Nøden i den norske kirke og menighetens rett

Et år ligger nå bak oss i Den norske Kirke, et år som på mange måter må betegnes som et rolig år. Året har ikke vært preget av de stor kamper, som i året før, da striden rundt homofilisaken dominerte kirke- og mediebildet. Men betyr det at det har vært relativt rolig, at det er "fred og ingen fare"? Jeg tror at det tvert om er all grunn til å være særlig våken nå. Den "ro" som har preget den kirkelige offentlighet, innebærer nemlig en konsolidering av pluralismen i kirken, samt at en står overfor en rekke fundamentale problemer som berører den troende menighets rett, og derfor på sikt dens være eller ikke være.

At den kirkelige pluralisme nå fester grepet, henger sammen med at det ikke har vært noe oppgjør med vranglæren i homofilispørsmålet. Både biskoper og prester som lærer i strid med Guds ord, får fortsette i sine embeter som om intet har skjedd. En står i fullt kirkelig fellesskap med dem, de velges til tillitsverv i kirken, og stort sett er det et allment ønske om å "glatte over" og bagatellisere "uenigheten". Dette rammer også de frivillige organisasjonene, som gjennom "Samarbeid mellom Menighet og Misjon" (SMM) står i fare for å komme inn i et uklart forhold til det offisielle kirkelige apparat, og ikke i tilstrekkelig grad har dradd klare grenser overfor institusjonalisert vranglære.

Vrang lære og ubibelsk praksis setter både bibeltro prester, lekfolk og menigheter i en meget vanskelig stilling i kirken. Mye av årsaken til dette ligger i at kirkeledelse og departement håndhever en kirkerett som blir tvetydig og delvis ubrukelig når den skal håndheves innen et læremessig pluralistisk system. Kirkeretten er nødvendig i enhver kirke som har en ytre ordning og organisasjon. At en luthersk kirke med nødvendighet må ha et minimum av ytre ordninger, henger sammen med at Guds folk etter sin definisjon er de som samles der Guds ord rett forkynnes, og sakramentene rettelig forvaltes (CA 5). I følge sitt Ord har Gud henvist oss til å leve av og ved disse ytre nådemidler. Hensikten med kirkeretten er da først og fremst å sikre at Ord og sakrament forvaltes etter denne intensjon, ved at embetsbærerne innsettes på lovlig vis og nådemidlene forvaltes på ordnet måte. På denne måten skal Guds folk ha et lovhjemlet vern mot vilkårlighet, uforstand, uorden og andre onder. I vår kirke er det biskopen som primært har ansvaret for å se til at kirkeretten blir håndhevet på ansvarlig vis, slik at menighetene og deres hyrder vernes. Dette er det viktigste ved tilsynsembetet, og i vår kirkeordning er det visitasen og ordinasjonsfullmakten som tydeligst anskueliggjør tilsynsembetets rolle og betydning. Den utforming tilsynsembetet har fått i vår kirke, er for en stor del "etter menneskelig rett" (dvs. ikke etter noen uttrykkelig befaling i Guds ord, men slik en , - delvis på grunn av historiske betingelser og evangelisk frihet -, har funnet det hensiktsmessig å ordne denne tjeneste).

Både kirkerett og tilsynsembete er goder for kirken når når de forvaltes i samsvar med Guds ord. Men når kirkeretten løsrives fra Guds ord, eller tilsynsmennene lærer i strid med Guds ord, kommer menighetene i en umulig situasjon. Dette forhold kom klart for dagen særlig i to saker i året som ligger bak: For det første i Nord-Hålogaland bispedømme, der en rekke prester og menigheter har brutt med biskop Steinholt på grunn av hans vranglære i homofilispørsmålet. Når Steinholt da, med kirkeretten i hånd, søker å hevde sin myndighet som biskop overfor disse menigheter og prester, kommer de i stor nød. Årsaken ligger i at kirkeretten tilkjennes en egenlovmessighet løsrevet fra Guds ord og bekjennelsen.

For det andre i saken der res.kap. Tom Hængsle ønsket å frasi seg gudstjenestelig fellesskap med den nytilsatte prost, fordi han i samsvar med Guds ord og gammel kristen praksis ikke anså det for rett at en skilt og gjengift mann kunne fortsette i embetet. Biskop Fougner la res.kap. Hængsle under sterkt offentlig press, og kom med en rekke utsagn både offentlig og i brevs form, som mer vitnet om vilje til maktbruk enn forståelse overfor en anfektet samvittighet. I tillegg bør en her også nevne gudstjenestesaken i Råde, der den troende menighet ønsket alternativ gudstjeneste til den ordinære, fordi en kvinnelig prest vikarierte som sokneprest. Biskop Fougner frakjente menigheten denne rett, og forlangte at både ordning og tidspunkt for gudstjenesten skulle endres.

