Når tilpasning blir dyd

Undertegnede ble onsdag 23. mars bedt om å være med i en studiosamtale i Dagsnytt 18 i NRK. Utgangspunktet for samtalen var et oppslag i Vårt Land samme dag, der det voksende antall samboende ble kommentert på grunnlag av nytt statistisk materiale. Spørsmålet dreiet seg så om hvorledes kirken vil stille seg til den økte aksept av samboerskap i befolkningen, og om dette bør få konsekvenser for kirkens forkynnelse og praksis. I studio var også leder av Kirkens familierådgivningskontor, Einar Øritsland, til stede, samt generalsekretær i Norges kristelige Studentforbund, Stein Erik Horgen.

Disse to organisasjoners ledere ga et forstemmende inntrykk av den forkynnelse og de holdninger de målbærer. Øritsland ønsket slett ikke å tale om ekteskapet som Guds gode ordning, og at samboerskap er uforenlig med kristen tro, men ville heller prøve å "lytte seg inn i" folks liv når det gjaldt alternative samlivsformer, og hadde kun hoderystende kommentarer til bibelsk fundert samlivsetikk. Horgen på sin side, var enda mer uttalt i sin motvilje mot bibelens måte å tale om disse ting. Bibelens tale om ekteskapet er "gårsdagens løsninger", som ikke "kommuniserer" med dagens unge. I tillegg får vi vite at "Forbundet" sist helg har hatt landsmøte, og der vedtatt en uttalelse som feier kirkens gamle tro på dette området av banen, og setter døren på vid gap for homofilt samliv og samboerskap. Som vanlig er i slike debatter i media, ble samtalen avbrutt før den riktig var kommet i gang, og jeg vil derfor gjerne få komme med noen tilleggskommentarer:

Til Øritsland har jeg trang til å si: En kristen kirke må vel lytte til hva folk har å si, - det hører sjelesorgen til. Men dersom vi lar det bli med det, gjør vi ikke det vi er satt til: Vårt kall er å tale, tale Guds Ord, enten folk nå liker det eller ei. I det ligger vår eksistensberettigelse som kristen kirke. Dersom det Øritsland gir uttrykk for er Kirkens familierådgivningskontors offisielle linje, er det all grunn til å være bekymret: Har man ikke noe å si om kristen tro og moral til folk som søker råd og hjelp, da er det ikke kristen veiledning man driver lenger. Og da bærer kontoret navnet "Kirkens" med urette. Å tilpasse seg det forfall vi de senere år har sett i folkelivet på dette område, slik at man ikke lenger tør kalle en spade for en spade, og synd for synd, er ikke veiledning, men villedning.

Horgen hadde på sin side et besynderlig argument mot Skriftens lære om ekteskapet: "Det kommuniserer ikke med dagens unge". Hvilket sannhetskriterium! Spørsmålet er vel ikke om det budskap vi er satt til å formidle "kommuniserer" eller ei. Men om det er sant! Det mener tydeligvis Horgen at Bibelens ord om disse ting ikke er, og med ham Norges kristelige Studentforbund. Skriften anses ikke som normgivende. Det er derimot folkemeningen. Og for at kirken skal "komme på banen" i disse spørsmålene, er det om å gjøre å jatte med, følge strømmen, og ikke tråkke noen på tærne. Da først er kirken virkelig "evangelisk". Men hva slags kirke er det vi da får? En kirke som snur kappen etter vinden, og ikke gjør annet enn å ta farge av omgivelsene, er blitt kameleonenes revir. Det er å bedra unge mennesker å hevde at det går an å være en "samboende kristen" : Det ene utelukker det andre. Enten er man en kristen, og da lever man ikke i synd, noe samboerskap faktisk er. Eller så er man samboer, og da må man vende om hvis man vil ha med Gud å gjøre.

Denne type teologi, som innbiller seg at kirken først blir tatt på alvor når den "følger med tiden", lever i et formidabelt selvbedrag. Saken er jo stikk motsatt: Folk mister respekten for en forkynnelse uten ryggrad. Det er denne slags "forkynnelse" som har prekt kirkene tomme i Europa i etterkrigstiden. For hva er vitsen med å gå i kirke, når man der ikke får høre stort annet enn man selv kunne tenke ut? Og hvorfor skal man behøve å bli en kristen, når man likevel kan fortsette å leve som før?

En kristen kirke er kalt til å være lys og salt i verden. Dette virkeliggjør den ikke ved å skamme seg over evangeliet, men ved tvert om frimodig å representere en motkultur. For en sann kristen kirke følger ikke folket, men sin Herre. Og en sann kristen kirke kaller folket til omvendelse når det er på vei bort fra sin Gud.

Dette er kirkens kall i Norge i dag: Å rope "Vend om, vend om!"

Jan Bygstad,

formann i FBB