er det store sosiale og andre ulikheter mellom mennesker, men Bibelens forfattere fremhever troen på Skaperen som etisk basis for omsorg for den svake i samfunnet:

"Den som er hard mot en stakkar, håner hans Skaper, den som er mild mot de fattige, ærer Gud" (Ordspr.14:31). "Rike og fattige møtes. Gud har skapt dem alle. Velsignet blir den som er god mot andre, for han deler sitt brød med den fattige" (Ordspr.22:2.9). Troen på Gud som alles "Fader" bygger bro mellom og utjevner forholdet mellom rik og fattig, mektig og svak. Som solens skinn og regnværet gjør Gud i sin godhet ikke forskjell på folk (Matt 5:45).

I fortellingen om fotvaskingen (Joh 13:1-15) fremstiller Jesus seg som alles tjener. Mesteren går ned på disiplenes plan, ja under deres sosiale nivå ved å ta slavens rolle på seg. Dermed får han frem den uegennyttige tjenesten i mellommenneskelige forhold som konsekvensen av Guds kjærlighet til menneskeheten. Den som bærer Guds kjærlighet med seg blant mennesker, kan til og med gi avkall på sine rettigheter for fellesskapets skyld. "Kristi kjærlighet tvinger oss" (2 Kor 5:14) sier Paulus om den inspirasjonen som Jesu offertjeneste gir til det kristne liv i tjeneste for medmennesker.

Antagelig har kristendommen i de første menigheter virket tiltrekkende på omgivelsene nettopp på grunn av at de ble preget av innbyrdes kjærlighet. Selv de fattigste slavene fikk fulle rettigheter i menigheten. Kvinnene hadde også respekterte posisjoner i forsamlingene. Det var en større likhet og gjensidig omsorg enn ellers i samfunnet. Det diakonale arbeidet med den barmhjertige samaritaner fra Jesu lignelse (Luk 10) som forbilde fulgte siden menighetslivet og førte i sin tur til bygging av hospitaler. Kirken har gitt det vesentligste bidraget til fremveksten av det moderne sykehusvesenet i f.eks. Norge.

Den moderne likeverdtanken har derfor fått en stor del av sin næring gjennom røtter plantet i jødedommens og kristendommens jord.

3. Menneskelivets begynnelse i Bibelen

Gjennom hverdagslivets ofte dyrekjøpte og bitre erfaringer kom oldtidens mennesker i nær kontakt med livets og dødens krefter. Det fantes spesialister som jordmødrene.

Om israelittenes jordmødre Sjifra og Pua het det at "de fryktet Gud" og bøyde seg ikke for faraos pålegg om å drepe guttebarna (2 Mos 1:15ff.). De forsto seg som livets og ikke dødens tjenere. Barnet i mors liv er bestemt til liv fra Skaperens side. "Du dro meg fram fra mors liv" sier salmedikteren til Gud (Sal 22:10). Guds tjeneste og jordmorens er den samme. Jordmoren er Guds tjener i skapelsens under.

Folk hadde også kunnskaper om fosterets fremvekst i livmoren (Job 10:8-12). En visste om de ulike stadiene i fosterets vekst fra det "sammenrullede" embryo (hebraisk golæm, Sal 139:16) til det levedyktige fosteret. Sal 139:13-14 (og Job 10:11) skildrer fosteret som "et vevstykke". Gud er veveren som trinnvis komponerer sitt kunstverk: "i min mors liv har du vevd meg. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på underfull vis".

Livets tilblivelse er et Guds under som maner til ærefrykt for Skaperen. Selvom kvinne og mann tar del i befruktningen, er livet selv helt og holdent Guds underverk. Det fremkaller lovsang til Gud: "Praise God!" sa den afrikanske kvinnen som nylig fikk se Norske kvinners Sanitetsforenings modeller av fosterutviklingen på Norsk Teknisk Museum i Oslo.

Det spirende livet i mors liv kalles i Bibelen (foruten "livsfrukt") "barn" og beskrives som et "jeg" med egenverdi: "Da jeg var et foster, så dine øyne meg" (Sal 139:16). Det er igjen påfallende at fosteret i mors liv helt allment beskrives som Guds verk og under Guds beskyttelse. Dette gjelder ikke bare i kongers og storfolks verden. Det gjelder alle. Vi er alle skapninger under den hellige Guds omsorg og vern fra begynnelsen av.

Særlige eksempler i Bibelen på Guds vern om det ufødte menneske er fortellingene om de frelseshistoriske skikkelsene Samson (Dom 13), Jeremia (Jer 1:5) og Jesus. Elisabet velsigner jomfru Maria og hennes ufødte barn i samme åndedrett: "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt" (Luk 1:42). Maria svarer ved å prise seg salig fordi hun bærer Frelseren inn i verden (1:48).

