Nattverden - gave eller offer?

Temaformuleringen kunne i og for seg friste til å spørre rent terminologisk om hva som er forskjellen på en gave og et offer. I enkelte sammenhenger ville vi kunne bruke begrepene synonymt. Det hadde vel heller ikke vært av veien å sammenholde disse to begrepene og tale om nattverden som en offergave. Men jeg skal ikke gjøre noe poeng av dette, fordi jeg jo umiddelbart forstår hva en tenker på når man i denne sammenheng setter gave og offer opp som motsetninger. Det dreier seg først og fremst om retningen på det som skjer - om nattverden er Guds gave til oss eller om den er vår - eller kirkens - gave eller offer til Gud. Om den er et sakrament eller et sacrificium. Det er her debatten står. Og noen av oss vil under gitte forutsetninger og nærmere presiseringer kunne si ja til begge deler. At Jesu Kristi legeme og blod under brødets og vinens skikkelse er Guds gave til oss, gitt til syndenes forlatelse, liv og salighet og til trøst for den anfektede samvittigheten, ser vi allerede av ordene "som gis for dere". At nattverden også er nær knyttet til offeret og må kunne omtales i offerkategorier, gir seg jo først og fremst av det factum at det som gis oss i nattverdens gaver, Jesu ofrede legeme og blod, er det samme legeme og blod som han gav Faderen som et evig gyldig sonoffer på Golgata nettopp for oss. Bare fordi det er gitt for oss til Faderen på Golgata en gang for alle, kan vi ta imot det som en gave idag. Samtidig blir den som tar imot denne gaven i tro og tillit til Guds ord og løfte, og som slik forenes med Kristus, selv et offer gjennom det lovprisningsoffer som bæres fram og det liv som stilles til Guds disposisjon.

Men for at vi ikke skal rote dette til for oss selv og andre, må vi gå opp visse grenselinjer og gjøre det klart med hvilken mening vi bruker de forskjellige ordene.

Jeg velger å gå inn i denne problematikken ved å gi ordet til Justin martyr (AD 150). Det er hos ham vi finner den første kjente nattverdliturgi i etterapostolisk tid. Han er, som kjent, svært lite, om i det hele tatt, opptatt av nattverdforvalteren - presten eller biskopen - men desto mer av alle de troende som et prestelig folk. Han sier: "Vi kristne er det sanne yppersteprestlige Guds folk, slik Gud selv vitner om det når han sier at vi på ethvert sted skal bære fram midt blandt hedningefolkene offere som for ham er velbehaglige og rene". Konkret viser han her til profeten Malaki, kap.1,11 ( "Fra lengst i øst til lengst i vest er mitt navn stort blant folkeslagene. Alle steder brenner de rene offer som de bærer frem for meg; for mitt navn er stort blant folkeslagene, sier Herren, Allhærs Gud"). Han har lært å lese Det gamle testamentet slik at han ser på dette profetordet som en profeti om nattverden, eller evkjaristien som han selv kaller den i overensstemmelse med Didache og også Ignatius fra Antiocia (AD 110). Når vi ser vitnesbyrdene om hvordan denne handlingen ble feiret i den første kristne kirke, vil vi måtte si at betegnelsen "evkjaristi" , som betyr lovsang, er nokså treffende. For en vesentlig del av nattverdliturgien består nettopp av en lang takkebønn for Guds velgjerninger, først og fremst for Jesu Kristi lidelse og død, men også for Guds gjerninger i skapelse, forløsning og helliggjørelse.

Justin sammenligner det evkjaristiske offer med renselsesofferet i Det gamle testamentet, som ble båret fram av de spedalske etter at de var blitt helbredet. Slik disse skulle frambære et takkeoffer ("prosferestai"), slik har Jesus Kristus påbudt "å gjøre brødet" - d.v.s. bære det fram sammen med takkebønnen til minne om det han har gjort for oss ved sin lidelse og død som blir oss til renselse av sjelen og ikke av kroppen.

Hos Justin martyr finner vi følgende 6 deler av den evkjaristiske gudstjenestefeiring:

Lesning fra Den hellige skrift
En preken av den som leder samlingen
Forbønner som bæres frem i Jesu navn
Frembæringen av brødet og vinen
Den lange takkebønnen som menigheten slutter seg til med sitt "amen"
Kommunionen

Går vi så videre til en annen aktuell nattverdtekst fra oldkirken, til biskop Hyppolyts Apostoliske Tradisjon - en tradisjon som avspeiler nattverdpraksisen i Roma i den andre halvdelen av det andre århundre - finner vi nøyaktig den samme forståelsen av det å bære fram brødet og vinen sammen med takksigelsen: "Til minne om hans død og oppstandelse ofrer vi deg da brødet og vinen, idet vi takker deg fordi du har regnet oss for verdige til å stå foran deg og tjene deg".

