Den følgende teksten er basert på mine håndskrevne og ufullstendige notater, og er fra den første gangen jeg møtte og fikk høre Børre Knudsen. Uka før hadde jeg begynt på teologistudiet ved Menighetsfakultetet, og budskapet både overasket og traff meg. Jeg skjønte ikke alt da, og knapt nå, men tankene her har siden vært hjelpsomme og viktige for meg. De fleste kommenterer Knudsens intensitet, noe jeg kjenner igjen: Jeg var utslitt og kjempeinspirert på samme tid etterpå, men var også litt engstelig for å ha blitt manipulert av en mester i retorikk. Nåvel, ikke bare synes jeg at tankene nedenfor for mitt vedkommende klarte seg bra i møte med studiet på MF de neste årene, muligens var de til og med livsnødvendige. Foredraget har blitt stående som en av perlene fra den tiden. Det er ikke all teologi jeg har hørt som jeg har drøvtygget i 20 år…

Raymond Lillevik, 18. august 2014

«Bibelens troverdighet»

Foredrag av Børre Knutsen, med påfølgende spørsmålsrunde. Universitetet i Oslo, 1. september 1994.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Tekstlesning: Jes. 55; «Søk Herren…»

Vesten begynner å bli moden. Vi skjønner at erfaring er rikere enn informasjon. Vi er klare til en viss grad å oppvise respekt for andre kulturer. «De kan ha noe å gi oss.» Vi har tilegnet oss en slags ydmykhet. Vestens teknologiske og intellektuelle referanser strekker ikke til i møte med en annen virkelighetsforståelse. Nøkkelen er respekt og ydmykhet! Dette har manglet i Vesten til nå de siste hundre år. Det vil si i møte med mennesker som mangler vår virkelighetsforståelse, i møte med mennesker som eier sitt nære livsunivers. Vårt liv blir syntetisk. Vi mangler mysteriet i vårt liv. Det primitive mennesket blir en større menneskelig autoritet enn oss eller deg!

Da er vi klar til å møte virkeligheten, Den Troverdige; en Gud med en annen hudfarge, språk, og kultur. Vi må møte ham på hans eget premiss, som vi møter vår neste på hans premisser.

Medmennesker må respektere hverandres egenverdi, bare dette fører til sann kommunikasjon. Likedan må vi akseptere at det kan være min Gud som taler, ellers kan det ikke bli etterprøvbart. Bibelen er Guds uttrykksform for å møte meg.

Er det en mulighet for at det er slik, må vi åpne oss. Ellers sender vi asylsøkeren hjem igjen på grunn av hans primitive språk, - et språk som ikke er troverdig.

Gud har selv autorisert Bibelen. Dens troverdighet henger sammen med Kristi troverdighet.  Før ham var Bibelen en «lukket» bok. Nå er den åpnet i sin fylde.  Dette er viktig: Uten Bibelen, er også Jesus «lukket.» Dette er Bibelens postulat, og premissene for å ta i mot og forstå den. Gjør jeg dette, da gjør Ordet noe med meg, gjennomlyser, overvelder, forvandler alt, - min eksistens.

Dette fornærmer meg, og krenker min intelligens. Ordet legger lista så lavt, primitivt, at jeg ikke vil hoppe over! Jeg føler meg behandlet som en drittunge. Dette er en felles erfaring blant mennesker: Man sier «dette er ikke troverdig!» Dette er meg ikke verdig.

Dette ligner det Jesus snakker om når han sier vi «må bli som barn». Likedan skriver Paulus om at kjødet oppfatter dette som dårskap. Mennesket tar anstøt av Bibelens budskap: Ordet butter imot.  Dette bekreftes av Bibelen, den avviser å legitimere seg på våre premisser. Den kjenner sitt verd, akkurat som Jesus selv.

Luther sier om Bibelen at «den er dårlig og fattig svøpt, men det ligger en dyrebar skatt der.» Gud sier altså «take it or leave it!» Akkurat der hvor Ordet ydmyker oss, vil han ha oss. Og nå spør han: Er du troverdig? Vi kalles til å se oss selv! Johan Georg Hamann var en eksistensfilosof på slutten av 1700-tallet. Han kritiserte Kant, sin venn.[i] I Bibelen opplevde han å finne sin egen eksistens, blant annet i «Sannhetens Helvedfart.» Han kjente til bibelkritikken, og på en paradoksal måte fastholdt han Skriften ut fra Jes, 53.1ff: «Vi foraktet Skriften.» Bibelen vitnet for ham om Guds selvfornedrelse! Dette er en like stor selvfornedrelse som både skapelsen og inkarnasjonen innebærer. Ydmykhet hos Gud møter ydmykhet hos mennesker: Han møter oss gjennom korset.

