Noen ord om maktbruk og hersketeknikk

Lørdag 14. nov. kroner Vårt Land høstens hærtog mot den lille rest som er tilbake av kvinneprestmotstandere i Den norske kirke med et oppslag på syv helsider. Avisens ensidige kampanjejournalistikk i denne saken har gått hånd i hånd med biskopenes maktgrep, og har ett formål: Å ødelegge integriteten til de prester og teologer som enda står fast på den universelle kirkes syn i dette spørsmålet.

Det er like iøynefallende som talende at enhver form for bibelsk begrunnet argumentasjon er fraværende – både fra avisens og biskopenes side. I en kirke som i sin tid vokste frem under formalprinsippet «sola Scriptura», har Den hellige skrift ikke lenger noe den skal ha sagt. De bærende argumenter hentes i stedet fra arbeidsmiljølov og sårede følelser.

Her må det sies: Krenkede følelser er ikke gyldige som teologisk argument. Men de er velegnet som hersketeknikk i en debatt.

Sist søndags prekentekst (Joh 6,63-69) har bl.a. som tema at Jesu ord setter skille: Mange som tidligere har fulgt Jesus, vender ham ryggen. Begrunnelsen er at Jesu ord ikke behager dem: «Dette er hård tale, hvem kan høre den?» I kvinneprestspørsmålet er det også slik at Skriften fører «hård tale», en tale som ikke behager vår tid. Men det blir ikke mindre Guds ord og mindre forpliktende av den grunn.

Biskopene krever nå at motstand mot kvinners prestetjeneste ikke skal få noen som helst konkrete utslag. «Samarbeid på alle nivåer, takk!» En kan til nød få mene – rent teoretisk – at kvinners prestetjeneste ikke har bibelsk og kirkelig legitimitet. Men det skal ikke få følger for «communio in sacris».

Å vegre seg for «communio in sacris» er noe som helt fra Oldkirkens tid har vært sett på – ikke bare som noe som var tillatt – men som noe som er pålagt

av Gud når en står overfor vranglærere og skismatikere. Det er denne vegringsplikt som nå forbys. Prester som slik er samvittighetsforpliktet av Guds ord, skal tvinges til å gå på tvers av sin samvittighet. Slik angriper en disse kirkens mest trofaste tjenere sin integritet: Tro skal ikke følges i handling.

Neste år kan vi markere 500-årsjubileet for Luthers fremtreden for riksdagen i Worms. I sitt sluttinnlegg for keiser og riksdag hevder Luther seg bundet i samvittigheten av Den hellige skrift. Og sier så: «Det er ikke tilrådelig å handle mot sin samvittighet!»

I en kirke som kaller seg med Luthers navn, skal en nå i stedet tvinges til å handle mot sin samvittighet. Biskopenes handlemåte i denne saken minner mer om kirkefyrstenes press mot Luther og hans venner enn om evangelisk forpliktelse på Guds ord.

Jan Bygstad, formann i FBB