Den lange nattverdbønnen hos Hyppolyt har blant annet følgende innhold:

en tiltale til Gud formulert med bakgrunn i forholdet mellom Faderen og Ordet - det evige Ord som var hos Gud og som var Gud
en takksigelse for skapelsen ved Ordet
en takksigelse for inkarnasjonen - at Ordet ble kjød
en takksigelse for forløsningen ved at Ordet lider og dør
en utleggelse av Jesu Kristi hensikt med å innstifte evkjaristien
selve innstiftelsesordene
en henvisning til Jesu pålegg om å gjenta denne handlingen til minne om hans lidelse og død
frembæring av offergavene, brødet og vinen
en bønn om den rette virkning av nattverdgangen
og så til sist en avsluttende doksologi

(gjengitt etter Gregory Dix).

Det vi skal merke oss hos Hyppolyt, er at frembæringen av elementene forstås som en del av den evkjaristiske takkebønnen og at det ikke finnes antydninger om at det er Kristus selv som ofres.

Når jeg veler å ta utgangspunkt her hos kirkefedrene, er det selvsagt fordi disse siteres med tilslutning i Apologien som ble lagt fram som forsvar for reformatorenes nye nattverdlære slik den var lagt fram i Augsburg. Som et svar på det katolske motskriftet - den såkalte Konfutasjonen - som ville fastholde den tradisjonelle messeofferlære bl.a. under henvisning til kirkefedrene, skriver Melanchton: "Vi er ikke uvitende om at messen av fedrene blir kalt et offer; men disse mener ikke at messen som en utført gjerning bringer nåden, og at den skulle fortjene syndenes forlatelse ved å holdes for andre, både for skyld og straff. Hvor kan slike uhyrlige ord leses hos fedrene? Men de taler om takksigelsen (altså om evkjaristien)..."

Nå har reformatorene, som vi vet, sin egen positive framstilling av nattverden, satt fram uavhengig av fedrene for så vidt, ut ifra den grunnleggende lære on rettferdiggjørelsen ved troen alene. Det avgjørende viktige er her at nattverden er Guds gave til oss, gitt som et synlig tegn på Guds usynlige nåde. "Derfor er det to deler i sakramentet", skriver Melanchton, "tegnet og Ordet". Sammen tilbyr de syndenes forlatelse til den som tror. "Og denne troen trøster det engstede sinn". Dette vil vi få anledning til å komme tilbake til etterhvert. Men det er viktig - med tanke på vårt tema - å merke seg at Apologien (som allerede i 1531 ble gitt ut sammen med CA og som sammen med den ble stående som de lutherske menigheters grunnleggende lærebekjennelse og også sener ble tatt inn i Konkordieboken) ikke bare motvillig må vedgå at fedrene omtaler nattverden i offerkategorier, men altså positivt slutter seg til deres lære og praksis idet de aktivt brukes for å gjendrive messeofferlæren. Jeg vil nevne noen eksempler.

For det første understrekes det at en og samme sak (altså nattverden) kan ha "flere formål". Den er først og fremst innstiftet av Herren Jesus for å feires til minne om hans frelsesgjerninger. "Det er en ihukommelse av Kristi velgjerninger, som blir mottatt ved tro og som vi blir levendegjort ved". "Dette er nattverdens viktigste bruk", heter det. "Men til dette kommer også offeret", står det. "Etter at samvittighetene ved troen har erfart et nytt mot og hvilken angst den er befridd fra, takker den i sannhet for Kristi gjerning og lidelse, og benytter den samme seremoni (altså nattverdhandlingen) til å prise Gud. Ved denne lydighet viser den takknemlighet og bevitner at den akter Guds gaver høyt. Slik blir nattverden et lovoffer".

Som et sannhetsvitne om denne dobbelte virkning av sakramentet, viser Apologien til Ambrosius som bevitner at syndenes forlatelse blir tilbudt i sakramentet og at den må bli mottatt i troen. Endog Cyprian siteres med tilslutning når han sier: "Den fromme skiller mellom det som er gitt og det som er tilgitt, og takker giveren for de overveldende velgjerninger".