I Bibelens verden og nærmeste omverden i det hele møter vi bare positive holdninger til det ufødte menneskeliv. Det ansees som straffbart å ødelegge det enten det skjer ved uaktsomhet eller bevisst (2 Mos 21:22). Den israelittiske loven er på linje med (enda strengere) assyriske bestemmelser og vil verne om familiens fysiske liv og fremtid. Senere jødedom forbyr provosert abort, men fastsetter ikke samme straff som for mord. Ca. 200 e.Kr. i den jødiske lovtolkningen Misjna tillates abort bare når morens liv er i fare.

I den egyptiske og greske kulturen forekom det visstnok en abortpraksis. Den kan ha vært motivert av vanskelige og livstruende svangerskap og etter hvert ha blitt noe utvidet. Her har jeg ikke førstehåndskunnskap, og kildene til denne delen av historien er sparsomme. Hippokrates legeed (ca. 400 f. Kr.) både forutsetter og advarer mot dette:

"Jeg sverger ved legeguden Apollo, ved Asklepios...Jeg vil verken gi gift til noen om jeg blir spurt om det eller foreslå noe slikt. Jeg vil likeledes ikke gi en kvinne medisin for å lage abort. Jeg vil holde både mitt liv og min gjerning som rene og hellige"

Det er derfor riktig å trekke den konklusjon at i Bibelen (og stort sett i Bibelens omverden) er menneskelivet Guds gave og under. Menneskelivet begynner ved unnfangelsen og har da samme verdi i Guds øyne som siden. Å krenke det ufødte liv er å krenke Guds vilje.

4. Menneskelivets avslutning

Livet er Skaperens gode gave. Naturen og menneskelivet har ikke bare blitt til ved, men opprettholdes av Guds kjærlighet til verden. Naturen og livet er grunn til undring og takk:

"Herre, til himmelen rekker din miskunnhet,... du berger mennesker og dyr, hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys" (Sal 36:6-9)

Det gode liv for mennesket er det lange liv fylt av fred og lykke, som Guds løfte til det 4. bud lyder: "så det må gå deg vel og du må leve lenge i landet". I et annet løfteord heter det: "Dere skal tjene Herren, deres Gud. Da vil han velsigne brødet du spiser og vannet du drikker, og sykdom vil jeg holde borte fra deg. Det skal ikke være noen kvinne i ditt land som føder for tidlig eller som ikke kan få barn. Du skal nå dine dagers fulle mål" (2 Mos 23:25-26). Etter det lange, velsignede liv døde Abraham "gammel og mett av dager" (1 Mos 25:7).

Selvom Gud i sin visdom har tilmålt hver og en sin livslengde (Job 14:5) i livets bok (Sal 139:16; 56:9), og selvom Gud har herredømme over døden, virker døden truende og farlig. Døden kom inn i menneskets tilværelse med syndefallet (1 Mos 3). Synden og døden er bundet sammen i menneskehetens liv som en destruktiv lovmessighet. Døden er livets fiende, "den siste fiende" (1 Kor 15:26).

Troen på Guds nådige nærvær og håpet om oppstandelse og evig liv gir trøst når døden nærmer seg. Dødsriket skjelver ved Jesu oppstandelse og skal en gang bli tilintetgjort for alltid (Joh Åp 20:14) slik at livet atskilles fra synd, lidelse og død.

5. Lidelse og død.

Den død som kommer brått eller tidlig i livet har alltid vært vanskelig å godta for oss mennesker. Vanskeligst har vi vel for å akseptere som gudvillet den død som først kommer etter lang sykdom med smerter eller som følge av langvarige og tragiske livssituasjoner.

I Jobs bok blir ytre ulykker og fysiske plager lesset på Job. Tap av familie og buskap skjer attpå til ved at Gud tillater Satan å sette Jobs gudstro på prøve. I første omgang tok Job imot lidelsene uten å kny. Med en sterk tro lovpriser han Herren midt i elendigheten: "Naken kom jeg fra mors liv, naken vender jeg tilbake. Herren gav, og Herren tok. Herrens navn være lovet!" (Job 1:21)

Han godtar til å begynne med at Guds styrelse av menneskelivet kan være anderledes enn ventet. Så setter motløsheten, tvilen og angsten inn. Han spør hvorfor Gud kan utsette ham for slike ulykker: "Hvorfor gir han de lidende lys?" (3:20). Han ønsker seg å få dø bort fra angst og smerte: "Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født, utånde straks jeg kom fram fra mors liv?" (3:11). Det begynner en tvekamp mellom Job, Gud og Jobs trøstende venner ved sykeleiet. Til sist taler Herren til Job slik at han godtar at Guds rett og makt står over og er anderledes enn menneskers ønsker og tanker. Deretter blir Job også helbredet og vender tilbake til det gode liv han før hadde.

Gjennom Jobs bok blir det tydelig at Guds vilje for menneskelivet er god. Han vil ikke utsette mennesket for lidelse, men tillater det iblant. Den onde og det onde har spillerom i syndefallets verden. I lidelsen kan likevel menneskets åndelige liv settes på prøve og bli styrket, men Guds øverste mål er det gode liv uten lidelsen.

