Modernismens siste hilsen

FBB-nytt: LEDER

Nr. 1, Mars 1993, 30. årgang

Arne J. Lund:

Modernismens siste hilsen.

Vi hadde likt bedre om kirkestatsråden hadde nøyd seg med å slå fast det betydelige stemmetall hun fikk fra Hamar bispedømmes prester og menighetsråd. En stor gruppe kirkefolk i Hamar vil ha det slik. Punktum.

I steden lager han en tilforlatelig blanding av likt og ulikt for så å la det hele avgjøres av en reformasjonstolking som er høyst tvilsom: "At troens grunn ikke er lagt en gang for alle, men at det ligger i menneskenes lodd å vinne ny innsikt om tro og etikk."

Her forlates såvel skriftprinsippet som det ekumeniske fellesskap med oldkirken. Men statsråden skal ha ros for sitt kjennskap til de moteriktige, trendsettende kirkebyråkratenes tenkemåte. Og når vi vet hvor utbredt den tenkemåten er blant prester og kirkefolk - ja, i vårt eget hjerte - er det liten grunn til å hovere over statsråden. Men skal statsrådens filosofi ha noe for seg må Ludvig Nessa øyeblikkelig tas i bruk som prest i vår kirke. Og biskopene må benytte seg av Børre Knudsen og Per Kørner i sin embetsforvaltning.

Det forundrer oss at så mange kirkeøkumener ikke ser at utnevnelsen ytterligere marginaliserer vår kirke i forhold til de store kirker. Man bedyrer enhetens viktighet med munnen, samtidig som man bruker hendene til å drive nye kiler inn i kirkelegemet. Slik sett blir bispevigselen en farse.

Vi har ikke vanskelig for å forstå at vårt standpunkt lyder avleggs. Fra det moderne gjennombrudd i 1870-årene har vi jevnt og trutt tært på den helbibelske arv. Talen om Gud som Far og kirken som Mor har forstummet. Forkynnelsen ser ingen forskjell på mann og kvinne. Bare trosbekjennelsen lar Maria komme til orde. Og når vi vet at mange av modernismens motstandere dro med seg samfunnets reaksjonære holdninger på kjøpet, er det i sannhet et vanskelig farvann å manøvrere i.

Derimot savner vi sterkt reform-ivrernes vilje til å gå inn i en samtale med apostlenes gnostiske samtid. Gjør en det, vil en oppdage at det til det kjedsommelige "patriarkalske argument" - som apostlene skal henge fast i - mister sin kraft. En velutviklet gnostisk radikalfeminisme synes å være forståelseshorisonten for de "reaksjonære" skriftstedene.

Etterhvert som kvinneprestreformen drar med seg en rekke gamle etiske avvik og det erkjennes at kirken har møtt en moderne tid før, bør det være mulig å håpe på at en argumentasjon som tar hensyn til helbibelske perspektiver kan få nytt gjennomslag i alt kirkelig fornyelsesarbeid.

Inntil så skjer, vil vi anmode biskopene om tre enkle, men avgjørende reformer:

1. Bispemøtet omdannes til et forum for teologisk drøftelse. De fører åpne drøftelser med hverandre, og med så mange eller få konsulenter som de ønsker å benytte seg av.
2. Den enkelte biskop utformer som tilsynsmann for sitt stift den aktuelle veiledning og sender den ut. Dermed slipper vi flere kompromisspregede uttalelser, og man bruker ikke makt på hverandre. Da vil biskopene oppleve at vi følger dem som Kristus selv - når de taler Skriftens ord.
3. Enkeltbiskoper må påta seg tilsyn og veiledning for prester og menigheter som ikke makter å gå inn under "sin biskops" tilsyn. Med den beskjedne kontakt mellom prest/menighet og biskop, som er en del av dagens kirkevirkelighet, med mye vilje og visdom, samt moderne kommunikasjonsmidler, kan det fortsatt oppnås brukelige tjenesteforhold for personer med en rik felleskirkelig arv.