Også grekernes gudstjeneste løftes fram som et eksempel. De taler mye om offer, sies det, men "det viser seg klart at de ikke taler om Herrens eget legeme og blod, men om hele gudstjenesten med bønner og takksigelser. Følgende siteres fra De apostoliske beslutninger: "Og gjør oss verdige til å komme for å ofre deg bønner og forbønner og et blodløst offer for hele folket". Rett forstått, bringer ikke dette noe imot oss, heter det. Fordi forsvarerne av messeofferlæren mistolker grekerne når de vil ha det til at det som ofres, er det innviede brød (hostien).

Hva er det så våre reformatoriske fedre forkaster som heretisk nattverdlære og nattverdpraksis under henvisning til læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene? For å svare på dette, må vi tilbake til utviklingen som vel begynner allerede hos Cyprian (død AD 258) og som topper seg i den katolske kirkes praksis slik reformatorene sto over for den på 1500-tallet. Cyprian ønsket å holde den gamle og den nye pakts prestetjeneste sammen og knytte den til offertjenesten ved alteret. Allerede hos Cyprian møter vi tanken om at presten i nattverden ofrer Jesu død. Denne tanken videreutvikles fram til 1500-tallet hvor det blir tydeligere og tydeligere at presten i messen ofrer Kristus på vegne av både levende og døde. Parallelt med dette utvikler det seg en praksis der legfolket mer og mer passiviseres og til slutt blir stående som passive tilskuere til prestens offerhandling ved alteret.

Sammenfattende kan vi si at utviklingen fra 300-tallet og fram til 1500-tallet var følgende: Det som hadde vært det nye Guds-folkets felles glade feiring av forløsningen vunnet ved Jesu Kristi blod, ble mer og mer en hemmelighetsfull rite, utført av en prest i et gammelt og uforståelig språk, med den hensikt å tilveiebringe syndenes forlatelse for levende og døde i og med den utførte offerhandling (den såkalte "ex opere operato"). Som et eksempel på dette siterer Apologien Thomas Aquinas som i skriftet "Alterets høyverdige sakrament" skriver: "Herrens legeme som en gang ble ofret på korset for arvesynden, blir ofret daglig på alteret for de daglige synder, for at kirken i dette skal ha et embede som behager Gud".

Det er her reformatorene setter inn protesten med hele sin tyngde.

Først og fremst gjelder det den ugudelige tanke at messen som en god gjerning skulle rettferdiggjøre ved utført handling (ex opere operato). Mot dette settes Jesu fullbrakte offer på Golgata som alene gjelder som sonoffer for Gud. Det er hans fortjenester alene, og ikke våre, som gjør at menneske kan bli stående for Gud. Slik taler hele Den hellige skrift. "Altså forblir dette saken, at Kristi død i sannhet er et sonoffer". Det som gjenstår, heter det, er takkeofferet "som også blir kalt lovprisningsofferet, forkynnelsen av evangeliet, troen, påkallelsen, takksigelsen, bekjennelsen, de helliges prøvelser, ja, alle gode gjerninger av de hellige. Disse offer er ikke godtgjørelse for dem som bringer dem og de kan ikke overføres til andre som ved dem fortjener syndenes forlatelse eller forsoning ved utført gjerning".

Og det fører over til det andre: Nattverden må feires slik at troen kommer til, for Guds rettferdighet kan kun gripes i tro og tillit til Guds løfte. Kristi legeme og blod er gitt til oss som en uforskyldt gave til å spise og drikke. Nattverden er derfor kommunion og kan ikke isoleres fra forsamlingen som i tro mottar Herrens legeme og blod til syndenes forlatelse, liv og salighet.

På dette følger for det tredje at nattverden ikke er en gjerning som kan overføres til eller tillegges andre for å fortjene Guds nåde. Her er det ikke nødvendig med videre diskusjon, heter det. For "da messen ved utført gjerning, uten tro, hverken er godtgjørelse for straff eller skyld, følger det at det er uten nytte å holde den for døde. En slik tanke har ingen som helst grunnlag i Skriften, slås det fast.

I det hele tatt er og blir det et grovt misbruk av messen når noen mener at de ved den fortjener tilgivelse for skyld og straff for ugudelige.

Så langt det som avvises i Apologien og som enhver må forkaste dersom vi vil være kristne i kommunion med våre reformatoriske fedre.

