Når kirken er kommet ut av kurs

FBB-RESSURS:

Tale ved bekjennelsesmøtet i Johanneskirken Bergen, 25 okt 1998.

Professor dr. theol. Aksel Valen-Senstad:

Når kirken er kommet ut av kurs.

Det er ingen smal sektor i Den norske kirke som er møtt frem her i Johanneskirken i kveld. Det er såvisst ingen samling av såkalte trangsynte kristne eller ekstremister. Det er heller ingen kirkepolitisk forsamling.

Vi er derimot en samling av alminnelige kristne mennesker fra alle arbeidslag i vår kirke, bredt representert fra den offisielle kirkes presteskap og arbeidere, og fra de frivillige kristelige organisasjoner og læreinstitusjoner.

Når vi er kommet sammen på denne måten, har det en bestemt grunn. Den kristne kirke vi tilhører har kommet ut av kurs. Den er på vei bort fra den grunnvoll som Gud har gitt oss i det profetiske og apostoliske ord.

I stedet har den offisielle kirke ved sine lærere og foresatte langsomt, men sikkert latt innføre en annen grunnvoll for troen og livet. Det er folkemeningen, det de fleste mener og den menneskelige fornuft. Den Hellige Skrift tas ikke lenger på alvor som Guds Ord, men relativiseres, problematiseres og er blitt fratatt sin absolutt autoritet for lære og liv til fordel for mennesketanker og selvlagde religiøse og moralske ideer produsert av filosofer, og teologiske lærere og geistlige som har fått lederansvar blant oss. Derfor tales det ikke lenger om avgudsdyrkelse. For all religiøsitet har jo noe av sannheten i seg.

Dette har kunnet skje fordi vi som fotfolk i kirken, og som de som egentlig har det åndelige ansvar som Kristi menighet, har lukket øynene for de faktiske realiteter. Den ene grunnleggende sannhet i Guds ord etter den annen er blitt gjort til løgn med aksept fra kirkens egne tilsynsmenn og teologiske lærere. Vi er vitner til hvordan våre teologiske læresteder langsomt men sikkert har avskrevet Skriftens ord som Guds Ord og har gjort dens autoritet problematisk og usikker.

Derfor kan nå alt diskuteres og i stedet for Guds ord har vi fått teologers og geistliges meninger om Skriftens ord. Det har ført til at troende prester forfølges og avsettes, at alt som heter læretukt og kirketukt er forsvunnet, at prekestolene kan inntas av verdslige mennesker, at kirkerommet blir brukt til å bygge opp under pressgrupper som fornekter Guds klare ord, at kristne kan gå inn for at barn kan drepes i mor liv, og at hor og utukt blir tolerert. Det høres grovt ut når det sies rett ut, men vi vet at det er sannheten. Det bibelske begrep for vranglære er blitt borte.

Forholdet er at vi som kirkens fotfolk og åndelig ansvarshavende har inntatt en passiv holdning og sett dette skje. Og så er vi blitt medløpere inn i mørket. Vi har tillatt at de vi har valgt som våre lærere og tilsynsmenn ikke har utført den oppgave de er blitt betrodd. Vi har sittet stille og sett på at de i menneskefrykt, akademisk forfengelighet og æresyke blant verdslige mennesker og i ren udugelighet har latt den kristne lære forfalle og har overgitt kirken til å bli styrt av verden.

Den moderne teologi har ført til at den kristne bekjennelse ikke lenger er det samme som Skriftens ord. Man har forlatt Skriftens betydning av ordene og gitt dem et annet innhold. De kristne begreper uthules i sitt bibelske innhold. Så blir ord som kjærlighet og medmenneskelighet spilt ut mot Skriften og det gis rom for det motsatte av det Skriften forbinder ned kjærlighet og medmenneskelighet. Det er særlig tydelig når det gjelder seksualetikken og forholdet til barnet i mors liv.

Det som har skjedd og skjer ved våre læreanstalter, er at de teologiske lærere ofte har gjort noe annet enn det de var tilsatt for å gjøre. De bruker mange år på å skrive avhandlinger som er ubrukelige i kirkelig og kristelig sammenheng, eller de driver med annet unyttig skjønnånderi som tar tiden bort fra å lære studentene kristen teologi og troens vei, det de er kalt til og betalt for å gjøre.

