Nasjonal kristendom til debatt

Jeppe Bach Nikolajsen (red.), National kristendom til debat. Frederica: Kolon, 2015

Hvordan skal vi tenke om dette? Er det en vinning i den forstand at det gir kirken nye muligheter til å virke i samsvar med sin egenart? Eller er det et tap i den forstand at kirken marginaliseres og mister samfunnsmessig innflytelse?

Dette er spørsmål denne artikkelsamlingen setter seg som mål å belyse. Selv om boken er redigert og utgitt på en måte som røper nær tilknytning til det danske MF, er det derfor ikke særpreget ved dansk kirkeliv som står i fokus, men den form for nasjonal kristendom som innebærer tilnærmet identitet mellom kirke og folk. Boken har derfor interesse langt utover den spesifikt danske sammenhengen.

Boken er strammere redigert og gir derfor et mer enhetlig inntrykk enn slike artikkelsamlinger ofte gjør. Det skyldes at redaktøren, Jeppe Bach Nikolajsen, som er lektor ved MF i Århus og professor II ved MF i Oslo, har satt sitt tydelige preg på boken. Han disputerte i 2010 over en avhandling om to av konstantinismens kritikere, den amerikanske mennonitt John Howard Yoder og den britiske India-misjonær Lesslie Newbigin. Han presenterer selv Yoders og Newbigins kirketenkning i to artikler, og det er problemstillingene disse reiser som også strukturerer resten av boken. Yoder representerer kritiske perspektiver fra gjendøperbevegelsens frikirkelighet. For ham står etterfølgelsen i sentrum, og kristne bør etter hans oppfatning være pasifister. Dermed blir den konstantinske epoke å anse som en forfallstid, og dens avslutning er en ny mulighet for å realisere autentisk kristendom. Kirkens samfunnsmessige påvirkning utøves ifølge Yoder hovedsakelig gjennom enkelte kristnes eksempel. En annen innflytelsesrik amerikansk teolog som langt på vei følger Yoder i hans kirketenkning, Stanley Hauerwas, vies også en del oppmerksomhet i boken.

Newbigin er noe mer nyansert. Også han er kritisk til den konstantinske enhet av kirke og folk, som han mener ødelegger kirkens forståelse av seg selv som et misjonerende fellesskap. Likevel mener han at kirken har et politisk ansvar som den må vedstå seg også i en minoritetssituasjon. Blant annet er Newbigin opptatt av at kirken må kritisere myten om det sekulære som noe nøytralt.

Fordi Yoder går ganske langt i å tegne den førkonstantinske kirke som en slags idealsituasjon, er bokens første del viet historiske studier. Oskar Skarsaune legger seg i sitt bidrag, som er identisk med hans avskjedsforelesning på MF fra 2011, ganske tett på Yoders perspektiv og ser kirkens konstantinske fangenskap som et problem som hemmer den ekte etterfølgelse. Mer nyansert er Jakob Engberg (lektor ved Århus Universitet), som bidrar med en kildenær framstilling av den førkonstantinske kirkes forhold til øvrigheten. Dette forholdet var spenningsfylt, men ikke alltid og i alle sammenhenger negativt. Simon Schmidt drøfter de teologiske fortolkninger av den konstantinske vending hos Eusebius og Augustin, og finner, neppe overraskende, at den siste er betydelig mer ambivalent enn den første. Otfried Czaika (professor ved MF i Oslo) skriver om den lutherske reformasjon og kritiserer den oppfatning som går ut på at reformasjonen svekket kirkens posisjon i forhold til øvrigheten. Ifølge Czaika brukte alle fyrster på den tiden kirken for sine formål helt uavhengig av konfesjonstilhørighet.