Vi vender oss så til det som for reformatorene var det avgjørende, nemlig til Skriftens eget vitnesbyrd. For vel kunne de vise til kirkefedrene med glad tilslutning, men bare så langt og i den grad deres vitnesbyrd samsvarte med Skriftens eget. Til syvende og sist må forståelsen av nattverden hente sitt innhold i møte med de bibelske tekstene. Utfordringen er både eksegetisk og bibelteologisk.

Før vi ser nærmere på nattverdtekstene, vil jeg be om at vi i utgangspunktet ikke isolerer nattverden og nattverdfeiringen til et dogmatisk lokus, men at vi ser hele sammenhengen med den nye pakts gudstjeneste og det kristne liv slik apostlene lærer oss det. Dette lærer vi også av Apologien som nettopp forstår nattverden innenfor rammen av gudstjenestefeiringen som helhet. Ja, messen, som fedrene sier at de vil bevare og som de feirer med glede, er ikke noe annet enn nattverdens rette bruk. Det er den nye pakts gudstjeneste. Det er en åndelig gudstjeneste, heter det, der det troende folket kommer fram for Gud for Kristi skyld ved troen. Det dreier seg altså om hellig prestetjeneste for Guds ansikt. Hele kristenlivet forstås i tråd med Skriften som de troendes alminnelige prestetjeneste. Her vises til tre viktige tekster. Den nye pakts offer, heter det, er det Peter taler om i sitt første brev kap. 2: "Dere er et hellig presteskap , for at dere skal bære frem åndelige offer som Gud gjerne tar imot ved Jesus Kristus". Når det kalles åndelige offer, er det fordi de står imot menneskelige gjerninger, ofret ved en utført handling, fordi "åndelig betyr at det er drevet fram av Den Hellige Ånd i oss". Også Rom.12,1 hentes fram: "Fremstill deres legemer som et levende , hellig offer, som en åndelig gudstjeneste". En åndelig gudstjeneste, heter det, står imot både de levittiske offer og enhver menneskelig gjerning. Den forutsetter at "vi kjenner Gud og griper ham med hjertet, slik det skjer når vi frykter og har tillit til Gud".

Det er det samme vi lærer av Hebreerbrevet kap.13: "La oss ved ham alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud". Her understrekes nettopp formidlingen "ved ham". Vår adgang til Gud beror på at Jesus har åpnet en vei for oss da han bar seg selv fram som et sonoffer en gang for alle. "Vi ofrer ved ham" betyr derfor at vi kommer fram for Gud i troen på Kristus, forenet med ham i hans legeme og blod som han gav for oss og som vi får del i når vi spiser og drikker. At Jesu Kristi offer er et offer som er gitt en gang for alle, og som derfor aldri kan gjentas, betyr at det er et evig offer - et evig gyldig offer. Det gjelder også for oss i dag. Det er nærværende og gyldig og virksomt, som det heter i påskesalmen: "at hans død og blod skal gjelde". Det er dette som gir oss frimodighet til å komme. I ham og forenet med ham kan vi komme med alt vårt. I ham har vi adgang til helligdommen. I hans navn kan vi be og takke. Og troens glede er at dette offeret er her, hans legeme og blod gitt til Faderen for oss, det er på alteret og deles ut til oss syndige og uverdige mennesker til liv og salighet. At Golgataofferet er nær med sin virkning og gis oss i brødet og vinen, er ikke uttrykk for noe messeofferlære. Det er tvert imot all vår ære og verdighet. Slik Brorson uttrykker god evangelisk tro på Kristi fullbrakte offer når han lærer oss å synge slik: "Jeg for Gud kan intet bringe, uten deg og dine sår. Under din forsonings vinge, jeg for Gud frimodig står. Du ville en evig rettferdighet hente da pinen og døden ditt hjerte omspente. Der har jeg den fagreste kledning fra Gud, den smykker for tronen din salige brud".

Gudstjenestens språk er derfor også presens. "Se der Guds lam som bærer verdens synd". Ikke i motsetning til det som skjedde fullkomment på Golgata, men som et uttrykk for troen på at han også i dag tar bort mine synder når jeg spiser og drikker. Presens er en åpen form som har utsikter både til fortid, nåtid og fremtid. Den holder frelseshistorie og eskjatologi sammen med det sakramentale nærvær her og nå. Jesus er lammet som ser ut som om det var slaktet, slik Johannes beskriver det i sitt syn, som står for oss hos Gud og taler vår sak og som derfor er verdig all ære, takk og lov.

