"Når melder vi oss ut ..."

En kjent salme starter slik: "Guds menighet er jordens største under". Av og til, når den ene vanskelige sak etter den andre kommer opp på kirkens dagsorden, kan en være fristet til å omskrive salmen til: "Guds menighet er jordens største plunder".

Den norske kirke har vel ikke vært noe unntak i så måte. Det er ikke bare det siste året at en del mennesker, både av kirkens tjenere og av kirkens medlemmer, har vurdert sitt engasjement og sin kirketilhørighet på bakgrunn av kirkens situasjon i sin alminnelighet, eller som konsekvens av mer eller mindre reflekterte enkeltutspill fra ledere innenfor kirken.

Diskusjonen om kirkemedlemskap, og grunnlag og grenser for fellesskap og samarbeid innenfor kirken, er ikke av ny dato.

Like fullt; Dersom en ser på norske forhold de siste 100-150 år, ser vi at kirkens ansatte og kirkens medlemmer i stor grad har valgt å beholde sine medlemskap og sin tilhørighet til Den norske kirke. Det samme gjelder for de kirkelige organisasjoner. Også de og deres medlemmer har i alt overveiende beholdt sin kirketilhørighet. Det har til tider vært drøftet utmeldelse og etablering av egne kirkesamfunn også blant organisasjonene, men i det store og hele har det vært bred enighet både blant kirkens medlemmer, kirkens tjenere og kirkens organisasjoner om å beholde sin tilhørighet og sitt engasjement innenfor kirken.

For organisasjonenes del har nærheten til Den norske kirke vært uttrykt på følgende måte for å fremheve både sin tilhørighet til kirken, og sin selvstendighet som bevegelser innenfor den samme kirken: "I, men ikke under kirken"

Ut fra denne tilretteleggelse kan det utledes to ulike forhold til vår kirke som jeg i denne forbindelse vil trekke frem:

1. Forholdet til kirkens bekjennelse.
2. Forholdet til kirkens tjenere.

Det har tradisjonelt vært slik, i alle fall innenfor den bevegelse jeg identifiserer meg mest med, at "kirketilhørighet", på den ene siden, ikke har vært blandet sammen med det som har med "fellesskap og samarbeid innenfor kirken" å gjøre.

"Kirketilhørigheten" har hatt sitt grunnlag og sitt fundament i kirkens bekjennelse og blitt vurdert ut fra den, mens graden av "fellesskap og samarbeid innenfor kirken" har hatt sin begrunnelse i forholdet til kirkens tjenere og deres forhold til kirkens læregrunnlag.

Jeg har i andre sammenhenger forsøkt å uttrykke noe av dette på følgende måte: "At prester eller biskoper innenfor vår kirke hevder synspunkter som strider mot kirkens grunnlag, rokker ikke ved vår kirketilhørighet, men ved deres."

Det er de som kommer i strid med kirkens læregrunnlag, slik det er uttrykt i Skritt og bekjennelse, som saklig sett får problemer med sin kirketilhørighet, ikke de som innenfor den samme kirke står på Skrift og bekjennelse.

En annen sak er at det for noen ikke synes å være noe problem at de tilhører en kirke de ikke kan dele læregrunnlaget med.

Disse to forhold, forholdet til kirkens bekjennelse og forholdet til kirkens tjenere, var nettopp det som ble klart understreket på Calmeyergatemøtet i 1920. Kirketilhørigheten, basert på kirkens bekjennelse, ble understreket, fremhevet og beholdt, mens et samarbeid og fellesskap med dem som lærte i strid med den samme bekjennelse, ble avvist.

Logikken i et slik vedtak skulle det ikke være vanskelig å gripe. Kirken vil bare være kirke dersom den er tro mot åpenbaringen fra Kirkens Herre. Den som går inn og legger noe til eller trekker noe fra denne åpenbaring, utroper seg selv til dommer over Kirkens Herre. Prinsipielt sett handler det da om en annen tro, en annen åpenbaring og en annen kirke enn den Jesus Kristus er Herre over, når noen står frem og avviser deler av den bibelske åpenbaring eller legger noe til den samme åpenbaring. Og det vil være en logisk inkonsekvens at mennesker med forskjellig tro deler trosfellesskap.

Calmeyergatelinjens intensjon var altså ikke å skape en trang kirke som bare gav plass til de mest rett-troende, de mest bibeltro eller de mest konservative, men å holde fast ved at en sann kirke er der "evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett" (Aug.7). En logisk konsekvens av Aug. 7 er at de som ikke lærer i samsvar med den bibelske åpenbaring, selv stiller seg utenfor den sanne kirke med de følger det må få.

Ut ifra det som jeg har sagt til nå, er det fristende å avvise den sammenstilling som temaformuleringen inviterer til:

"Når melder vi oss ut... Grunnlag og grenser for fellesskap og samarbeid i kirken."

