Mysteriet i mumiemaska

Den første boka til Hans Johan Sagrusten ”Det store puslespillet” har fått sjelden god kritikk, også fra en mer kritisk presse. ”Sagrusten går diktere som Dan Brown og Tom Egeland i næringen”, ”Historien om kristendommens manuskripter er den reneste thriller”, skriver henholdsvis Dagbladet og Klassekampen. Dag og Tid er ikke mindre begeistret: ”Så dropp påskekrimmen i år, og las Sagrusten i staden”.  Boka er solgt i mer enn 5000 eksemplarer.

Oppfølgeren: ”Det store puslespillet II: Mysteriet i mumiemaska” er ikke mindre interessant og lærerik. Den fører leseren enda lenger tilbake i tid enn den første boka.

Sagrusten viser til det siste oppdaterte tallet av håndskrevne manus til Det nye testamente: 5824 og at nesten 70 av dem er fra tiden før 300 e.Kr. ”Dette er et uvanleg høgt tall, ingen andre skriftsamlingar fra antikken er bevarte i så mange og så tidlege eksemplar som Det nye testamentet. Forskarane har ei sann overflod av manuskript å forske på,” skriver han på sin flotte nynorsk.

Sagrusten sitter inne med betydelig kunnskap, som han deler med leseren. Og han gjør det på en måte som både innbyr til undring og takknemlighet.

Han går gjennom påstander som har vært hevdet, for eksempel den at Codex Sinaiticus er en forfalskning, og slår fast at ingen seriøse forskere i dag vil hevde dette. Sagrusten argumenterer gjennom hele boka på en sober og tillitsvekkende måte.

Forfatteren viser også at selv om en gjør tekstfunn - som går både hundre og to hundre år lenger tilbake i tid enn Codex Sinaiticus Codex Vaticanus - møter vi bare på tekstvarianter som vi alt kjenner fra de store pergamentmanuskriptene fra 300-tallet. ”Dess fleire funn vi gjer av manuskript fra før 300. e.Kr., dess meir blir det tydeleg at teksta i dei gamle skinnbiblane er både gammal og påliteleg”.

Mange av avsnittene er ikke bare opplysende, men også spennende. Et eksempel er hvordan Sagrusten viser hvordan små papyrusrester fra en bok på 100-tallet e.Kr. har overlevd i 2000 år. Han viser til seks avgjørende hindringer som manuskriptene har måttet passere gjennom historien.

Sagrusten tar også for seg manuskriptet i ”mumiemaska”, det som ingen så langt har sett. Han sier: ”Ingen tekstfunn frå før 100 e.Kr. er nokon gang offentliggjort. Kan vi likevel tenkje oss at det fins manuskript som er så gamle at dei fører oss heilt attende til apostlane si tid? Kjem det til å bli publisert tekstfragment som kan daterast til den siste halvdelen av det første århundret? Kan det skje i vår eiga levetid? Svaret på dette, og på gåta med manuskriptet i mumiemaska, kan liggje i et stort museum som er under oppføring i USA”.

Det ville ikke forundre om Sagrusten også kom med en oppfølger, i bok nummer tre. Regner med han har stoff til det. Leserne vil i hvert fall bukke dypt, om han har tid til å skrive og føre oss inn i nye sider ved de bibelske tekstene og dets historie.