Narrativer i media

• Les også den forrige kommentaren til Marianne Leine With: Hvilket århundre lever vi i?

Hvilke «narrativer» kommer til oss gjennom media? Vårt Lands (VL) journalister kjenner utmerket godt verdien av et bildes kommunikasjons-potensiale. Ikke alle leser teksten i papiravisens dobbelt-oppslag, men de fleste ser bildene mer eller mindre reflektert. Bildet har i alle fall et budskap som kommuniserer med leseren på ett eller annet nivå, og vi forholder oss til det som sies uten ord. Dette fenomenet er allment kjent: Vår kommunikasjon bæres av de nonverbale signalene vi sender ut og tar imot, og dersom det er uoverensstemmelse mellom det vi sier og det vi uttrykker med kropp, stemme, mimikk, kort sagt kommunikasjon uten ord, er det de ordløse signalene som slår igjennom. Slik uttrykkes narrativer også uten ord i en avis eller et blad. Som oftest finner layout ansvarlig en illustrasjon som bekrefter, utvider og opplyser teksten for å understreke dens innhold.

VL hadde en reportasje om hvordan bilder påvirker oss, og viste flere av Niclas Hammarstrøms ikoniske bilder av barn. (23.07.16) «Forsvarsløse og uskyldige. Bilder av barn i krig er det sterkeste virkemiddelet. Det kan snu folkemeningen og endre utfallet av en konflikt». Det er lett å huske bildet av lille Allan Kurdi som lå livløs på stranda på Kos i Hellas. Narrativet nådde oss som en sterk bølge. Med et blikk ble flyktningesituasjonen virkelig. Her var det hele familier som våget livet for å komme bort fra en livstruende hverdag i sitt hjem. Forventningen om et nytt og bedre liv med kona og de to små sønnene druknet i bølgene uten at far greide å redde dem. Bildet gjorde at flyktingekrisen ble gjort til en mennesketragedie og ikke bare tall og statistikk.

I VL 9. juni 2016 skriver Øyvind Håbrekke, s 20 og 21: Hvorfor er det så stille? Han uttrykker uro og viser hvor lite forarbeid og utredninger som ligger til grunn for Stortingets vedtak om at man nå kan skifte kjønn ved egenerklæring. Også Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS er en pasient- og brukerorganisasjon for kvinner og menn som søker, har eller har hatt diagnosen transseksualisme og deres familier), mener konsekvensene av loven er dårlig utredet. Jeg deler fullt og helt Håbrekkes innvendinger slik de kommer fram i denne artikkelen.

Men hvordan velger VL å illustrere denne viktige artikkelen? Jo, med et bilde av to fra Forbundet for transpersoner som smiler og er fornøyd med lovforslaget om juridisk kjønn. Denne nonverbale kommunikasjonen sier det motsatte av hva artikkelen til Håbrekke gjerne vil si noe om. Som vi vet, bilder taler sterkere enn ord.

Hvorfor velger VL å promotere saken på denne måten?

VL lar gjerne folk komme til i spaltene med ”Min tro”. Her får vi et rikt utvalg av narrativer om tvil og skakk-kjørte kirkelige sammenhenger som har påvirket mennesker i en negativ retning. Noen vil si at jeg har ikke forstått at medias oppgave i samfunnet er å avdekke, og vise for all verden de forholdene som er kritikkverdige. Men jeg spør likevel: Hvor er de glade, positive tros-narrativene, de som forteller om en tro som modnes gjennom motgang, og holder i liv og død?   

Som kristne må vi erkjenne at vi er annerledes enn majoriteten i samfunnet vårt. Det er lenge siden vi delte «den kristne arven» slik at det påvirket samfunnsliv og kultur i Norge. Jo mer multikulturelle vi blir i samfunnet, jo større kan utfordringen bli med hensyn til følelsen av å «være uttafor». Det er viktig å erkjenne og leve med denne annerledesheten. Bevisstheten om dette skulle være en styrke, for ”Vi vet på hvem vi tror”. Det selvbilde som skapes med det bibelske fundamentet er en utrolig stor gave! Vi er skapt i Guds bilde som mann og kvinne, og skal være stolte og glade for det. I løpet av et forholdsvis kort tidsrom blir vi som bekjenner oss til den kristne tro, spesielt «de konservative kreftene», framstilt som avvikere, som om vi ikke lever i vårt århundre. (jfr. min forrige Aktuell kommentar.) Det er en stor utfordring å fortelle de historiene, narrativene, som kan bli forstått på tvers av populære og lettvinte snarveier fra media. Det virker som om vi er de annerledes-menneskene som må «klargjøre og forsvare» det vi står for. 

De siste årene har samfunn og kirke endret seg drastisk når det gjelder holdningen til homofile, bifile og transseksuelle. Vi er alle utsatt for en massiv påvirkning. Her dreier det seg ikke om statistikk og flertall, om hvor mange som er slik eller slik, men hvordan grupperinger kan få innflytelse og spre holdninger i samfunn og kirke. Pride-festivalen i Oslo i juni viser at noen virkelig har greid å stå fram med sin annerledeshet, med et helt annet fortegn enn det vi står inne for. Det er åpenbart at Pride-festivalen bæres av et overordnet narrativ som godkjenner og oppmuntrer til å leve ut sin homoseksualitet. Dette narrativet bærer også i seg oppfordringen om å bryte ned heteronormen. Deres overordnede motto var «solidaritet». Det er ikke vanskelig å forstå at mange av de homofile har et liv i kamp. Jeg vil gjerne være solidarisk med deres kamp for menneskeverdet og tar sterk avstand fra hatkriminalitet og skytedramaet i Orlando som var rettet mot homofile. Å delta i Pride opptoget er imidlertid å gi sin tilslutning til hele ideologien, slik jeg ser det. Erik Lunde (VL 18. juli) er stolt over å ha en leder som Knut Arild Hareide. – «Som stiller opp for menneskeverdet uten å tenke seg om to ganger.» All ære til dem som kjemper en kamp for menneskeverdet i vår tid! Men i Pride toget? For å bruke et bilde: Det går ikke an å forsyne seg med smør og si at «Jeg spiser bare vitaminene, ikke fettet». Kanskje hadde det vært lurt å tenke seg om to ganger?

Homofile har sannelig fortalt sine narrativer godt, og «hele verden» tar etter fordi ingen vil høre til et annet århundre. Kanskje skulle vi lære noe av deres frimodighet? Denne bevegelsen viser også hvordan en kan fylle et begrep med nytt innhold, ordet «skeiv» som i utgangspunktet er noe som ikke er så bra, har de gjort om til et god-ord i mange menneskers forståelse. Regnbuen som er et tegn på pakten mellom Gud og mennesker der Gud lover å bevare menneskeslekten, er gjort til et symbol på et liv i strid med Gud og hans skaperordninger. 

Jesus har ikke bedt oss slumre under teppet. Tvert imot har han befalt oss å være på vakt mot alt som vil ødelegge for hans rike. De store bjørnene kan vi se, og også de lure slangene, men ordene og antydningene som ikke bæres av ord, men virker like effektivt, og den nonverbale kommunikasjonen som bærer historier vi ikke skal godkjenne, den må vi også avsløre og stå sterke imot. Vi må frimodig komme med våre narrativer om det sanne, kristne livet! 

Slik verden er nå, med alt det som når oss gjennom media og ellers i vårt sosiale liv, er dette den delen av Guds tidshusholdning vi er satt inn i. Det er lett å trå feil. Men vi har noen retningslinjer, den kristne etikken, og bibel og bekjennelse som er gyldig også nå. 

Jesus ba for sine: Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. (Joh.17.15)