Dette er evkjaristien, den åndelige gudstjenesten som vi er pålagt å feire på den nye pakts grunn - pakten i hans blod, og som kommer til uttrykk i den såkalte anamnesen - ihukommelsen av hans evige offer for oss.

Joachim Jeremias har lært oss at vi må forstå Jesu befaling om å feire nattverden til minne om ham, ikke ut fra hellenistiske forbilder om forskjellige minnemåltid, men i lys av den jødiske påskefeiring og dermed på gammeltestamentlig bakgrunn. Her er han, så langt jeg kan se, i overensstemmelse med Apologien som sier det slik: "For ihukommelsen av Kristus er ikke feiring av et uvirksomt skuespill eller noe som er innstiftet for eksemplets skyld. Slik som når minnet om Herkules eller Odysseus blir feiret i de greske tragedier. Men det er en ihukommelse av Kristi velgjerninger, som blir mottett ved tro og som vi blir levendegjort ved".

Her er ikke tid til å gå i detaljer i eksegesen av de forskjellige tekster. Jeg vil bare nevne noen momenter som i hvert fall må vurderes seriøst i den pågående samtalen om nattverdforståelsen i en videre økumenisk sammenheng.

Joachim Jeremias tar utgangspunkt i 1.Kor. 11,26, der det heter: "Så ofte som dere spiser av dette brødet og drikker av denne kalken forkynner dere Herrens død inntil han kommer". (Se s. 106ff og s.244ff)

Verbet som her brukes er "kataggeelein" som vel betyr å proklamere, og som går på en proklamasjon eller en offentlig erklæring av en hendelse eller en handling som er avsluttet. Ved hver nattverdfeiring - så ofte som vi spiser av brødet og drikker av kalken - proklameres Jesu død som en avgjørende handling i historien. Jeremias påviser hvordan dette verbet brukes som ekvivalent til det hebraiske "higgid" som bl.a. brukes i 5.Mosebok om det å resitere exodus-bekjennelsen ved påskemåltidet, den såkalte Haggada. Nattverdmåltidet - som påskemåltidet - ble altså alltid ledsaget av en muntlig forkynnelse av Guds frelsesgjerninger i Kristus. Hvordan dette skjedde, er det vanskelig å rekonstruere. Men vi må anta at det i hvert fall var en eller annen resitasjon av betydningen av Jesu lidelse og død knyttet til innstiftelsesordene. Jeremias gjør det sannsynlig at vi f.eks. har et eksempel på en slik tolkende utleggelse av nattverden i Joh.5,51c-58.

Fra samtidig rabbinsk litteratur vet vi at gjenfortellingen av Herrens frelsesgjerninger i forbindelse med påskemåltidet var noe annet enn en formidling av rent historiske tekster. Det var å forså som formidlende historie, som frelseshistorie som gjorde det som skjedde en gang, nærværende og virksomt der og da, slik at det kunne sies av familiefaren som sto for måltidet: I dag skal vi tenke at hver enkelt av oss var med under utgangen av Egypt. Gjennom denne handlingen forentes fortid og nåtid og fremtid i et frelsende nærvær og den enkelte jøde ble forenet med hele Guds folk til alle tider og på alle steder.

Det er Jeremias` påstand - og jeg synes han lykkes å sannsynliggjøre det langt på vei - at denne settingen gir den beste forståelsesrammen for enkelthetene i nattverdtekstene slik vi har dem hos både synoptikerne og hos Paulus.

a) Takkebønnen

Når det står at Jesus "tok brødet, takket og brøt det", tilsvarer det den terminologien som ifølge rabbinsk litteratur ble brukt om den takkebønnen som brukes før selve måltidet. I alle nattverdtekstene er det henvist til en slik velsignelse eller takksigelse i forbindelse med at Jesus brøt brødet og delte det ut. Alle bruker en partisipp, som kan oversettes slik: "Da han hadde takket/velsignet...." Den jødiske takkebønnen for brødet lød slik: "Lovet være du, Herre vår Gud, verdens konge, som lar brødet vokse fram av jorden..." Deretter ble brødet brutt i små deler, og delt ut til alle ved bordet. Også etter måltidet ble det framsagt en takkebønn - i forbindelse med det tredje vinbegeret. Paulus taler her om "velsignelsens beger". Trolig lød denne takkebønnen omtrent slik på Jesu tid:

"Velsignet være du, Herre vår Gud, universets konge, som metter hele verden med godhet, barmhjertighet og nåde. Vi takker deg, Herre vår Gud, at du har latt oss arve det gode landet. O Herre, vår Gud, ha barmhjertighet med Israel, ditt folk og med Jerusalem, byen på Sion, stedet hvor din herlighet bor, med ditt alter og med ditt tempel. Velsignet være du som har bygget Jerusalem!"