Blant våre biskopper skjer noe liknende. Noen av våre biskoper fornekter åpenlyst sannheten i Guds ord, andre tier helst og prøver å tilpasse seg for å holde fred innad i bispekollegiet. Og som unnskyldning tales det om fred i kirken og at kirken jo skal være en åpen, inkluderende og romslig kirke. Denne tankegang vitner om åndelig blindhet og er helt i gjennom falsk. Denne tankegang har byttet respekten for Guds Ord ut mot respekten for det syndige menneskes egenrådige tankegang.

Det dypt alvorlige i denne situasjon, og som på mange måter gjør situasjonen i dag ny i forhold til tidligere tiders frafall, er ikke at kirkens tjenere eller de kristne i dag er mer syndige enn tidligere. Det forhold er alltid det samme. Den nye mentalitet er faktisk farligere enn den åpenbare og erkjente synd. Det er det forhold at kirken i dag ved sine tilsynsmenn og mange av sine lærere godtar menneskets religiøsitet og fantasi som sannhetsinstans og sier at det Guds ord sier er synd og opprør mot ham, ikke er synd og opprør mot ham. Dette er synd mot Guds egen Ånd. Et av de klareste eksempler på dette er at noen av våre biskopper, som sogar går under navnet av å være konservative, ikke vil kalle homofil praksis for synd.

________

Resultatet av en slik relativisering og uthuling av sannheten er at vranglærende og uvitende prester får herje i menighetene. Faktum er nok også at mange av de utdannede kandidater i teologien snautt lenger vet hva evangelisk-luthersk kristendom er. Og forkynnelsen blir deretter, full at skjønnånderi og mennesketanker. Og det fører så til flukt fra kirkens gudstjeneste. For hvilket menneske i dag gidder vel å gå for å høre på menneskemeninger og skjønnånderi om de dypeste og viktigste spørsmål i livet! I kirken går vi for å høre Guds ord utlagt og proklamert, ikke for å høre prestens synsmåter og betraktninger.

En sunn og bibelsk kirketukt eksisterer dessverre ikke i vår kirke lenger. Dermed tåles både vrang lære om troens sannheter, likeledes hor, utukt og barnemord blant kirkens folk. Man forfølger til og med dem som med sin overbevisning bunnet i troskap mot Gud, satser både velferd, liv og helse på det som er sant og rett. De ansvarlige for denne forfølgelse setter orden og ordninger skapt av mennesker høyere enn Guds ord.

Dermed har kirkens lederskap ikke bare anfektet, men undergravet Den hellige Skrift som Guds levende uforanderlige Ord. Man har problematisert åpenbaringen fra den levende og eneste sanne Gud og trukket i tvil det Guds ord sier er synd og opprør mot hans vilje.

Slik motarbeider man Guds Ånd og Hans virke som skal drive et menneske til syndserkjennelse og omvendelse til evangeliet. For når Guds ord trekkes i tvil og undergraves sin autoritet, da får vi ikke noen vekkelse i kirken. For vekkelsen, i følge Guds ord, er at mennesket ser at det er synd som Guds Ord sier er synd, og at vi har en hellig Gud som ikke tåler synd og som krever oss til regnskap. Forvrenger vi det, kan det heller ikke bli noen anger over synd, og heller ikke noen sann omvendelse til Guds nåde i Jesus Kristus og til ett sant kristelig liv i menighetene.

Vi må alle med angst tenke på våre barn og den nye generasjon som skal vokse opp i dette virvar. Kirken er ikke lenger noe åndelig trygt sted for våre barn. Hvilken veiledning for våre unge er det når noen av dem som virkelig tar Guds ord om fosterdrap alvorlig, blir avsatt i kirken? Hvilken veiledning for våre unge er det når en av våre biskopper kan gå ut offentlig og tillate seksuelt samliv før og utenom ekteskapet? Eller når andre biskopper aksepterer homofilt samliv? Det er forførelse og intet annet! Og de kristne som ikke toner rent flagg i slike saker, er med på denne forførelse!

Det er en livstruende situasjon for vår kirke som vi alle har medansvar for. Som profeten Johannes sa: "Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Derfor blir ethvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden" (Matt 18:6)

Og Jesus sa: Men den som forfører en av disse små som tror på meg for ham var det bedre at det var hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket i havets dyp" (Matt 18:6).

Vi er alle ansvarlige for det som skjer i kirken, hver på vår måte. Vi er alle på en eller annen måte medskyldige fordi vi har latt dette skje i vår kirke. Menneskefrykt har fått råderom og vi har overlatt ansvaret til "de andre", hvem nå det måtte være.

