Noen ord om kirkesplittelse

Den norske kirkes Lærenemnd har avgitt sitt votum i "Dingstad-saken". Kjernespørsmålet i nemndas arbeid har vært hvorvidt homofilispørsmålet har en status som gjør det kirkesplittende. Det er verd å merke seg at uttalelsen som flertallet i Lærenemnda har kommet med, både bryter med nytestamentlig tankegang og felleskristen tro og praksis like fra Oldkirken av.

Det nye testamente lærer entydig at homofilt samliv er synd (Rom 1), og at den som lever i synd uten å vende om "ikke skal arve Guds rike" (1Kor 6,9f). Dette henger på det mest grunnleggende sammen med NTs lære om omvendelsen og det kristne livet som helliggjørelse. Å "vandre i mørket" (1Joh 1:6f) eller å "leve i synd" er uforenlig med Kristi etterfølgelse (Ef 4:17-24). Dersom en aksepterer dette nytestamentlige premisset, er det uunngåelig at enhver lære eller undervisning som åpner for eller tillater det Guds ord forbyr, må bedømmes som vranglære. At flertallet i Lærenemnda sier at visse begrunnelser for å tillate homofilt samliv "kan" være vranglære, men at Osbergs faktiske begrunnelse for sitt syn i denne saken ikke er det, men tvert om er forenlig med Den norske kirkes forståelse av evangeliet, er et fikeblad som er både teologisk uholdbart og intellektuelt uredelig. På dommens dag spør ikke Herren etter hvilken teologisk begrunnelse mennesker hadde for å leve i synd. Ei heller etter hva slags argumenter de hadde for å lære i strid med hans uttalte Ord og vilje. I stedet sier Jesus: "Den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp", (Matt 18:6).

Vranglære er ifølge Den hellige skrift den største og alvorligste av alle synder. Fordi den krenker Den Helliges autoritet i menighetene: "- Den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere", (1Tess 4:8). Og fordi det er en undervisning som gir mennesker god samvittighet på deres vei mot fortapelsen, og derfor står i forherdelsens tjeneste. Den strid som nå står i kirken rundt homofilispørsmålet, er først og sist en strid mot vranglærere som i selvtekt har gitt seg til å endre den kristne kirkes tro og lære, og ikke en kamp mot mennesker som sliter med sin homofili. Det har alltid vært slik i den kristne kirkes liv at den hjelp syndere trenger, heter syndenes forlatelse, ikke syndenes tillatelse. Men hvor der ingen synd er, (- fordi der ingen lov er -) er det heller ingen tilgivelse. Mens vranglærerne gir seg ut for å ville "støtte" de homofile, skyver de dem i virkeligheten inn under Guds vrede.

Likesom åpenbar og fastholdt synd i følge NT og en samlet kristen tradisjon skal underlegges kirketukt, så skal vranglærere det enn mer. Av denne grunn var det allerede igjennom hele den første kristne tid allment akseptert at læremessig enhet var forutsetningen for nattverdfellesskap. Uten enhet i læren var der ingen enhet ved Herrens bord, fordi nattverden er det dypeste uttrykk for troens enhet (jfr. 1Kor 10:16f). For var sannheten delt, ble Kristi legeme delt (Ef 4:4f). Derfor skal vranglærere utelukkes fra nattverdfellesskapet, og vil de ikke etter gjentatte formaninger vende om, skal de vises bort fra Kristi menighet (Tit 3:10f). Det er Dingstad som i denne saken har Skriften og en samlet kirkelig tradisjon på sin side, ikke kompromissdiplomatene i kirkens ledelse.

I Nicenum bekjenner vi at "vi tror på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke". Votumet fra Lærenemndas flertall bryter med kirkens enhet fordi det opererer med et falskt enhetsbegrep: Kirkens enhet er i følge denne en ytre, organisatorisk enhet som forener et pluralistisk mangfold.

Votumet bryter med kirkens hellighet fordi det tolererer og tillater synd og vranglære i kirkens midte.

Det bryter med kirkens allmennhet (katolisitet) fordi det innfører nye ordninger og sannheter som ikke er kjent på noe sted eller til noen tid i kirkens historie.

Og det bryter med kirkens apostolisitet fordi både den lære og kirkeordning (Faith and Order) som her plederes, står i strid med det som er overgitt oss fra Herrens apostler.

Når kirkens øverste ledelse angriper og anfekter både kirkens enhet og hellighet, katolisitet og apostolisitet, da rystes kirken i sine grunnvoller fordi en omdefinerer kirkens identitet. Alle bør være klar over at dette er konsekvensen av Lærenemndas kirkepolitikk. Når selv de "konservative" biskoper gir et votum som gjør at Dingstad må forlate sitt embete, og stemmer for avskjedssakene mot sokneprestene Lyngmo og Thorsen, men samtidig lar Siri Sunde og vranglærende kolleger sitte uforstyrret i sine embeter, lar de ytre, organisatorisk enhet erstatte enhet i læren. Og de lar (kirke-)politiske hensyn gå foran hensynet til sannheten i Guds ord. Slik skapes en pseudo-kirke.

Kap. Jan Bygstad