Her ser vi hvordan skapelse og frelse, utvelgelse av folket og Herrens nærvær i templet holdes sammen i det som er den jødiske parallellen til Jesu egen takkebønn.

b) Tolkningsordene

Slik familiefaren forklarte og tolket de forskjellige ingredienser på påskefestbordet, tolker så Jesus brødet og vinen som hans legeme og blod. Han identifiserer brødet og vinen med sin egen person som offerlammet. Ordparet "kjød og blod" tilsvarer det hebraiske "basar - dam", som både i hebraisk og aramaisk språkbruk henspeiler på offeret som slaktes. Jesus taler altså her om seg selv som offeret i relasjon til påskelammet, slik også Paulus skriver i 1.Kor.5,7f: "Vårt påskelam er slaktet". Slik tolker Jesus sin forestående død som en død som bringer forsoning mellom Gud og folket. Slik blodet ble strøket på dørstolpene i Egypt og døden og dommen gikk forbi, slik gir Jesu blod redning og forløsning til det nye gudsfolket. Nattverden er det nye testamentet - den nye pakt i Jesu blod.

Jesus identifiserer brødet og vinen som han deler ut, med sitt offerlegeme og offerblod som gir frelse og forløsning til dem som tar imot i tro. Realpresensen settes på prøve med om vi med Jesu ord fastholder denne identiteten mellom Golgataofferet og det innviede brødet og vinen, slik at vi kan si, med henvisning til det som er på patenen og i kalken og som deles ut: "Se der Guds lam som tar bort verdens synd". Her får vi klar støtte mot enhver form for spiritualisme av Konkordieformelen som sier (i polemikk mot svermerne): "I motsetning til dette blir det i Den augsburgske bekjennelse og av Guds ord lært om Herrens nattverd, at Kristi sanne legeme og blod i sannhet er nærværende i Den hellige nattverd og blir der utdelt og mottatt".

Det er verdt å merke seg også ordene i 1.Kor.10,18, der det heter: "Se på Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer på alteret?" Dette må bety at det å spise av offergavene gir deltakerne del i det offeret som er gitt og bringer dem i den nærmeste kontakt med Gud selv.

Hermann Sasse, kanskje den mest framstående representanten for konfesjonell lutherdom, nøler heller ikke med å erklære at det er Det nye testamentets klare lære, at nattverden innebærer "å gjøre nærværende ("Vergegenwartigung") Jesu Kristi offer og det virkelige tilbudet om alt som dette offeret har brakt til veie".

Her er det ikke lang vei, om noen avstand i det hele tatt, til det Kirkelig Fornyelse kaller "Golgataofferets effektive nærvær".

c) "Gjør dette!"

Hva er det så Jesus ber oss om å gjøre, når han ber oss om å gjenta denne handlingen med ordene "gjør dette" ? Noen vil hevde at det eneste Jesus ber oss om, er å spise og drikke, altså selve kommunionen. Med bakgrunn i Det gamle testamentet (Ex.29,35; Num.15,11-13 og Devt.25,9) påviser Jeremias at dette er å forstå som et uttrykk for å gjenta en fast, rituell handling. Han sannsynliggjør at dette omfatter hele handlingen, også det å ta brødet og be takkebønnen. Han viser særlig til 1.Kor.10,16, der det heter: "Velsignelsens beger som vi velsigner" og "brødet som vi bryter" og til 1.Kor.11,25: "Gjør dette så ofte som dere drikker det..." Her viser "gjør dette" til noe annet enn det å drikke, nemlig til å be takkebønnen eller velsignelsen over vinen.

Også Regin Prenter mener at "dette" som skal gjøres, går på henholdsvis brødet og vinen, slik at en god oversettelse kunne være: "Dette er mitt legeme. Gjør dette brød til min ihukommelse". Han viser til ordlyden hos Justin martyr (Ap.kap.66), der rekkefølgen i ordene er denne: "Jesus tok brødet og etter å ha takket, sa han: Gjør dette til ihukommelse av meg, Dette er mitt legeme". Dette sannsynliggjør, ifølge Prenter, at "gjør dette" primært viser tilbake til det å ta brødet og å takke.

