NATUR OG UNATUR SOM SJELESORGSPROBLEM

1. Godt er at det oppgitte tema har et "og" mellom begrepene "natur" og "unatur", og ikke et "eller". I det øyeblikk sjelesorgen bringes inn, så har vi med mennesket i sin helhet å gjøre, det menneske hvis karakteristikum er nettopp ikke bare å ha sjel, men være sjel (Gen 2,7). Neppe noen har uttrykt saken enklere enn erkebiskop Nathan Søderblom med sitt utsagn om at "forskjellen på dyr og mennesket er bordbønnen". Det betyr at mennesket er den eneste skapning som kan stå i personforhold, et jeg-du-forhold, til sin Skaper, og - for den del - til hverandre. Som skapningens krone, - mennesket skapt i Guds "bilde" -, har det del i skaperverkets "natur", og som lem av en opprørsk og fallen slekt har det del i den naturforstyrrelse som måtte være følgen. Uansett "andelen" i dette, så er det det skapte mennesket i sin individuelle personutrustning som trenger den livshjelp sjelesorgen er tiltenkt å bidra med, der livsmening og livsmål - og livsregnskap - er avgjørende elementer. Kort sagt: Der Gudsforholdet er saken.

2. Enkeltmennesket velger ikke sin personutrustning, hva enten det gjelder hudfarge, kjønn, evner eller hva man for øvrig kan nevne. Heller ikke sin del av det som måtte vare unormalt, som psykisk eller fysisk handicap. Det samme må regnes med av det som måtte kalles avvik i kjønnsretning. Visst er det her et visst grenseområde der miljøpåvirkning og sosiopsykiske elementer kan gjøre sine utslag, men her tør det være tilrådelig at sjelesorgen utviser diagnostisk tilbakeholdenhet. Dens hovedanliggender er jo to: at mennesket kommer til rette med sin Skaper og får del i hans frelsende nyskapelse, og at det får hjelp ti! å forvalte de gaver han har gitt, vel a merke: slik de er gitt og slik de er blitt.

3. Det er mennesket slik det er som er sjelesorgens objekt og det er mennesket in concreto som en sjelesørger skal møte ansikt til ansikt. Da vil ens menneskesyn stilles på prøve. Menneskeverdet skal og må uttrykkes i respekt for den enkelte, slik det er, og med det det har eller ikke har, skapt av Gud og i hans bilde. Med de begrensninger som nødvendigvis settes av visse mentale handicap, så vil menneskeverdet ikke minst måtte gjelde dets ansvarlighet, dets liv som regnskapsførende. Den bibelske domstanke er ikke primitiv religiøsitet, den er en bærebjelke for menneskeverdet. Gud bryr seg om oss, også i vårt opprør og vår ulydighet. Han tar oss på alvor. Så må også sjelesorgen gjøre det. Der sjelesørgeren møter motsigelse og Guds tilkjennegitte vilje blir avvist, der blir det nødvendig a skjelne mellom respekt for mennesker og resept av meninger. Respekt for det ansvarlige og velgende menneske må alltid være der, men den krever ikke aksept av meninger og holdninger som er uforenlig med det normgrunnlag sjelesorgen må arbeide ut ifra i Den hellige skrift, skal den svare til sitt navn.

4. I den forbindelse kan det være klargjørende med enda en begrepsskjelning, nemlig mellom å bedømme, det vil igjen si meninger og holdninger, og fordømme, som da vil gjelde mennesker, i betydning av å forkaste, avskrive, "plassere" dem for tid og evighet. "Dommen hører Herren til", heter det allerede i 5 Mos 1,17, et tema som har en rekke varierende uttrykk i NT. Nettopp det gjør det nødvendig å forholde seg til hva Gud har gitt til kjenne av meningen med våre liv. Oppgaven å gi livet mening, er for såvidt allmennmenneskelig, og i den bør kirke og samfunn tilstrebe i stå sammen i ansvar for det sant menneskelige, uttrykt i åndslegemlighet. Det bør kanskje også føyes til at i denne terminologiske oppklaring foreligger en viktig pedagogisk og apologetisk oppgave i dagens samfunn. Enhver etikk som tilstreber objektivitet, blir populær-propagandistisk vanligvis avvist som "fordømmelse" og beskyldt for "moralisme".

