Når prester vurdererNessa-saken

Sammen med Thor Henrik With stemte undertegnede mot det vedtaket som Presteforeningens sentralstyre til slutt gjorde i Nessa-saken. Allerede da Lagmannsrettsdommen var et faktum, gjorde jeg framlegg om at dommen skulle kommenteres av oss tillitsvalgte. Når flertallet imidlertid valgte å vente med å gjøre det til saken var ferdigbehandlet i rettsapparatet, var det i og for seg et skvært standpunkt. Men samtidig tør jeg si at det dermed gikk som jeg fryktet: Dommen forsvant fra synsfeltet både i PF og kirken, og samtalen om rettstenkningen forstummet slik at vi i stedet fikk en typisk og beklagelig personfokusering omkring Fougner og Nessa, samt at "diskusjonen" om vilkårene for tap av kappe og krage har fortrengt en livsnødvendig debatt om kirkens rettsstatus, og den kirke4enkning som ligger til grunn for offentlige domstolers behandling av kirkesaker. I all hurlumheien som saken har utløst, er debatten om Lagmannsrettsdommen helt uteblitt. Jeg tror kirken nok en gang overser konsekvensene av at rettskraftig dom skaper presedens, og prinsipielt har samme vekt som lov.

Når FBB-nytt ber meg om en utdypning av vår protokolltilførsel, vil jeg særlig peke på to punkt:

Vi har anført at dommen ikke gir de teologiske aspekter ved saken en tilfredsstillende behandling, og at prestens rettssikkerhet ikke ivaretas på kirkelig legitime premisser. Videre sier vi at vi "gjenkjenner ikke kirken i rettens beskrivelse" av den som en stram "hierarkisk" organisasjon.

Disse to momentene hører på det nøyeste sarnmen: Confessio Augustana taler annerledes om bispeembetet enn Lagmannsretten gjør, og bekjennelsen tegner et annet bilde av kirkens veg fram til et samstemt vitnesbyrd, enn den prosedyre retten skisserer. Det skyldes bl.a. at over såvel prest som biskop og kirke står Guds Ords autoritet - og innholdet i denne autoritet vil til en hver tid telle mer enn den betydning Tjeneste-mannsloven legger i formuleringen "ved sin adferd å bryte ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for embetet" - endatil overfor den "offentlige opinion".

Har f.eks. kirken noensinne slått fast det som lagmannsretten etter bevisførselen (!) legger til grunn "som fast praksis og etablert kirkelig orden at presten enten bøyer seg for biskopens råd eller - hvis han ikke kan forene dette med sin samvittighet - trekker konsekvensene ved å gi opp embetet"? Hvis ikke - hvorfor protesterer man så ikke?

Jeg har hele tiden hatt et (selvfølgelig altfor) naivt ønske om at det måtte gå an å diskutere disse spørsmålene i sin teologiske alminnelighet, og at endatil personer som er uenige i sak måtte ha en felles interesse av å gjøre det.

I tillegg til dette kommer kappe- og krage problematikken. Som kjent var ikke dette tvistetema. Retten har altså ikke uttalt seg om Tjenestemannsloven hjemler slike konsekvenser. Konsekvensen er at Ludvig Nessa er utsatt for to prosesser; i den første kan han forsvare seg, mens han i den andre står uten forsvarer. Samtidig forutsetter den siste prosessen utfallet av den første! Samtlige deltakere i kappe- og krage debatten, også de såkalte "eksperter" som pressen har registrert at PF har benyttet seg av, er jo samstemte i sin vurdering av at på dette feltet ivaretar ikke dagens praksis "tjenestemannen" sin rettssikkerhet.

Egil Morland

Stiftskap.