Jesus ber oss, med andre ord, om å gjenta en handling etter ham, som innebærer også det å gjøre istand gavene, brød og vin, og be takkebønnen over dem. Det må være denne forståelsen som ligger bak Alterbokens uttrykk " Derfor feirer vi dette måltidet med glede..." For vanligvis omtaler vi vel ikke det å spise og drikke med uttrykket "å feire".

d) "til min ihukommelse"

Vi kommer så til formålet med å "gjøre dette" - nemlig til ihukommelse av Jesus. Jeremias` tolkning av dette tør være allment kjent. I motsetning til den tradisjonelle forståelse som primært eller endog eksklusivt forstår dette i en mer subjektiv, antropologisk retning, nemlig at det er vi som ved dette skal huske på (ikke glemme) Jesu gjerning på Golgata, argumenterer han sterkt for at meningen er den motsatte, nemlig at det er Gud selv som blir minnet om Jesu soningsdød for oss. Ordene er teosentrisk å forstå. Jeremias viser til et omfattende materiale, både gammeltestamentlig og samtidige bønner og liturgiske formularer, som bruker uttrykket "anamnesis" om noe som foregår for Guds ansikt for å minne Gud om og fastholde for Guds ansikt hans frelsesgjerninger for folket. Vi finner det bl.a. i 4.Mos.10,10: "Når dere har gledesdager, høytidsdager, og nymånedager, skal dere blåse i trompetene, samtidig som dere bærer frem brennoffer og måltidsoffer. Det skal være en påminning om dere hos deres Gud (anamnesis enanti tou theou ymon)".

Også påskemåltidet sies å skulle feires som en ihukommelse (lezikkaron) for Gud, at Han i sin nåde må komme sin hellige pakt i hu (Ex.12,14). Og vi er alle kjent med den vakre bønnen i Ps.25,6-7, der det heter: "Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger, for de er fra evighet. Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger ihu! Kom meg ihu etter din miskunnhet for din godhets skyld Herre".

I det mest radikale forslag til anamnese i SKG-liturgien - som noen mener er heretisk fordi den skulle lære klassisk messeofferteologi - heter det: "Hellige Fader, med dette brød og denne kalk påminner vi deg om din Sønns lidelse og død til vår frelse". Det andre alternativ lyder slik: "Derfor Hellige Fader, vil vi med dette brød og denne kalk ihukomme for ditt åsyn din Sønns lidelse og død til vår frelse". Det siste alternativ er knyttet tett opp til ordene fra Ps. 25: "Barmhjertige Fader, se ikke på våre synder, men kom din Sønn ihu, han som elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og som et offer, deg til en behagelig duft".

Så langt jeg kan se, er dette god evangelisk teologi som utelukker enhver menneskelig medvirkning i frelsestildragelsen. For hva annet kan vi vise til - når vi våger oss fram for Guds ansikt - enn til dette fullkomne offer som er tilstede i Den hellige nattverd og som gis oss i brødet og vinen, som er hans hellige legeme og dyre blod?

I en gammel jødisk påskeliturgi fra Jesu samtid blir det bedt om at Gud må komme Messias ihu etter sitt løfte: "O Gud, du som er fedrenes Gud, måtte det reises opp og komme, bli sett og tatt imot, hørt og fortalt og ihukommet, ihukommelsen av os og våre fedre og ihukommelsen av Messias, Davids Sønn, din tjener, og ihukommelsen av den hellige by Jerusalem, og en ihukommelse av alt ditt folk, Israels hus. Må deres ihukommelse komme for ditt åsyn for at vi må bli frelst...."