Vi leser oss inn i Skriften, blir grepet, går den veien Gud selv har gått. Går i Guds spor til de er fulle av blod, og stopper ved korset. Dette er umulig uten Den Hellige Ånd. Den samme Ånd som skapte Skriften, må føre oss inn i den: 1. Kor. 2.11-14. Vi har fått den ånd som er i Gud for at vi skal erkjenne det som er oss gitt av Gud. Ånden leser gjennom våre øyne, dette er en kommunikasjon som både er og fører til underet. Møter vi Gud på hans premisser, da er vi av Sannheten.

Spørsmålsrunden:

Om Bibelens historitet: Sekulærhistorien kan ikke belyse seg selv. Det profetiske ord belyser historien og fester seg i Skriften. Dette er for eksempel tilfelle med Jesu død. Det formidles i et primitivt språk. Dåpsvannet uttrykker en død i kaos. Vin og brød uttrykker liv, en uendelig kraft. Bibelens språk var godt nok i tusenvis av år. Det er først nå det endrer seg, vi aksepterer ikke lenger premissene.

Om fornuften: Den er noe av det viktigste Gud har gitt oss og må brukes. Men, ettersom den er blitt pervertert, må vi innføre paradokset! Bibelen springer ut av Guds virkelighet og hans premisser, bønnen springer ut fra vår virkelighet og våre premisser.

Om det er et sammenfall mellom Gud og Skriften: Ja. Ikke umiddelbart, dette henger sammen med kulturelle misforståelser. Gud kommuniserer ved sin ledelse, om vi går inn i Skriften.

Om Bibelen er uunnværlig: Uten Bibelen er Jesus en lukket person! Dens poeng er å lede til Kristus. En avskjærelse fra kildene er livsfarlig. Jesus forandres til en gnostisk størrelse. Luther sier at egentlig er det bare GT som er Skrift, NT viser Jesus i GT.

Om traderingsproblemet: Traderingen som ligger bak Bibelen kan beskrives naturlig. Men, er også like uforklarlig som hvordan Gud kom til Marias liv! Gud har beskyttet sitt ord (Jer. 1). NTs autoritet ligger i at apostlenes autoritet er stor, fordi Jesus åpnet Skriftene for dem. De skulle tolke Skriftene over hele verden. For øvrig sier Jerusalems-skolen (Robinson) at de fleste av NTs skrifter er skrevet før år 70, altså i Jesu samtid. Men Skriften har sin egen indre overbevisningskraft, det er denne som gir tro. Teologi er ikke litteraturvitenskap! Det vi skal være opptatt av, er budskapet. Apostlene skal lære oss det Jesus har lært dem. Teologi er læren om Gud. Vi må ta Gud på alvor. Hvordan kan jeg kjenne Gud, og hvor er kildene?

Om spørsmålet om kvinnelige prester er viktig? Det er i hvert fall viktig i Bibelen at mann og kvinne utgjør to dimensjoner. Til sammen gir de et uttrykk for det guddommelige. Dette er sakramentalt i Skriftene, slik de beskriver Herren og hans brud. Mannen er kalt til å ofre sitt liv for sin Gud, bare der er han herre. Mannens plikt til å være hyrde henspiller på Kristus-ikonet. Men mannen er en sviker, og skyver kvinnen foran seg.

Om teologiens rolle: Vi trenger en bedende teologi, en bedende bevissthet og Guds nærvær. Å lese Ordet er det samme som å gå inn i helligdommen.

Om språket: Vårt språk har tapt kontakten med Bibelens univers. Språket er på flukt. Bibelen må befrukte samtidens språk. Vårt forhold til ord blir fjernere, det blir en stadig større bildebruk. Dette fører til en fremmedgjøring. Vi kalles inn til Bibelens verden. Hvorfor er mennesket på jorden så sentralt hos Gud: Gud bestemmer hva som er viktig/uviktig. Bibelen er universets diamant!  

[i] For interesserte, se artikkelen jeg har funnet om Hamann: www.filologen.no/filologen/95-3/artikler.95-3/Hamann.html