"Myter og falske bilder!"

FBB-nytt:

Nr. 1, Mars 1992, 29. årgang

Debatt:

Myter og falske bilder!

Av biskop Per Lønning

Ass. gen.sekr. Alf Danbolts spiss-artikkel med denne overskriften i FBB-nytt nr. 4 1991 gjør sannelig ære på ordene! Tre kommentatorer får gjennomgå for sine reaksjoner på "Samråd på Kirkens Grunn".

Den første er jeg:

"Samrådet var ikke mange timene gammelt før biskop Per Lønning gikk ut med karakteristikken "høyrepopulisme" om det nye tiltaket. På den måten fikk han uten å gå inn på realiteten i saken, stemplet hele tiltaket slik at mange ville blåse av det - uten å undersøke nærmere hva det er."

For en omtrentlighet! Visst var "høyre-populisme" en betegnelse jeg lanserte i samtalen med Vårt Land 25. september. Men den ble minst av alt brukt om den nye organisasjonen. Om den sa jeg noe helt annet:

I en samtale med NRK presiserte jeg dette ved å vise til at det vår kirke i dag mest av alt trenger, er det som blir etterlyst i det nye navnet: mer av samråd på en mer bevisstgjort Kirkens Grunn! Jeg antydet til og med at dersom organisasjonen skulle vise seg å bli det navnet sier, ville jeg overveie medlemskap.

Kritikkens søkelys rettet jeg i helt annen retning. Jeg uttrykte håp om:

"...at den nye organisasjonen kan bidra til en mer konstruktiv dialog enn floraen av grupperinger og organisasjoner på Den norske kirkes høyrefløy har gjort i det siste."

Og så kom utfallet mot "de kirkelige-høyrepopulister" og det disse (forut for ethvert Samråd...) har bidradd til i retning av "et tøft protestklima i kirken". I denne sammenheng peker jeg på virkningen av en bredpenslet svartmaling av kirken, som også markedsføringen av Samrådet i første omgang hadde fulgt ettertrykkelig opp. Men konkret fremhevet jeg protestbulderet i Nessasakens kjølvann, og kom i samme åndedrett inn på den flishuggingen mot biskopenes tilsynsansvar som i senere år er blitt mer og mer vanlig. Den kirkelige høyrefløy har etter hvert dekket et fantastisk bløtkakebord for de venstrekrefter som så utvilsomt vil komme til å lee på seg i årene fremover!

Jeg taler ikke minst av egen erfaring. En nytiltrådt biskop blir uprovosert møtt med kontant tilsynsoppsigelse fra en av bispdømmets prester. Hva gjør Kontaktnettet, hva gjør Kirkelig Fornyelse og hva gjør FBB når slike former for destruktiv selvtekt slippes løs blant oss? Eller når en prest hever sin rett til strategivalg uten å samrå seg med menigheten, og i neste omgang nekter menigheten regnskap for de komplikasjoner hans valg har påført den, hva opptar de nevnte organisasjoner da? Enkeltmannens, prestens, krav om innskrenket strategi-frihet eller menighetens rett til å leve som menighet? Er presten til for menighetens skyld eller menigheten for prestens?

Tenk hva reelt samråd på Kirkens grunn kunne bety for å komme vår høyre-populistiske bølge fra 1980-tallet til livs?

Takk!

Alf Danbolt svarer

Det var med glede jeg leste at Lønning ikke mente å betegne Samråd på Kirkens Grunn som høyre-populisme, men tvert i mot "rettet kritikken en helt annen retning".

Akkurat dette var imidlertid vanskelig å få med seg gjennom intervjuet som foruten de reservasjoner han selv nevner, bare inneholdt en polemikk mot kirkens "høyreside" og det han kaller "høyrepopulisme". Slik intervjuet stod å lese i Vårt Land var det flere som misforstod dette. Lønning burde vel utfra sin omgang med media vite at hans avventende ord ville drukne i den påfølgende kanonaden, og at Samrådet ville få karakteristikken "høyrepopulisme" hengende ved seg uten at han kunne anklages for det.

Når det gjelder begrepene høyre og venstre i denne sammenheng, så tror jeg for min del at de er mer misvisende enn oppklarende. Ordene henspiller på politikken, og begrepet "høyrepopulisme" gir i dagens samfunn tanker som neppe dekker det Lønning forsøker å kanalisere. Derfor burde han ikke brukt dette uttrykket.

Lønning stiller til slutt en rekke viktige spørsmål som vår kirke må arbeide grundig med. Disse spørsmålene er FBB også opptatt av, og vi håper Samrådet på Kirkens Grunn på en konstruktiv måte skal kunne være med på gi gode løsninger. Men det er flere spørsmål som må stilles:

Hva slags tilsyn har biskopen krav på, og hva slags tilsyn må han selv skape grobunn for? Kan biskopen stå i fare for å påtvinge både menighet og prest konflikter som kunne vært unngått? Står vi i fare for å få en bispemakt i kraft av rettsapparatet i stedet for å "øve sin innflytelse gjennom hellig liv og lære" slik Martin Luther holder fem?

Jeg håper Samråd på Kirkens Grunn kan bli et mellomledd i konfliktsituasjoner slik at ødeleggende splittelser i lokalmenigheter kan unngås. Lønnings innlegg er en åpen hånd vi med glede tar imot.