Derfor skal vi på denne bots og bededag be Gud Herren om tilgivelse for vår synd og unnlatenhet, og på ny opptenne den nådegave Gud har gitt enhver av oss så vi ser vårt ansvar og hva den enkelte av oss skal gjøre. For Jesus har sagt: "Den som ikke er med meg er imot meg. Den som ikke samler med meg, han spreder." (Matt 12:30)

Det betyr for hver enkelt av oss: Dersom vi lar forfallet få fortsette uten å gjøre noe med det, blir vi medløpere inn i mørket. For troskapen viser seg, den er synlig, den gjemmer seg ikke. Troskapen er som lyset i staken, som Jesus talte om. Det er synlig for alle. Den som tier, samtykker i frafallet. Han setter sitt lys under skjeppen (Matt 5:15).

I dag er vi samlet til bekjennelsesmøte. Det er utrykk for at vi ikke lenger ønsker å sitte passive og se på at sannheten i Guds ord tilsidesettes. Vi vil sette vårt lys i staken.

Bekjennelsen betyr to ting i følge Guds ord:

For det første betyr den at vi for Gud og i vårt hjerte bekjenner Guds ords sannhet om våre synder for Gud, at vi har sviktet ham som gav seg selv for oss, og ikke levet slik det sømmer seg for kristne i troskap og lydighet mot kallet.
For det andre betyr bekjennelsen at vi tror og bekjenner for Gud og i vårt hjerte at Gud, på tross av denne vår synd og ugudelighet, har sett i nåde til oss, og er kommet til oss i Jesus Kristus og har sonet alle våre synder. Derfor skylder vi å love og takke ham og holde ham høyt i ære.

Dernest betyr den kristne bekjennelse at vi åpent i menigheten og for verden uten frykt bekjenner oss til Guds åpenbarte Ord i Den hellige Skrift og ut fra dette Ord til Jesu Kristi frelsernavn, og at vi åpent viser at vi hjertelig ønsker og vil leve etter hans vilje og til hans ære i verden og i hans kirke. Ellers mister saltet sin kraft, som Jesus sa (Matt 5:13).

Skriftens begrunnelse for dette er: Jesu Kristi kirke er hans kirke. Det er Guds ord i Den hellige Skrift som skal råde over vår samvittighet og bestemme vår handlemåte. Intet menneske som setter seg ut over dette Ord, har noen åndelig makt eller myndighet fra Gud i hans kirke, uansett hvor stor myndighet et menneske måtte ha fått fra verden forøvrig.

Den tillitsmann, det være seg på bedehuset eller i kirkehuset, det være seg menighetsrådsformann, generalsekretær, prest eller biskop, som bevisst og mot tilrettevisning lærer noe annet enn og mot det Guds ord sier, er avsatt hos Gud i sin tjeneste, uansett hvor mange tillitsverv og pontifikalier, kors og kraver han måtte ha. Det er som i historien om kong Saul. Han falt fra Gud. Han fortsatte nok som verdslig konge, men var likevel avsatt hos Gud (1. Sam 15:26) . Denne åndelige bibelske sannhet skylder vi som opplyste kristne å ta til følge.

Bekjennelsen til Guds ords sannhet er like sterk og kraftfull som Guds eget ord, fordi den er Guds ord. Fordi den har Guds ord som innhold, har den samme virkekraft som Guds ord. Den har makt til å frelse den som bekjenner med munnen og tror med hjertet, som apostelen Paulus sier (Rom 10:l0). Og den har kraft til å bryte syndens og Djevelens makt både over oss og i hele Kristi kirke. "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den", sier Jesus til apostelen Peter da han bekjente (Matt 16:18).

Guds ord lærer oss at den sanne bekjennelse har som sitt kjennetegn at den er åpenbar, synlig og hørbar. Den er som en by som ligger på en fjelltopp, sier Jesus. Den kan ikke skjules (Matt 5:14). Ellers er det ingen kristen bekjennelse. Bekjennelsen skjer ikke bare i hjertet og for Gud, men også åpent i kirken og for verden. Og på dette punkt er vår unnfallenhet og vårt svik størst. Vi har tiet med sannheten! Vi har vært selvopptatte og ensidig opptatt av vår egen lille krets, så vi ikke så eller ikke ville se skredet, som nærmet seg og som nå plutselig truer oss og våre barn i kirken. Gud tilgi oss. Vi våget ikke engang å si fra i vår lille krets når det ble lært falskt!

