Når naturen kommer i ulage

Disse naturfenomenene er i seg selv ikke noe nytt. Slik er jorda blitt preget av gjennom tidene. Men når menneskeliv går med og bebygde områder blir rasert, minner det oss om at vi lever i en verden som ble disharmonisk på grunn av syndefallet, og som en gang skal gå under. Lidelser og ulykker er ujamnt fordelt i denne verden, men vi må alle bære vår del av den straffen som rammer menneskeslekten gjennom naturen. Jesus har lært oss at vi ikke kan trekke slutning fra det enkelte menneskes mål av lidelse til enkeltmenneskets gudsforhold eller mål av skyld (Joh. 9,3; Luk. 13,1-5).

En venn av meg sier: Jeg klager av prinsipp ikke på været, for jeg vil ikke komme i konflikt med han som styrer med det.

Vi tror på Gud, ikke på blinde naturkrefter. Det er i dag god latin å hevde at menneskelig virksomhet har innvirkning på været. Global oppvarming fører til økning av ekstremvær, og klimaet er blitt en stor politisk utfordring. Det er sikkert riktig nok og viktig nok, men i bibelsk lys blir det forholdsvis overfladisk.

For det er ingen tvil om at Gud, som vil at alle skal vende om og bli frelst, bruker været, både til velsignelse og til tukt, både til å oppholde livet på jorda og til å kalle mennesker til å vende om. ”Er det vel blant hedningenes falske guder noen som gir regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre, vår Gud?” (Jer. 14,22) ”[H]an har bygd sine høye saler i himmelen og grunnfestet sin hvelving over jorden, han kaller på havets vann og øser dem ut over jorden; Herren er hans navn.” (Am 9,6)

Det er en sammenheng mellom været og menneskers holdning til Guds ord. Vi ser det i den gamle pakt med løfte om regn i rette tid (5Mos. 28,12) dersom Israel holder Herrens bud, og med trussel om tørke (v. 22-24) dersom Israel ikke hører på han. Profeten Amos skildrer hvordan Herren tukter med blant annet tørke og grasshoppeplage for at folket skal vende om til han (Am 4,6ff). Når været kommer i ulage, vitner det om folks synder (Jer. 5,24f). Overdreven bruk av fossilt brensel er nok en folkesynd som har direkte innvirkning på klimaet. Men i bibelsk lys er det all grunn til å tro at vantro og mange andre folkesynder har en indirekte virkning fordi det kaller på tukt og straff.

Vi bør antakelig legge merke til når ekstremvær og andre naturkatastrofer inntreffer (selvsagt uten å gå ut fra at de som blir rammet, er mer syndige enn andre). I Sør-Norge har det gjennom tidene vært store oversvømmelser, som også har krevd menneskeliv. Vi kan nevne Storofsen i 1789, Ofsen i 1860 og Vesleofsen i 1995. Svært ekstremt var også uværet på Nordvestlandet nyttår 1992. Mon tro om ikke dette har vært kall fra Gud til folket vårt, kanskje nettopp i tider da mange vendte seg bort fra han? Husker vi tørkesomrene under abortkampen på 1970-tallet? Og i disse dager har det vært flom på Vestlandet som det ikke har vært i manns minne. Også andre steder i verden, som på kontinentet, har regnet strømmet ned, i Bayern er det målt den høgste vannstanden i Donau på over fem hundre år.

Den 3. juni var det 250 år sia dikteren og biskopen Hans Adolph Brorson gikk bort, sytti år gammel. Det er en foranledning til å minne om hans vekkerrop. I 1740-åra gikk det en voldsom kvegpest år etter år, og Brorson tok det som tukt fra Herren og kall til å vende om. Det kom en salme fra biskopen:

”Hører dog, I kristne Lande!

Mærk engang, du døbte Flok!

Førend Vredens stærke Vande

ikke levner Sten og Stok”.

Brorson er ikke i tvil om at Gud må ta tuktens ris i bruk fordi folk misbruker evangeliet, som så rikelig er blitt forkynt. Og han ser på tukten som tegn på et ultimatum:

”Store Gud i Himmerige,

nu kan ingen tvivle mer,

men det hele Land maa sige:

Det er Herrens Haand vi ser!

Alle skælve maa derved,

du har ramt det rette Sted,

og kan det os ikke drage,

er vel intet Haab tilbage.”

Prestene må forkynne omvendelse:

”Nu velan, I Herrens Præster,

skal vi være Jordens Salt,

elske vi den Del, vor Mester

blodig dyre har betalt:

Nidkærheds Basune fat,

tordner ind i Verdens Nat”.

Dette var en av tilleggssalmene som kom med i salmesamlingen ”Troens rare [dvs. sjeldne eller kostbare] Klenodie”.

På samme måte reagerte Brorson på den store naturkatastrofen som rammet Lisboa i 1755. Et jordskjelv Allehelgensdags morgen, som kunne merkes helt oppe i Norge. En voldsom flodbølge. Branner, påsatte eller ikke, fulgte etter skjelvet. Visstnok var der titusenvis av omkomne. Det gjorde et veldig inntrykk i Europa. Noen kunne reagere med å fjerne seg fra gudstroen. Men alle som skrev dikt i Danmark om katastrofen, tolker den som straff og tukt og kall til omvendelse. Det gjelder også Brorson, som skrev et langt dikt, ”Lissabons ynkelige undergang ved Jordskiælv den 1. November 1755”. Brått ble byens herlighet forandret til ruin. Gud er langmodig, men når syndens mål er fullt, kommer straffen. Katastrofen må ses som en dom, som skulle føre til at resten av Europa vender seg til Gud. I Norden lyder Guds ord klarere enn i Portugal, og dermed må, hevder Brorson, Nordens folk vente en strengere dom om de vender seg bort fra Gud.

Herren vil ikke at synderen skal dø, men at han skal vende om og leve. Han har tuktet oss mildt i Norge. Tørkesomrene midt på syttitallet er nok for lengst glømt av de fleste. Vi skal ikke overraskes om Herren må stramme til. Og tegn i naturen hører med til de siste tider, før verden blir født på ny. Himmel og jord skal forgå, og en ny himmel og en ny jord bli skapt. Vi må som troende og forkynnere lære av Skriften og av tidligere slekter å se det som skjer i naturen, ikke bare i naturvitenskapenes lys, men framfor alt i Bibelens lys. Og våke og be, og vekke og kalle og lokke mennesker rundt oss.