Nattverdnekt og nøklemakt

Det har den senere tid vært fokusert en god del på spørsmålet rundt nektelse av nattverd til praktiserende homofile. Foranledningen til dette er Bispemøtets uttalelse om saken i høst, der det legges vekt på at samboende homofile skal inkluderes i menighetene, og der adgang til nattverdbordet anses som en viktig del av en slik inkludering. Det er, - ikke uventet -, kommet mange og til dels sterke reaksjoner på Bispemøtets protokoll, og her i Bjørgvin fikk det brevet 32 prester skrev til biskopen i denne anledning, og det påfølgende møte, mye oppmerksomhet. Imidlertid hersker det en betydelig forvirring både i media og blant folk flest hva saken egentlig dreier seg om. Det kan derfor ha sin verdi å se litt nærmere på den kirkehistoriske bakgrunn for spørsmålene som det nå strides om.

Det vil ikke være ukjent at i kirkekunsten er apostelen Peter fra gammelt av avbildet med to nøkler. Nøklene er Peters symbol. Bakgrunnen for dette ligger i Mesterens ord til Peter (i Matt 16,19): "Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen". Hva det ligger i disse ordene synes ikke umiddelbart klart, men de fylles med tydelig innhold i Jesu utsendelse av apostlene etter oppstandelsen: "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt", (Joh 20:23). Nøklene er m.a.o. bærere av en fullmakt Jesus gir, en fullmakt til å tilsi syndenes forlatelse, evt. fastholde et menneske i dets synder. Denne fullmakten kalles for korthets skyld rett og slett "nøklene", evt. "nøklemakten", i teologien.

Det er avgjørende å være klar over at nøklemakten er konstituerende for presteembetet. Av denne grunn blir avsnittet som taler om dette (Joh 20,19-23) lest i forbindelse med ordinasjonen i vår kirke. Å bruke nøklene er ikke først og fremst en "rett" presten får seg overdratt, men en plikt som Kristus pålegger ham. Dette avsnittet blir imidlertid ikke lest under bispevigsling, - etter evangelisk-luthersk tenkning ha biskopen ikke noen fullmakt som teologisk setter ham over presten: Han er prestenes prest, og den som skal føre tilsyn med at prestene gjør det som er dem pålagt i deres ordinasjon. Her finner vi en av de viktigste årsakene til at så mange prester (ikke bare i Bjørgvin) reagerer mot Bispemøtets vedtak: Biskopene griper inn i ordinasjonsfullmaktene til prestene, - fullmakter som er gitt av kirkens Herre -, noe de ikke har rett til verken i kraft av Det nye testamente eller sin vigsel.

En kunne nå spørre: Hva har så dette med nattverdbordet å gjøre? Her må vi igjen ta en omvei om urkirken og dens praksis hvis vi vil forstå hva saken dreier seg om. Hos oss er vi vokst opp med og er vante med det vi kaller "det åpne nattverdbord". Alle og enhver kan komme til nattverd om han måtte ønske det, uten at noen har rett til å blande seg opp i den sak. Slik var det ikke blant de første kristne, og har det faktisk heller ikke vært i noe kirkesamfunn i historien før ca. 1850. Det er en historisk kjensgjerning at nattverdbordet har vært mer eller mindre lukket opp gjennom århundrene. I oldkirken ble dette praktisert slik at menighetens gudstjenester var åpne for alle og enhver. Men når nattverdmåltidet skulle begynne, måtte de som ikke var døpte og troende forlate salen. Det samme gjaldt troende som var underlagt kirketukt. I den dansk-norske kirke ble dette håndhevet på det vis at når en skulle gå til nattverd, måtte en melde seg til presten på forhånd, evt. også gå til skrifte først. I Norge var dette sågar praksis enkelte steder helt opp til -50-tallet i dette århundre. I vår kirkes bekjennelse (Confessio Augustana art. 24) sies det uttrykkelig om dette: "Folket vennes til å bruke sakramentet sammen for så vidt de er skikket til det; det øker også ærbødigheten og ærefrykten for de offentlige seremonier. Ingen gis nemlig adgang uten at de forut er prøvet og forhørt". Med "prøving" menes her to ting: For det første skulle menigheten ha den nødvendige kristne kunnskap. Og for det andre skulle de ikke leve åpenbart i strid med kristen tro. Forvaltningen av sakramentet har i kirkens historie aldri vært forstått som at presten blott og bart er servitør, og at folk uten forskjell har krav på denne type "religiøs betjening". I stedet er presten nettopp forvalter av de hellige ting, og har plikt til å forvalte dem i samsvar med Kristi innstiftelse.

Og her er det den rette bruk av nøklene kommer inn. Nøklemakten, - fullmakten til på Kristi vegne å tilgi eller fastholde synd -, henger sammen med det mest grunnleggende i det kristne budskapet: Det er budskapet om omvendelse og tro. Når evangeliene skal sammenfatte Kristi forkynnelse, skjer det hyppig med disse ordene: "Omvend dere og tro evangeliet", (se for eksempel Mark 1,15). Omvendelse betyr å angre og vende seg fra sin synd, for så å komme til den Herre Jesus for å få tilgivelse. Hele hensikten med Kristi komme, og dermed også kirkens eksistens her i verden, er å få formidle syndenes forlatelse til menneskene så de kan bli frelst. Men dette har samtidig også en bestemt grense: Den som ikke vil omvende seg, men som vil fortsette i og holde fast på et liv i synd, kan heller ikke få tilsagt syndenes forlatelse. Da har presten plikt til på Kristi vegne å "fastholde dette menneske i dets synder", slik ordene lyder i Johannesevangeliet. På enkel måte kan dette sammenfattes i de kjente ordene: "Evangeliet er budskapet om syndenes forlatelse, ikke syndens tillatelse!" På dette område er det vi møter problem nr. 2 i dagens folkekirkevirkelighet. Det blir stadig vanligere å oppfatte evangeliet som at det betyr at "Gud godtar oss slik vi er". Nettopp dette er ikke evangeliets innhold. Gud elsker oss nok slik vi er, ja, på tross av hva vi er. Men han godtar oss ikke slik vi er. Men fordi han har syndere kjær sier han: "Vend om så du kan bli frelst!"