5. Da bør tidens favorittord toleranse også gås noe etter i sømmene, overfladisk og selvgodt som det svart ofte brukes. Dets preg av utflating er utbredt der alt skal ansees like godt og like gyldig. Slik blir alt likegyldig, har det med rette vært sagt. Jfr. Elie Wiesels ord om likegyldigheten som det verste av alt menneskelig svik. Her oversees jevnlig at toleranse etymologisk kommer av verbet tollere, som primært betyr å bære, vel å merke en byrde. Det vil i sammenhengen svært ofte bety den byrde at andre er uenige med meg i noe jeg anser for viktig. Smerten over dette kjennes naturligvis større desto viktigere tema det dreier seg om. Det er derfor forsvarlig i si at sann toleranse må ha et element av lidelse i seg. Helt uten lidelse er det grunn til å spørre om den er falsk og hykkelsk. Det er så menn vanskelig, og heller ikke risikofritt å gi uttrykk for, men desto viktigere å gjøre bevisst. Dessuten er det en god test å gjøre på seg selv.

6. Skjelninger og avklaringer som de som her er nevnt, er naturligvis bare leilighetsvis mulig å holde frem i forkynnelse, undervisning og sjelesorg, men viktigheten av dem tilsier at anledningene må gripes når de naturlig melder seg. De skal imidlertid først og fremst være premissgrunnlag for den som kjenner seg forpliktet på Kirkens trosgrunnlag i Skrift og Bekjennelse, og som i ulike sammenhenger, ikke minst i sjelesorgen, må forholde seg til og etter også det upopulære i det kristne ethos. Det omsorgsfulle sinn vil være opptatt av å finne rett tid og sted. Når Paulus i Gal 5,6 råder til å "kjøpe den rette tid", er som bekjent begrunnelsen at "dagene er onde". Kol 4,5 utdyper den saken og etterlyser "forstand i omgangen med dem som står utenfor". Han ser imidlertid ingen motsetning mellom alltid å tale "vennlige ord" og å la dem ha "salt og kraft". Her gjelder det jo å vite "hvordan dere skal svare hver enkelt". Storartede råd i møte med både natur og unatur! Er det noe som er dårlig sjelesorg, så er det å la mennesker leve i uvisshet om den gode og rette vei. Ja, verre enn det: Det er svik. Men måten dette bæres frem på tør samtidig være temmelig avgjørende for hvor langt man når inn og dernest ut.

7. Nå regner jeg med at begrepsparet "natur og unatur" ved denne anledning har sin nærliggende foranledning i debatten om homofili, først og fremst som samliv. Som "orientering", med BMs nye terminologi, er den vel i rimelig grad kommet på plass som "uforskyldt", som del av den gitte personutrustning. Selv om her skulle finnes tilfeller av diskutabel art, der slikt som miljøkomponenten har vært utslagsgivende, tør det være klokt av Kirken i forkynnelse og sjelesorg ikke å gjøre det til et kamptema, men møte menneskene i deres egen opplevelse av sin situasjon. Ikke desto mindre vil her, både åpent og i sjelesorgens rom, kreve atskillig refleksjon, der en bibelsk argumentasjon må forholde seg realistisk til menneskers selvforståelse og erfaring. Jeg skal nevne 4 temaområder jeg vet brenner her:

a. Kan et sølibatskrav til den homofile sammenliknes med den heterofiles valg av enslig stand? Ikke hvis det er et virkelig valg, der den som kan gifte seg og stifte familie avstår frivillig fra det av aktverdige grunner, slike som uforenlighet med livskall eller hva det nå kan være. Man må imidlertid ikke glemme at bare et avgjort mindretall av enslige har "valgt" dette "frivillig". Det kan være grunn til, der det er forenlig med "forstand i omgang med mennesker" å hjelpe homofile ut av den selvmedlidende tilbøyelighet til å isolere sitt problem som "enestående". Misjonsbladet "Santalen" intervjuet før jul to enslige misjonskvinner, som utvetydig ga uttrykk for sine sterke ønsker om å finne noen i gifte seg med, men som ikke hadde lykkes. De er åpenbart meget representative. Sølibatet skal vare et kall, sies det med rette. Men kall kan komme på mer enn en måte. Det kan komme på en eller annen måte "senkrecht von Oben", men oftere som f.eks. den personutrustning man blir til del, eksempelvis som seksuell orientering. Den er imidlertid flere heterofil av enn homofil. Kallet kan også ligge i den føring av livsveien Gud har latt skje og der ingen egnet ekteskapskandidat har latt seg møte.