En side ved den kristne bekjennelse ifølge Skriften er at den ikke bare er den enkeltes bekjennelse, men menighetens. Det er kirkens bekjennelse. Det forutsetter samhold og åndelig fellesskap på Skriftens grunn.

I vår situasjon kan vi ikke drive med hvert vårt og la det være nok. Dette bekjennelsesmøte i kveld uttrykker at vi som Kristi menighet står samlet og vil reagere samlet, bekjenne samlet at vi ikke lenger vil gå med på det som skjer og som våre kirkelig tilsatte tillitsmenn lar skje. Det gjelder den kristne kirke i vårt folk. Det gjelder våre barns og de kommende slekters fremtid. Det gjelder spørsmålet om Guds ord og om den kristne bekjennelse skal bevares for etterslekten.

Det er en samstemmig bekjennelse på Guds ords grunn som er nødvendig. Og det vet vi at alt kristenfolk i Norge, som vet hva Skriften og vår lutherske bekjennelse lærer, ønsker å være med på. Derfor vil vi at dette møte skal være som en åndelig stafett hvor bekjennelsen lyder klart og utvetydig, og sendes videre i den kristne menighet over hele landet.

Bekjennelsens ord står aldri uten handling, synlig og hørbar handling. Det sier Guds ord. Den handling som er rett og samsvarer med bekjennelsens innhold og alvor er et klart og samlet nei både i ord og handling til vranglæren og de som farer med ullent og villedende prat. Det er vår kristelige forpliktelse å si: Vi vil ikke lenger rolig se på at vranglærere, det være seg predikanter, prester, biskopper eller teologiske lærere får lønn og nyter tillit og godt medarbeiderskap på tross av at de forfalsker Guds ord.

Vi må si et klart nei! De skal ikke ha vår tillit og vi kan heller ikke samarbeide med dem. De bør avsettes åndelig talt ved Guds ord, likesom kong Saul. Det er denne sannhet Skriften selv anbefaler oss: Vi skal vise vranglæren bort. Det gjelder vranglæreren på prekestolen og det gjelder vranglæreren ved våre læresteder. Apostelen Paulus sier: "Et menneske som gir seg av med vranglære, skal du vise fra deg, etterat du har formant ham en gang og en gang til, for du vet at han er forvendt og synder. Dømt av seg selv" (Titus 3:10-11).

Men samtidig skal vi si et klart ja til dem som lærer og forkynner rett. Disse predikanter, prester og andre foresatte har det ofte svært vanskelig. De møter motstand såvel fra liberale kollegaer som fra fotfolk i menighetene som ikke vet bedre. Disse tjenerene trenger vår støtte. For de er de sanne og tro tjenere. Gå og hør dem. Be for dem! Inviter dem til dere. Skriv til dem. Oppmuntre dem. La vranglærerens kirker bli tomme og la de som lærer rett få fulle hus.

Det vi har sagt om vår bekjennelse er i utakt med tidens ånd. For tidsånden sier noe annet. Den sier: Toleranse, fred, fordragelighet, gjensidig respekt, samarbeide om alt og med alle. Er du ikke med i den parolen slik den blir tolket og utlagt i folkekirkelig og såkalt demokratisk-politisk sammenheng i dag, er du ikke inkludert lenger. Av den grunn er dette møtet i Johanneskirken i kveld ikke populært.

Men å fremholde sannheten har aldri vært populært. Det viser Guds ord oss. Og det viser hele den kristne kirkes historie oss. Og det viser også nyere norsk kirkehistorie. Men Guds ord sier at dersom vi ikke gjør det dette Ord sier oss er rett, da mister kirken sin velsignelse. Nettopp denne sannhet blir bekreftet av kirkens historie. Det var troskapen som hindret at lysestaken ble flyttet i vårt folk, selv om de som holdt sannheten frem ble forfulgt og var upopulære.

La oss derfor stå sammen som ett legeme. La oss legge uenigheter og synspunkter vedrørende de mindre viktige ting tilside og holde den kristne tro og vår bekjennelse frem skinnende klar, uten kompromiss og menneskefrykt. Enhver se til hvordan han kan virkeliggjøre dette i sin stand og sin stilling. For vi skal frykte Gud mer enn mennesker og vi skal også lyde Gud mer enn mennesker, sier Den hellige Skrift. Amen.