Dette fordi; første del av temaformuleringen går på læregrunnlaget i kirken, mens den andre går på kirkens tjenere og kirkens medlemmer, og hvordan de forholder seg til læregrunnlaget og forvalter læren. For meg er det derfor en naturlig konsekvens at så sant Den norske kirke beholder Skrift og bekjennelse uforandret, så vil det være uproblematisk å tilhøre denne kirke, selv om prester og biskoper, kirkemøter, kirkeråd eller andre kirkelige instanser skulle uttale seg på tvers av kirkens læregrunnlag. Som sagt: Det rokker ved deres kirketilhørighet, ikke min.

For det er nettopp de av oss som står på Skrift og bekjennelse som tilhører kirken, og som i egentlig forstand utgjør kirken.

Erfaringen har vist oss at det neppe er de enkelte trinn i utvanningen av læregrunnlaget innenfor enkelte miljøer i kirken, som vil gi masseutmeldelser av kirken. Og etter min oppfatning, er det heller ingen grunn til det.

Dermed er det på ingen måte sagt at vi skal akseptere eller godta hverken vranglære eller læreavvik, enten det gjelder sentrale trossannheter eller etiske detaljspørsmål (for å bruke den inndeling av åpenbaringen som en av våre biskoper har brukt).

Grunnen til at vi ikke melder oss av kirken ut er:

For det første; Kirkens bekjennelse står fast, og det er vi som står på den.

Dernest, og det må vi heller ikke glemme; Kirkens nød med vranglære og læreavvik i alle slags avskygninger, er vår nød. Etter min oppfatning vil det være å løpe fra sine egne problemer dersom en velger å melde seg ut av kirken når den lider. I vår norske kirke i dag har vi mer enn noen gang bruk for troende prester, aktive organisasjoner og bibeltro medlemmer. Vår kirke har et grunnleggende og livsviktig behov for denne tilførsel av sann kristen lære og sant kristent liv, som dette representerer, dersom den skal kunne fortsette å være kirke. I dette ligger en utfordring, som er vår, som vi ikke bare kan løpe fra.

Men dette kan videre bety at vi i fremtiden ikke kan nære vårt kristelige liv fra kirkens prekestoler eller biskopelige læreuttalelser, men at det blir vår oppgave, som fortsatt ønsker å stå på Skrift og bekjennelse, å tilføre kirken næring til sann kristen tro for den enkelte troende. Etter min vurdering er denne oppgaven vår, dersom vi skal ta på alvor vårt kall om å forkynne til vekkelse og omvendelse.

Dersom vi melder oss ut; Vil det i tilfelle være noen andre som tar dette ansvaret?

I dette ligger det store og utfordrende, konkrete oppgaver ikke minst for våre kristelige organisasjoner, når det gjelder dåpsopplæring, bibelundervisning og veiledning. Her må vi være villige til å lete etter mulige samarbeidsløsninger der dette lar seg gjøre, eller fremme gode alternative tilbud der det er nødvendig.

Ingen blir frelst av at de bibeltro sutrer over presten. Folk blir bare frelst ved å få formidlet og tatt imot det bibelske budskap om synd og nåde, lov og evangelium.

At vår folkekirke enkelte steder begynner å minne mer og mer om en misjonsmark, gjør ikke utfordringen mindre. Tar vi en slik situasjon vårt kall og oppdrag på alvor, dersom vi trekker oss bort?

Samtidig; og da er vi over på den delen av temaet som handler om fellesskap og samarbeid i kirken, er det ikke uvesentlig at vi innenfor vår kirke markerer der det er læreavvik.

Grunnlaget for fellesskap og samfunn innen kirken, bygger jo på at en deler felles bekjennelse. Uten samme grunnvoll, har en ikke noe samfunn, og et grunnlag for kristent fellesskap er borte.

Den viktigste måten denne markering gjøres på, er selvsagt at vi gjennom vår egen tjeneste formidler det bibelske budskap gjennom liv og lære. I forhold til vranglæren og vranglærerne vil dette i seg selv synliggjøre en forskjell.

Videre er det vesentlig at vi møter løgn med sannhet, selv om en i en del leire dermed vil bli beskyldt for "skyttergrav-taktikk" eller "hekseprosesser" når en gjennom media eller på andre måter imøtegår offentlige utspill fra ulike kirkelige personer eller organer. Når det heter at vi "skal ta alt i beste mening" betyr det ikke at vi skal forholde oss likegyldige til læreavvik, eller vende det døve øret til når noen lærer vrangt. Den kristne kirke har alltid hatt en kamp å kjempe for lærevern, og det vil den fortsette med så lenge den er brennende opptatt av sitt budskap. Både for kirke og samfunn er det vesentlig at det som kommer offentlig frem av vranglære, blir imøtegått offentlig, på en skikkelig, ryddig og oppklarende måte. Dette gjør vi ikke for "å ta noen", som det heter i noen kretser, men for å formidle hva som er sannhet og hva kirken står for.

Uten å undervurdere vanskeligheten av å fastholde evangeliet, og det press en kan komme under ved offentlig å stå opp mot læreavvik, vil det nok menneskelig sett ofte oppleves som en større belastning å måtte si nei i konkrete tilfeller til direkte samarbeid eller fellesskap med andre som tilhører den samme kirke.