Her har vi imidlertid atskillig ugjort arbeid på å klargjøre at seksualitet i Guds skaperverk har flere uttrykksformer enn de genitale, den som skjer gjennom bruk av kjønnsorganene. Kjønnsidentiteten, enten den er slik eller slik, er en del av den personlighet jeg har fått av Skaperen å forvalte, og det gjelder å oppsøke de muligheter og oppgaver mine resurser egner seg for. Uansett vil en etisk bevisst livsførsel kreve forsakelser, noe som gjelder heterofile så vel som homofile og alle andre "filer". Ikke for ingen ting er det temaet sterkt framme i NT, ikke minst hos Mesteren selv, men er bekymringsfullt lite å høre fra predikanter og forfattere nå til dags. Jeg gjentar: Enslig stand vil alltid måtte være et særkall, ettersom den gjennomgående skaperordning sikter mot ekteskap, men dette særkallet kan like godt komme gjennom den personutrustning man får som gjennom de livsforhold man føres inn i, så vel som gjennom en livsoppgave som rett og slett krever enslig stand. Også da skal imidlertid vår kjønnsidentitet finne ikke-genitale uttrykk som er forenlig med det bibelske ethos. Kanskje det tilsidelagte sublimeringsaspekt kunne fortjene å hentes fram igjen? Også det vil kunne gjelde heterofile så vel som homofile.

b. Skal den homofile rådes eller oppmuntres til "stå åpent fram"? Her er den ytterste varsomhet og finfølelse på sin plass. Det aller første som må sies er at den homofile ikke har noen grunn til a skamme seg over sin "orientering", og skal vite at plassen i den kristne menighet er åpen uansett. Kan man på noen måte etablere og introdusere en slags fortrolig solidaritetskrets innen menigheten, ville det være et viktig og konstruktivt tilbud. Oversees skal ikke at hvis noen homofile ville stå frem og vedkjenne seg Kirkens syn på samliv og partnerskap, så ville det være en viktig tjeneste både i og for Kirken og for andre homofile. I spørsmå1 om offentlig å vedkjenne seg sin homofili, må i alle fall, og selvsagt, fullstendig frivillighet rå. Frarådelig tør under enhver omstendighet være at den homofile eksklusivt søker miljø hos venner/kamerater av samme orientering.

c. Kan man uten videre anbefale nattverddeltakelse for en som lever i homofilt samliv? Svaret er ikke så enkelt som det en biskop nylig ga, nemlig at han heller ville gi nattverd til 99 som ikke skulle hatt den enn å holde den tilbake for én som skulle hatt den. Rett nattverdforvaltning kan aldri la seg bestemme av den slags helgarderinger og omtrentligheter. Her må sjelesorgen tre til og kjenne sitt ansvar for å avklare om man har med en kjempende sjel å gjøre eller en i selvforsvar. Nattverden er nådemiddel og ingen "rettighet" eller legitimeringsakt. Men den er heller ingen gapestokk. Dette er for øvrig et spørsmål KM har bedt om at det arbeides videre med.

d. Kan man i det hele tatt gi "råd" i sjelesorgens rom nå til dags? Er ikke det å "overta styringen" som enkeltmennesket skulle ha og selv finne - til nød få hjelp til å finne - ut av? Her rører vi en av de mange motetanker som melder seg i tur og orden og som nå har rådet en tid. Alt vil naturligvis avhenge av form og måte, der personligheten ikke må "avsettes", men kalles til egenrefleksjon over vedkommende Bibelmateriale. Jeg tror den som ikke får råd eller noen form for Skriftkonfrontasjon, har større grunn enn de fleste til å kjenne seg sveket. Hva skal ellers kunne ligge i ordet "sjelesorg"? Som aldri vil være uten smerte . Det avgjørende og livgivende ord om syndenes forlatelse må under ingen omstendighet utgis for å være ord om syndenes tillatelse . Det ville i så fall være det verste av alt svik, i nær slekt med den nevnte likegyldigheten. Der et menneske er i kamp mot sine fristelser, uavhengig av hvilken sort, finnes ingen grenser for tilgivelsen, som er "sytti ganger sju" (Mt 18,22). Å hjelpe til å gjøre den bevisst, og formidle den, er nådeformidlingens hovedsak for alle mennesker av alle "orienteringer", uansett "natur" og/eller "unatur". Ingen steder konkretiseres dette bedre, både som syndsbekjennelse og absolusjon, enn i enkeltskriftemålet. Lar vi den muligheten komme tydelig nok frem?

Note: BM = Bispemøtet

KM = Kirkemøtet