Når Gud retusjeres

Godt at et konfirmantbilde kan retusjeres. Verre er det når det samme skjer med gudsbildet. Det skjer når teologer (og andre) framstiller Gud uten de trekk som gjør ham mindre attraktiv i manges øyne.

De sider av Bibelens gudsbilde som oftest har vært gjenstand for retusjering, er Bibelens tale om Guds vrede og dom. Ikke så underlig. Det er krevende å forholde seg til at en god og kjærlig Gud også har en side som gjør at jeg fylles av frykt og ikke våger løfte blikket. At Gud som elsker, også er en Gud som dømmer, ja kan dømme oss evig bort fra fellesskapet med seg – det er dobbelt krevende. Nå er det både i Det gamle og i Det nye testamentet mange ord som må settes i parentes, om vi kun vil løfte fram bildet av Gud som god og kjærlig. Og det paradoksale er at denne velmente retusjering leder til det motsatte av det som er hensikten. Guds godhet og kjærlighet tas lett ned på et nivå nær det jeg selv kan kjenne igjen og identifisere meg med. Alvorligst er det at evangeliet blir et annet.

I den senere tid har flere teologer – bl. a. i bokanmeldelser og debattinnlegg – drøftet forsoningslæren. Flere har stilt spørsmål ved den objektive forsoningslære, og åpnet for at den klassiske forsoningslære best uttrykker meningen med Jesus soningsdød på korset. Kort uttrykt innebærer den objektive forsoningslæren at Jesu død er en død i vårt sted, hvor han på korset soner Guds dom og straff over vår skyld. I den klassiske forsoningslære er Jesu død et oppgjør med Djevelen og de onde krefter som omgir oss i fallets verden. Vi har også den subjektive forsoningslære, som ser Jesu død som medlidelse, et uendelig uttrykk for Guds kjærlighet til oss.

Hva evangeliet er, avgjøres av hvordan vi forstår Jesus død på korset. Og hva vi tenker om forsoningen, gjenspeiler hva vi tenker om Gud. De tre måtene å forstå forsoningen på, finner alle støtte i Guds ord. Ja, de har alle sin berettigelse, og skal løftes fram i kirkens forkynnelse. Men det store alvor oppstår når det retusjerte gudsbildet leder til at den objektive forsoningslæren tones ned eller forsvinner, slik vi ser mange tegn på i dag. Da får vi et annet evangelium. For evangeliets største gave og dypeste innhold er at det gjør meg rettferdig for Gud. Guds nåde springer ikke ut av Guds alminnelige velvilje. Nåden møter meg på det sted hvor Guds vrede rammet Jesus – i mitt sted. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» ropte Jesus. Da opplevde han den dypeste konsekvens av synderens møte med den hellige Gud.  Den uskyldige gav livet, for at den skyldige skal leve. Det er grunntanken i bibelens tale om forsoningen. Og intet sted ser jeg dybden i Guds kjærlighet som her. Her har evangeliet sitt utspring. Visst er Jesu død ett oppgjør med Den onde og korset et uttrykk for Guds kjærlige medlidelse. Men korset er først og fremst det sted hvor jeg for Jesus skyld finner fred med Gud. Jeg trenger ikke et retusjert gudsbilde. Men jeg trenger Jesus, han som har forsonet meg med Gud.   

Vi har feiret reformasjonens femhundreårsjubileum. Det vi ovenfor har talt om, er kjernestoff i arven fra reformatorene. Vi trenger stadig børste støvet av denne skatten!

Svein Granerud

(Tidligere publisert i Dagen)