Hver påske ber jødene om å komme Messias ihu - han som skal komme med frelsesgodene og oppfylle alle Guds løfter og befri sitt folk. Denne bønnen om Guds ihukommelse av Messias er helt sentral i den påskeliturgien - denne eksjatologiske Messias - forventning. Skulle det være en fremmed tanke at det er denne ihukommelsen som ligger bak Jesu ord om å gjøre dette påskemåltidet til minne om ham, en bønn til Gud om at han må la Messias - kongen komme for å sette alle ting i rette stand? Sier ikke Paulus akkurat det i 1.Kor.11, etter at han har gjengitt innstiftelsesordene: "For så ofte som dere spiser av dette brødet og drikker av denne kalken, forkynner dere Herrens død inntil han kommer"? Her er proklamasjonen av Jesu død satt inn i en eskjatologisk sammenheng, der menigheten vendes framover og venter at Gud skal fullføre sin frelsesplan ved Jesu - Messias - gjenkomst. Slik blir nattverden ikke bare et minne om en fortid, men en eskjatologisk handling som varsler den endelige forløsning av Guds folk. Jesu død proklameres som begynnelsen til hans gjenkomst i herlighet Og folket ber Gud om å komme Messias i hu så han må komme å forløse sitt folk og i vissheten om feirer folket nettverden i eskjatologisk glede og roper; Maranatha; ja. kom Herre Jesus.

Dette svarer til Jesu ord ifølge Matteus (26,29): "Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike".

Denne eskjatologisk ihukommelse av Messias inkluderer også det messianske folket som er forløst ved hans død og som venter på hans gjenkomst. I Didache finner vi derfor følgende vakre bønn i forbindelse med måltidet: "Kom ihu, Herre, din kirke og fri henne fra alt det onde og helliggjør henne i din kjærlighet. Må du samle henne fra alle de fire vindretningene inn til det rike som du har gjort ferdig for henne".

I forlengelsen av dette utfordres vi til å tenke nattverd og kirke sammen ut ifra Paulus sin forståelse av kirken som Kristi legeme. "Der Mensch ist was er isst", heter det. Det er sant også i denne sammenheng. Vi blir det vi spiser - forenet med ham i hans legeme som er Kirken - det eskjatologiske Guds-folket som feirer evkjaristien i forventning om forløsningen på Herrens dag.

Ingen har skildret dette bedre enn Børre Knutsen når han synger: "Jublende løfter vi hellige hender, vi som forlengst var fordømt og fortapt. Nyfødt står folket på skinnende strender, folket av prester som Herren har skapt. Kanaans hellige frukt skal vi nyte, vin skal vi skjenke og brød skal vi bryte! Halleluja, halleluja !"

Jeg er fullstendig klar over at denne forståelsen av nattverden er en utfordring til tradisjonell luthersk teologi. Delvis fordi den bygger på en annen eksegese enn den tradisjonelt lutherske, men også fordi den krever nedslag i en liturgi som favner videre enn de gudstjenesteordninger som reformasjonen gav oss. Som kjent utelot Luther offertoriebønnene både i Formulae Missae og Deutche Messe. Men spørsmålet til oss i dag blir hvordan dette er å forstå både historisk og innenfor en bredere systematisk refleksjon. Det vi må drøfte, er om innføringen av et offertorieledd og en anamnese i tråd med oldkirkelig tradisjon nødvendigvis kommer i konflikt med uoppgivelige lutherske dogmatiske hovedpunkter, som læren om rettferdiggjørelse ved troen alene, eller om dette kan sees som en utvidelse og en utvidelse av perspektivet og en fornyelse av nattverdfeiringen.

Jeg har valgt en tilnærming til emnet ut ifra det jeg mener er Augustanas egen opprinnelige intensjon, nemlig at man ut fra Guds ord er tvunget til å ta et oppgjør med misbruken i kirken, uten å ha noe ønske om å bryte med tradisjonen fra fedrene og med kirkens katolisitet. Det er derfor, etter min mening, i tråd med Augustanas prinsipielt økumeniske siktemål, at vi på nytt er villig til kritisk å prøve vår egen tradisjon, som vel må sies å ha blitt noe smalsporet underveis.

Jeg slutter meg til slutt med glede til Augustanas egne ord i art.24:

"Med urette blir vi beskyldt for å avskaffe messen. For hos oss blir den beholdt og feiret med den største ærefrykt. Vi beholder også nesten alle de vanlige seremonier, bortsett fra de tyske sanger, som er satt til for å lære opp folket... Folket venner seg til å bruke sakramentet i fellesskap, alle som er verdige til det, det øker også ærbødigheten og ærefrykten for den offentlige gudstjeneste....Menneskene blir påmint om sakramentets verdighet og om den rette bruken av det, hvor stor en trøst det gir de skremte samvittigheter, så de kan stole på Gud og vente og søke alt godt av Gud. Denne gudsdyrkelse finner Gud behag i, en slik bruk av sakramentet nærer fromheten overfor Gud. Derfor synes ikke messen å bli forrettet med større ærefrykt hos motstanderne enn hos oss".