I alle disse sakene er det en samvittighet bundet av Guds ord, som kommer i nød. Den blir klemt mellom den forpliktelse en har overfor Guds ord, og kirkeledelsens håndhevelse av kirkeloven.

I møte med denne situasjonen, er det nødvendig med en ny besinnelse på hva Guds ord lærer oss om menighetenes plikter og rettigheter, og om hvilke grenser Guds ord setter for de fullmakter kirkens tjenere har i sin embetsutøvelse. Under reformasjonen ble dette bl.a. behandlet av Luther i hans brev til menigheten i Leisnig (1523), som bærer den talende overskrift "At en kristen menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere", samt i Confessio Augustana 28. En kan ut fra reformasjonens tanker rundt dette dra følgende sluttsatser:

Lokalmenigheten er den grunnleggende kirkelige enhet. Hos denne ligger alle plikter og rettigheter, og dermed ansvar for det som hører til menighetens ve og vel. Intet kirkelig hierarki har derfor rett til, mot menighetens vilje, å påtvinge menigheten ordninger eller liturgier, hyrder og lærere, eller samrbeid som den ut fra Guds ord ikke er overbevist om.
I kraft av det allmenne prestedømme har menigheten rett og plikt til å prøve enhver lære og enhver lærer, og til å avvise det som ikke er i samsvar med Guds ord. I vår kirkes bekjennelse understrekes dette sterkt: "Men når de (biskopene) lærer eller bestemmer noe mot evangeliet, har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å adlyde", (CA 28,23).
Da Martin Luther hevdet Skriften alene som autoritet i kirken, skjedde dette i møte med et ekklesiologisk problem: Mot reformasjonen ble kirken og de kirkelige lover (canones) gitt en egenlovmessighet, som i sak stilte dem over Skriften. I dette stykke stod og falt reformasjonen med at Skriften står over kirken, dvs. over pave, biskoper og kirkemøter. Dette innebærer at når prest eller menighet stilles i klemme, og må velge mellom lydighet mot kirke og kirkerett på den ene side, og Guds ord på den annen, har lydigheten mot Guds ord alltid forkjørsrett.
I tre bispedømmer står bibeltro prester og lekfolk i dag i realiteten uten tilsyn, fordi de tilsynsmenn som er tilsatt av staten, lærer i strid med Guds ord. Når lære som strider mot Guds ord kommer inn i kirken, brytes også den synlige enhet i stykker, (CA 7), og angjeldende prester og menigheter har følgelig frasagt seg tilsyn fra disse biskoper. Om slike hyrder, som ikke bøyer seg for Guds ord, sier Skriften det samme som til kong Saul: "Fordi du ha forkastet Herrens ord, har Herren forkastet deg, så du ikke lenger skal tjene ham - -", (1Sam 15,23). Menighetene skal derfor med Guds ord kun betrakte disse "biskoper" som statlige tjenestemenn og ikke som åndelige tilsynsmenn i Kristi kirke på jord.
De prester og menigheter som på denne måten havner utenfor det "storkirkelige" fellesskap, kommer i stor nød. Etter guddommelig rett står det disse menigheter og prester fritt å slutte seg sammen i et dertil egnet fellesskap for å hjelpe og støtte hverandre, evt. også å sørge for et ordnet tilsyn dersom det er behov for dette. Når Strandebarm prosti nå bygger opp en "nødsynode", og også kaller egen tilsynsmann, fortjener dette støtte og forbønn fra alle kristne som vil stå fast på Guds ord og vår kirkes bekjennelse.
En slik nødsynode har Guds ord med seg, og derfor har den tilsynsmann menighetene velger den nødvendige kirkelige anerkjennelse i kraft av Guds ord og det allmenne prestedømmes rett. En slik tilsynsmanns gjerning og embete hviler ikke på noen anerkjennelse fra det kirkelige establishment, og dets gyldighet er ikke avhengig av noen menneskelig suksesjon, men hviler på at den troende menighet og og dens hyrder i fellesskap har en kallsrett gitt dem av Gud.
Når storkirken kaller det menighetene og deres rettelig kallede hyrder her gjør, for kirkelig uorden, og eventuellt vil gripe til disiplinærtiltak mot de som handler i tråd med samvittigheten og Guds ord, skal de vite at årsaken til og skylden for slike ekstraordinære skritt ligger hos dem selv. For mot Guds ord har de ikke villet kaste ut vranglæren, og mot Guds ord har de ikke villet vise forståelse overfor troende mennskers nød når Guds ord fornektes.

Kyrie eleison.

Jan Bygstad,

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.