Mot en ny verdenskirke

Den såkalte charismatiske vekkelse har i vårt land ført med seg nytt liv i ånd og sannhet for mange. Det kan det ikke være tvil om.

Men når Paulus oppfordrer oss til å "prøve alt og ta vare på det gode", 1. Tess. 5, 21, så gjelder det også denne bevegelse.

I "Troens Bevis", månedsbladet som utgis i Sarons Dal, er det i januarnummeret for 1975 nok å ta fatt på i så måte. Hovedinnholdet er en presentasjon av pinsevekkelsen i vårt århundre. Denne vekkelse omfatter ifølge bladet tre grener, eller "strømmer", nemlig: Den klassiske pinsebevegelsen, den nye pinsevekkelsen (den charismatisk vekkelsen) og den katolske pinsevekkelsen. I sterkt engasjerte og journalistisk velskrevne artikler, med bilder fra stormøter over hele verden, skildres det hvordan pinsevekkelsen ruller frem over hele kristenheten. Den begynte ifølge bladet utenfor kirkene, som en egen vekkelse, men har siden 1965 nådd de gamle protestantiske kirkesamfunn, og i den senere tid også den katolske kirke.

Lederen for Troens Bevis, Arild Edvardsen, mener at det er den samme vekkelse det er tale om, og han ser for seg denne vekkelse samlet til "en mektig flod", som det meget sterkt sies i hans egen artikkel: "De tre strømmer skal bli én mektig flod. Her heter det til slutt: "Men før du begynner lesningen om disse tre strømmer, vil jeg gjerne meddele hva Gud har vist meg: Disse tre strømmer skal bli én mektig flod. Jeg tror at Den Klassiske Pinsebevegelse, Den Nye Pinsevekkelsen og Den Katolske Pinsevekkelse vil bli én mektig flod som vil kulminere i "åndsutgydelse over alt kjød." Vi står altså overfor et profetisk syn om en samling av alle kristne på åndsopplevelsens grunn.

Det kunne være meget å si både til fremstillingen av pinsevekkelsen og til Edvardsens profetiske visjoner. I denne omgang vil jeg bare peke på en enkelt sak og stille et spørsmål.

Saken er at det her er tale om en verdensvid samling av alle kristne, og for meg er det helt klart at dette vil bety en ny verdenskirke, eller et nytt kirkesamfunn - de åndsdøptes kirke. Riktignok sier Edvardsen at pinsevekkelsen ikke er et kirkesamfunn, men en personlig opplevelse for alle kristne, men fordi ikke alle kristne vil slutte seg til denne vekkelse, vil det bli en ny gruppering innen kristenheten, i praksis en ny kirke.

Da reiser det seg straks et spørsmål. Vil ikke denne vekkelse snarere øke kristenhetens splittelse enn overvinne den? Og det var vel ikke meningen? Hvis den ekumeniske praksis - enhet på åndsopplevelsens grunn - som Edvardsen legger opp til vinner frem, vil det bli en dyp splittelse til i kristenheten.

Det er grunn til å være meget oppmerksom på hvilke visjoner Troens Bevis innretter sitt arbeid etter, og hvilke mål man her arbeidet mot. Kristenhetens splittelse kan ikke overvinnes ved en "overkirke" på den personlige åndsopplevelses grunn, og derfor bør visjoner om dette korrigeres på Skriftens lære om hva som konstituerer enheten i Kirken (jfr. Ef. 4, 3-6).