Dette er et vanskelig terreng å orientere seg i, og vi ser innenfor vår kirke et utall av eksempler på samarbeidsvegring i ulike varianter. For å ta et eksempel: Det finnes i vår kirke bibeltro, konservative prester eller ledere, som har ulikt syn på hvorvidt de kan ha fellesskap med en kvinnelig biskop. Videre finnes det bibeltro prester og ledere som har ulikt syn på hvorvidt de kan ha fellesskap med noen som har hatt fellesskap med den kvinnelige biskopen. Og slik fortsetter det utover både i tredje og fjerde ledd, kan en få inntrykk av.

I en viss utstrekning tror jeg vi må leve med at vi setter grensene og strekene for samarbeid og fellesskap ulike steder. Ole Hallesby talte i sin tid om de "stridskonservative" og de "fredskonservative". De "stridskonservative" var dem som var villig til å synliggjøre frontene og forskjellene innenfor kirken, mens de "fredskonservative" var dem som nok var konservative i sin teologi, men som etter Hallsbys oppfatning ikke tok fullt ut konsekvensen av dette i sin tjeneste.

For min del ser jeg en viss forskjell i det å ha fellesskap med noen, og det å samarbeide med dem. Som jeg sa bygger fellesskapet eller samfunnet på at de som er sammen, har gjort "samme funn", altså at de deler samme tro. Når det gjelder samarbeid, kan det etter min oppfatning være nødvendig å gå nok en runde før en avklarer grensene og grunnlaget.

Det overordnede prinsipp i denne sammenheng, og det gjelder for såvidt både det som har med kirkemedlemskap og det som har med samarbeid innenfor kirken å gjøre, vil alltid være:

Hva tjener evangeliet best?

Ut fra et slik utgangspunkt må vi videre våge å stille spørsmålet om det faktisk ville vært tjenlig for den troende menighet og for evangeliets sak at de som står fast på Skrift og bekjennelse, brukte de muligheter de hadde til å bestige prekestolene til de mest liberale når de fikk anledning til det. Slik kunne menigheten få forkynt Guds ord. Videre må vi spørre oss selv om det rene evangelium kan risikere å bli isolert innenfor den kirke vi selv tilhører, dersom vi ikke makter å sprenge barrierene og for eksempel lar pastoral integritet vike for evangeliets sak.

Dermed har jeg ikke sagt at vi bør legge oss flate for en samarbeidslinje med alt som finnes innenfor vår kirke. Det jeg forsøker å si er at en ikke i all enkelthet kan sette opp klare grenser for når og hvor og med hvem en skal samarbeide, samtidig som vi må fastholde at trosfellesskap kan en bare ha med dem som en deler tro med. Men vi må strekke oss langt i de tilfeller vi har mulighet til å forkynne evangeliet til frelse.

Jeg ser ikke bort i fra at temaformuleringen som er valgt til dette seminaret, har fått sin aktualitet ut fra det faktum at vi har fått mange kvinnelige prester i vår kirke, og nå siste året også en kvinnelig biskop. Videre har diverse biskoper uttalt seg i ymse retninger i ulike etiske spørsmål, og skapt forvirring omkring sitt eget ståsted.

Når jeg har valgt å ikke ta utgangspunkt i en særskilt, aktuell kirkelig situasjon, er det av den grunn at en da lett kan havne opp i en snever kirkevirkelighet som bare omfatter prester og biskoper og kirkeledere og deres forhold til hverandre.

For en hyrde vil det alltid måtte være hjorden som står i fokus, og oppmerksomheten må ikke til de grader rettes mot de falske hyrder, at en glemmer hjorden.

OPPSUMMERING:

1. Så lenge Skrift og bekjennelse står urørt i vår kirke, og det tjener evangeliets sak at vi arbeider innenfor den, gjør vi det, helt til vi blir kastet ut.

2. Kristent fellesskap kan vi bare ha med dem som deler vår tro, slik den kommer til uttrykk gjennom Skrift og bekjennelse. Men det vil alltid finnes hyklere blant oss (som bekjennelsen sier). Det ligger derfor en utfordring både for troende kirkemedlemmer og troende prester til å oppsøke "de helliges samfunn" og næres herfra. Deretter kan de legge sin vannledning inn i kirken, som Karl Johan Hallaråker har uttrykt det.

3. Samarbeid innenfor vår kirke må vurderes ut fra hva som tjener evangeliet best. Her ligger det en utfordring i å finne samarbeidsmodeller som ikke presser oss til å gi avkall på noe av vårt læregrunnlag, og som heller ikke skaper forvirring omkring læren. Makter vi ikke dette, må vi lete etter andre alternative løsninger.

4. Vår utfordring så lenge vi står i kirken, vil være forkynnelsen av evangeliet til dem som ennå ikke har tatt imot. Samtidig har vi en kamp å kjempe mot vrang lære innenfor vår kirke. At kirken lider under dette, er vår nød og vår utfordring.