Når åndsfriheten avgrenses

Må et kristent barne- og ungdomsarbeid erklære at her kan alle kan være med i styret dersom det skal få offentlig støtte? Skal studenter ved et offentlig universitet kunne nekte å møte i et forelesningslokale fordi utleieren er knyttet til en menighet? Er det akseptabelt at rektorer i grunnskoler nekter å ta imot studenter fra NLA til praksisopplæring fordi høgskolen har et verdigrunnlag som ikke likestiller alle slags samlivsformer?

At slike spørsmål blir besvart med ja, viser at åndsfriheten har fått verre kår i landet vårt. Folk har stadig mer sprikende syn på religion, livssyn og etiske spørsmål. Skal vi leve godt sammen, kreves det gjensidig respekt og toleranse. Uenighet er ikke farlig. Men vi trenger en felles forståelse av hva demokrati, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet innebærer i praksis.

I et demokratisk samfunn skal vi være likeverdige borgere. Offentlige stillinger må være åpne for søkere med ulik religion og livssyn, kjønn, rase og ulike oppfatninger av seg selv. Også i næringsliv og handel er dette viktig. Skal vi kjøpe noe, spør vi ikke etter hvilken tro ekspeditøren eller eieren av butikken har. Vi har alle fordel av å leve i et tolerant samfunn. Der kan vi være uenige, og samtidig forsvare hverandres rett til å hevde vårt syn og arbeide for vår overbevisning.

Et levende demokrati må også gi rom for ideologibærende organisasjoner og institusjoner. Mennesker med felles overbevisning skal ha frihet til å arbeide på et verdigrunnlag og med en målsetting som ikke alle borgerne deler, ja, som noen vil forkaste og motarbeide. Et politisk parti må ha rett til å kreve at ledere og tillitsvalgte utøver sin virksomhet i samsvar med partiets ideologi og vedtak. En fagforening må kunne ansette og gi tillitsverv til folk som arbeider for deres sak. Ideelle frivillige organisasjoner må ha samme frihet.

Kirkesamfunn får offentlig støtte til sin virksomhet, også for sitt arbeid blant barn og unge. Slik også Human-Etisk Forbund. Og skal religionsfriheten ha mening, må trossamfunn og kristelige organisasjoner og institusjoner ha mulighet til å sette krav til ansatte, tillitspersoner og frivillige medarbeidere når det gjelder tro og livsførsel. Og de må kunne gi organiserte tilbud til barn og unge på sitt verdigrunnlag. Den offentlige støtten har bakgrunn i skatter og avgifter som brukerne har vært med på å betale. Et demokrati skal ikke diskriminere et livssynsmessig mindretall på juridisk eller økonomisk grunnlag.

Vår tids relativisme har mange kilder. Men la meg her peke på et viktig utviklingstrekk i norsk skolehistorie. «Skolen må grunnfeste medmenneskevyrdnaden så ikkje vaksne menneske hevdar at deira religiøse tru er andres overlegen.» Helge Sivertsen skrev denne setningen i boka «Ungdomsskole for alle» (1956), utgitt av Forsøksrådet for skoleverket. Sivertsen var en sentral talsmann for Arbeiderpartiets skolepolitikk. Hans innsats for etableringen av den niårige obligatoriske enhetsskolen er godt beskrevet av professor Rune Slagstad i hans bok «De nasjonale strategene» (1998). Det store stridsemnet med 1959-loven var kristendommens plass i skolesystemet. «Den normativ-kulturelle modernisering innebar en forkastelse av kristendommen som overordnet ideologi,» skriver Slagstad. Stortinget avviste imidlertid å fjerne skolens kristne formålsparagraf.

Men fra 1969 er kristendomsfaget ikke lenger kirkens dåpsundervisning. Siden fikk vi et KRL-fag som via flere mellomledd har ført frem til dagens KRLE-fag. I læreplanen L-97 sto det om KRL-faget at «faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur». I gjeldende læreplan for KRLE-faget heter det at kristendom og andre religioner og livssyn skal presenteres på en «objektiv, kritisk og pluralistisk måte».

Sivertsens målformulering er i dag glemt av de fleste. Men tankegangen er blitt en del av våre dagers postmoderne filosofi: Ingen må hevde at deres religiøse tro er bedre enn andres. Alle religioner og livssyn må betraktes som like verdifulle og sanne. Hvis ikke, mangler du respekt for dine medmennesker. Men vi må huske: Den tro at alle religioner er likeverdige, er i seg selv uttrykk for et livssyn, en tro som ikke er nøytral. Å lære barn at alle religioner er like gyldige, er å oppdra dem til religiøs likegyldighet. Denne ideologiske påvirkningen er stadig blitt utvidet. Både tro, samlivsform og seksualmoral er gjort til privatsak. Her finnes ikke noe som er sant for alle. Sier du at din tro og moral er å foretrekke framfor andres, diskriminerer du, kan vi høre.

Men det er i strid med ytringsfriheten og religionsfriheten å sette grense for hva det skal være tillatt å si og lære. Menneskerettighetene verner om friheten til «såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse». Menneskerettighetene verner dessuten om foreldreretten. Den påbyr staten å respektere foreldrenes rett «til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning».

Hvordan skal en lærer undervise en klasse slik at barn fra ulike hjem blir oppdratt i samsvar med foreldrenes overbevisning - enten de er kristne, muslimer, jøder, human-etikere? Kan en slik undervisning samtidig være «objektiv, kritisk og pluralistisk»? I praksis vil en slik skole grunnfeste elevene i den tro at religion er en privatsak, og at ingen bør tro at ens egen tro er bedre enn andres. Denne relativismen er nå blitt den toneangivende ideologien innenfor de fleste politiske partier.

Det er statens oppgave å verne om ideologibærende institusjoner sin rett til å virke etter sin egenart. Filosofen Hans Skjervheim har i sitt essay «Det liberale dilemma» advart mot en liberal relativisme som fungerer totalitært: Der de liberale prinsippene blir gjort absolutte, blir de absolutt illiberale. Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved den frihet som gis til de åndelige minoritetene. Her dreier det seg ikke bare om individuelle rettigheter, men om retten til å organisere seg for å fremme alternative verdisyn og målsettinger, uten å bli juridisk eller økonomisk diskriminert.

Tankefriheten, religionsfriheten og organisasjonsfriheten må vernes. Vi ser nå tegn til ideologisk ensretting. Og det er kristen tro og etikk som ikke blir tålt. De liberale, som kjemper for romslighet, vil bruke makt til å sette grenser for hva de vil tillatte. De tror de kjemper for frihet. Men friheten skal visst bare gjelde for de som er enig med dem selv.

(Tidligere publisert i Dagen)