I en andre hoveddel i boken drøftes ulike prinsipielle tilnærminger til den konstantinske kirke, og det er her vi finner presentasjonene av Yoder og Newbigin. Arne Rasmusson (professor ved Gøteborg Universitet) skriver om forholdet mellom Yoder og Barth og påviser interessante likhetstrekk, ikke minst når det gjelder den sene Barths utvikling i retning av en mer frikirkelig posisjon. Barth har da også vært viktig for Yoder. Andre tilnærminger kommer imidlertid også til orde. Under tittelen “Kan vi gøre det igen?” skriver Patrik Hagman, dosent ved Åbo Akademi, om de forsøk på fornyelse av det konstantinske perspektiv vi finner hos Peter J. Leithart, John Milbank og Oliver O’Donovan. Leithart har skrevet en bok om Yoders kirketenkning hvor han går ganske langt i å forsvare det konstantinske prosjektet og hevder at Yoders framstilling av det er feilaktig på flere punkter. Milbank er den viktigste talsmann for retningen Radical Orthodoxy. Han er svært kritisk til den sekularisme som har avløst det konstantinske i form av liberalisme eller totalitære ideologier; for ham er det derfor viktig både for kirke og samfunn at kirken er seg bevisst de samfunnskritiske implikasjoner av sin tro og formidler disse i hele sin bredde. O’Donovan har også vært opptatt av de politiske implikasjoner av den kristne tro og hevder at disse må fremmes på en annen måte enn det som skjer i Yoders og Hauerwas’ etterfølgelsesetikk. Men O’Donovan er mindre kritisk til de herskende politiske ideologier enn Milbank, og ender ifølge Hagman opp med et slags teologisk forsvar for det liberale demokrati.

I en siste del lar så boken mer eksplisitt lutherske perspektiver komme til orde. Harald Hegstad (professor ved MF i Oslo) gir en beskrivelse av enkelte utviklingstrekk i de nordiske folkekirker, mens Asger Chr. Højlund (professor ved MF i Århus) i to artikler skriver om den lutherske toregimentslære og Luthers tolkning av Bergprekenen. Han hevder, etter min oppfatning med rette, at det lutherske perspektiv er en bedre tilnærming til det (post-) konstantinske enn det vi finner hos Yoder og Hauerwas, fordi det fastholder at den kristne tro har politiske implikasjoner uten å gjøre disse til en hovedsak. Det fordrer imidlertid en bruk av toregimentslæren som ikke innebærer at en overlater det verdslige til den sekulære fornuft. 

Når det gjelder spørsmål om hvordan kristne skal leve i verden, er selvsagt spørsmålet om hvordan Bergprekenen skal fortolkes helt sentralt. Av dem som hevder at luthersk øvrighetslære innebærer en sekularisering av det verdslige er Luther blitt kritisert for å åndeliggjøre Bergprekenen. Højlund hevder imidlertid at dette er en feiltolkning. Slik Højlund leser ham, mener Luther at Bergprekenens konkrete formaninger er alvorlig ment, men det fritar en ikke fra ansvaret for å vurdere hvordan etterfølgelsen fungerer i en sosial kontekst. Har en ansvar for andre som undersått, ektefelle eller far, kan en nemlig ikke bare vende det andre kinn til og la verden seile sin egen sjø. På denne måten blir Luthers fortolkning av Bergprekenen en parallell til det han skriver i Om et kristenmenneskes frihet: En kristen er for sin egen del fri for alle verdslige forpliktelser og kan slik sett gjerne vende det andre kinnet til; han skal imidlertid tjene sin neste og i den egenskap vil det eneste rette ofte være å stå opp mot uretten. På denne måten prøver Højlund via Luther å begrunne en forståelse av Bergprekenen som både er teologisk prinsipiell og kontekstuelt sensitiv.

Det er selvsagt mer å si om disse problemstillingene enn det som sies i denne boken. I sitt forord skriver Bach Nikolajsen at noen av dette også faktisk kommer til å bli sagt; her loves det nemlig en oppfølger som mer direkte vil fokusere på hvilke rolle luthersk teologi kan ha i vår tids pluralistiske samfunn. Ut fra kvaliteten i den boken som her er anmeldt må det være lov å ha forventninger også til fortsettelsen.