Døden er noe Job kan ønske seg som utvei fra lidelsen og ulykkene, men til slutt møter han Gud selv og blir i stand til å godta at bare Skaperen har rett til å gi liv og ta liv og tilmåle gode og onde dager i den enkeltes liv.

6. Selvmord og barmhjertighetsdrap i Bibelen

Job tenkte ikke et øyeblikk på å ende sitt liv for egen hånd. Han fremførte ønsket om å dø til Skaperen, livets suverene giver, Herren over liv og død. Det synes umulig for Job å tenke anderledes. Bare han som har gitt livet, har rett til å ta det tilbake. Her har ikke mennesket selv rett til å gripe inn.

På Noahs tid tillot Gud menneskeheten å bruke dødsstraff mot den som forvolder andre mennesker død. Drap på mennesker er en krenkelse av Guds bilde, den verdighet Gud har gitt enhver (1 Mos 9:6). Det er nok bakgrunnen for at drap ble tillatt i krigssituasjoner i Israel. Det er situasjoner der liv står mot liv, og da kan tap av liv bety at langt flere liv blir spart på den annen side. Krig og dødsstraff er ikke uttrykk for Guds høyeste tanker. Tvert om er det handlinger som skyldes at menneskeheten sitter fast i syndens makt (1 Mos 6:5.11). Gud selv avstår fra å drepe brodermorderen Kain (1 Mos 4).

Bibelen forteller bare om få tilfeller av selvmord. I Det gamle testamente har disse tilfellene bakgrunn i krig og krigslignede situasjoner. Samson ofrer sitt eget liv for samtidig å dra med seg sine motstandere i ulykken. Kong Saul styrter seg mot sitt eget sverd for å slippe å bli tatt til fange av filisterhæren. Han oppfordrer først våpensvennen til å gi nådestøtet, men han vegrer seg. Han vil ikke myrde noen uten grunn! Så dreper Saul seg selv i fortvilelsen (1 Sam 31). Abimelek (Dom 9) fikk våpensvennen til å utføre ordren. Det ble et barmhjertighetsdrap. En amalekitt lyver og påstår også at han har drept kong Saul av medlidenhet (1 Sam 1). Kong Simri lar seg selv brenne inne for å slippe å bli tatt til fange (1 Kong 16:18).

I disse tilfellene spiller vel både ære og krigsmot inn som verdier, men det er først og fremst den tragiske ytre situasjonen som får disse mennene til å ta sitt liv eller be andre gjøre det. Kanskje var disse eksemplene med i beregningene til de siste av beleirede jødiske seloter som begikk kollektivt selvmord på Masada 73 e. Kr. da de angripende romerne var ventet over murkantene innen noen timer.

Judas, den forræderiske apostelen begikk selvmord i ytterste desperasjon og depresjon. Han fordømmes ikke for sitt selvmord, men fordi han forrådte Jesus. Dette sviket førte ham så ut i en sykelig tilstand der han gjorde ondt mot seg selv i stedet for å vende om.

Ingen kvinne sies å ha tatt sitt eget liv i Bibelen selvom de også ble utsatt for krigens skjensler (Amos 1:12 drap av svangre kvinner). Det står i motsetning til det en hører om den greske kulturen, der skjendete kvinner ofte begår selvmord for ikke å miste sin ære.

Den siste sammenligningen understreker at selvmord er sjeldent i Israel og ikke en forbilledlig handling i Bibelen, selvom det kan ses på med forståelse og medlidenhet. Selvmord er også å ta liv, men påfører ikke andre død.

At selvmordet i krigssituasjoner har med ære og anseelse å gjøre ligner noe på eutanasi, som var helt ukjent for oldtidens mennesker. Eutanasi sies å sikre en "verdig", altså ærefull død, men har en helt annen situasjonsramme. Her er det sykdom og lidelse som skal forkortes ved et smertefritt selvmord eller barmhjertighetsdrap. Det er ikke tale om krisesituasjoner med samme tvangskarakter som krigshendelser.

7. Skaperens og Forløserens øverste hensikt er å gi og bevare liv

Skaperen har stemplet menneskeheten med sitt bilde og gitt oss livets gave. Den som tar et annet menneskes liv, krenker livets giver. Det gjelder alt menneskeliv fra det ufødte barnet til den hjelpeløse voksne.

Når menneskeliv lider og går tapt ved uforsettlige og forsettlige handlinger som i krig, er dette ikke Guds egentlige vilje. Det er følger av syndens og ondskapens realiteter i skaperverket og må unngås så sant det er mulig.

Jesu vei gjennom lidelsen til korset er den viktigste grunn til at vi ikke kan avskrive lidelsen som meningsløs. Gjennom hans lidelse, død og oppstandelse har vi fått tro på Gud som livets Herre, kilden til det evige liv, som han lover å dele med oss. Vår Fader er skaperen av livet, Sønnen er dødens overvinner, Ånden er Skaperens ånd og trøsteren som gir det nye liv i Jesus Kristus.

Gud er på livets side, han sier ja til livet og nei til døden. Han sier ja til menneskeverd og likeverd. Han ber oss stå på hans side. Han ber oss si ja til livet.