Nei til læretukt på politiske premisser

På slutten av 1960-tallet stilte tre misjonsskole-studenter i Stavanger opp som kandidater på valglisten til datidens Sosialistisk Valgforbund. Det utløste en heftig proteststorm mot Misjonshøyskolen i Stavanger fra politisk mer konservative deler av kristenfolket. Men i Dagen forsvarte redaktør Arthur Berg de tre misjonsstudentene samtidig som han med stort ettertrykk sa Nei til læretukt på politiske premisser.

Å si tydelig Nei til læretukt på politiske premisser er det behov for også i dag. For nå vil mindre konservative strømninger i det norske kristenfolket øve læretukt mot Sylvi Listhaug fordi hun bærer kors, mot Bjarte Ystebø fordi han arrangerer Oslo Symposium og mot sønnen til Billy Graham, fordi han sa ja til Donald Trump i den amerikanske valgkampen.

Poenget er at regelen om å si Nei til læretukt på politiske premisser er en regel som slår likt begge veier, både mot høyre og mot venstre i det politiske landskapet.

I kristne menigheter og forsamlinger skal det ikke øves læretukt mot kristne som lener seg mot venstre i det politiske spekteret. Det skal heller ikke øves læretukt mot kristne som lener seg mot høyre. Og det skal faktisk ikke øves læretukt mot kristne som enten liker eller misliker mer tradisjonell sentrums-orientert politiske tenkning, heller.

Regelen må nemlig anvendes likt i alle de tenkelige politiske retnings-typene.

Hvor vet vi det fra at det er galt å øve læretukt på politiske premisser? Vi vet det fra de bibelske læretuktforskriftene.

De foreskriver læretukt mot vranglære i kirken. Men definisjonen på vranglærere handler om slike teologiske lærere som forfalsker det budskapet Gud faktisk har åpenbart i de 66 hellige skriftene i Bibelen. Politiske følgeslutninger av den kristne tros moralverdier er derimot ikke med i dekningsområdet til disse læretukt-forskriftene.

Gud har åpenbart etiske bud. Krenkelse av de budene Gud har gitt, er synd mot Gud. Og forkynnelse og lære som krenker de åpenbarte budene, er vranglære som det skal øves læretukt mot.

Men troende kristnes anvendelse av moralverdiene med henblikk på valg av politiske preferanser – er nettopp ikke åpenbaringer fra Gud, men feilbarlige menneskers forsøk på å forlenge linjene fra Guds åpenbaring. Slike følgeslutninger pålegger ikke Bibelen oss å øve læretukt imot.

Derfor er kristenfolkets politiske preferanser en læretukt-fri sone.

I kristne forsamlinger møtes vi for å ta imot Guds bud og Guds nådemidler. Der møtes vi enten vi lener oss mot høyre, sentrum eller venstre i politisk henseende. Over kirkekaffien eller bedehuskaffien kan vi gjerne diskutere politikk. Men vi utstøter ikke hverandre fra forsamlingsfellesskapet – eller gru og skrekk: – fra selve Guds nådemidler – bare fordi vi tenker ulikt om hvordan følgeslutningene av Guds bud bør være med henblikk på valg av partipolitiske preferanser.

Derfor bør kristen-Norge forsatt si Nei til læretukt på politiske premisser.