Her er det spørsmålet om en rett bruk av nattverden aktualiseres. Nattverden er etter sitt vesen nettopp en personlig tilsigelse av syndenes forlatelse. I brød og vin, i Kristi legeme og blod, eter jeg så å si Guds nåde. Dette innebærer at etter prestens ordinasjons- og Gudgitte plikt til å bruke nøklene, må den som lever i synd, først formanes til omvendelse. Og dersom han ikke vil dette, skal "bindenøkkelen" anvendes. I sin ytterste konsekvens betyr det også utestengelse fra nattverdbordet. Det er dette som har vært kalt "kirketukten".

Dette har vært fast og allmenkirkelig praksis gjennom hele den kristne kirkes historie. Det er kirkens måte ikke bare i ord, men også i gjerning, å fortelle mennesker om alvoret ved å ikke vende om: Da blir en også stående utenfor nåden, og døren til himmelen er lukket. Å stenge nattverdbordet er kirkens siste fortvilede forsøk på å fortelle en synder at han er på farlige veier, på dødens vei. Dette er da heller ikke noe en rett kirke eller en rett prest gjør med lett hjerte eller overilt, - saken er for tung til det. Ei heller er det noe ønske om å opptre som "åndelig politimyndighet" som ligger bak, - kirkestraffer er noe som ikke hører nytestamentlig eller evangelisk-luthersk tro til. I stedet er det en plikt kirkens Herre har pålagt sine tjenere med ett mål for øye: Om mulig å hjelpe mennesker til omvendelse og frelse. Samtidig er det her også tale om at kirken må verne sin integritet: Det må være samsvar mellom tro og handling! Uten dette kompromitterer kirken sin egenart og sakramentenes hellighet.

I dagens situasjon er det viktig å understreke at dette ikke bare gjelder homofile samboende, men enhver som lever åpenbart i strid med Guds vilje slik vi finner den uttalt eksempelvis i de ti bud. Derfor er det et ulykkelig treff at dette spørsmålet er blitt aktualisert i forbindelse med homofilisaken. Dermed kan en få inntrykk av at det kun dreier seg om diskriminering av en bestemt gruppe mennesker (et inntrykk som media villig søker å forsterke fordi en ikke har rede på hva saken dreier seg om). I stedet er forholdet altså at det handler om det helt grunnleggende i den kristne kirkes liv i verden: Hvordan den skal forvalte evangeliet i samsvar med Kristi innstiftelse. Dette er av så vital betydning at vår kirkes bekjennelse sier: "Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet", (Confessio Augustana 7). Noe forenklet innebærer dette at der sakramentene (dåp og nattverd) ikke blir rett forvaltet, opphører kirken å være en sann kirke. Den tenkende leser vil på denne bakgrunn forhåpentlig forstå at prester som reagerer mot den kirkelige utvikling her, gjør så fordi det er de helt sentrale sannheter som kirken lever av, som nå står på spill. Nettopp av denne grunn regner Martin Luther "nøklene" som ett av kirkens syv kjennetegn. I det sentrale reformasjonsskriftet "Von den Konzilien und Kirchen" (fra 1534) er dette pregnant uttrykt: "Hvor nøklene er, der er Guds folk; hvor nøklene ikke er, er heller ikke Guds folk!"

Den norske kirke er slik vi kjenner den, er "åpen folkekirke", og det som er sagt over om forvaltningen av sakramentene er ukjent for de aller fleste av kirkens medlemsmasse. Dette henger for en stor del sammen med utviklingen i kirke og samfunn de siste 150 årene, en utvikling som har ført med seg en massiv og kollektiv amnesi (hukommelsessvikt) både når det gjelder hva kristen tro og kristent liv er. I en slik situasjon bør det være en hovedoppgave fremfor svært mye annet å søke å gjenreise det som er gått tapt for kirken. Ikke bevisstløst å tilpasse seg samfunnsutviklingen under påskudd av lettvinte slagord som "åpenhet" og "toleranse", ord som er blitt like billige som de er hyppig og tankeløst anvendt. For de 10 bud gjelder fortsatt uinnskrenket som norm og regel for alt kristent liv. Ingen kirke har mandat til å gi dispensasjon fra det Gud selv har fastsatt. Dersom kirken ikke er seg dette bevisst, vil den i stedet reduseres til en serviceinstitusjon i velferdssamfunnet, der skattebetalerne har krav på religiøs betjening helt uavhengig av hva de tror eller hvordan de lever. Men en nattverdforvaltning som skjer på slike betingelser er ikke i samsvar med Kristi innstiftelse. Og en kirke som lar seg omforme i dette bilde, har mistet sin sjel.

Jan Bygstad,

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.