Noen ord om straffebønn-salmene

Et dramatisk eksempel er Salme 137:8f. Der lyder en bønn slik: «Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir deg gjengjeld for den gjerningen du gjorde mot oss. Lykksalig er den som griper og knuser de spede barna dine mot klippen!» 

Noen bibellesere utvikler en form for praktisk blindhet slik at de ikke oppdager slike tekster mens de leser (Sigurd Odland: «Vi leser dem, men leser dem ikke»). Andre forskrekkes bare enda mer etter hvert som de leser. For ved nærmere ettersyn fins det jo så mange slike tekster!

Kritikerne har satt et navn på denne typen salmer: «Hevnsalmene». Ofte henviser man så til det femte buds forbud mot å begå drap og til Bergprekenens ord «Velsign dem som forbanner deg og be for dem som forfølger deg» (Matt 5:44).

For min del er jeg overbevist om at dette navnet er misvisende. De aktuelle salmetekstene er ikke «hevnsalmer», men salmer der det blir bedt om at Gud må håndheve rettferdighetens sak ved å straffe og gjengjelde.

Derfor bruker jeg selv betegnelsen «straffebønn-salmer».

Ordet «hevn» er på mange språk, inkludert norsk, blitt bærer av et bilde av ville og ustyrlige enkeltmennesker som i heftig opprør over urett tar retten i egen hånd og ikke hviler før de har forfulgt illgjerningsmenn nådeløst og har fått gjort gjengjeld så det monner.

Bibelen bruker også ord som betyr «hevn». Det hebraiske ordet «naqam» er i så måte meget aktuelt. Men følger man dette ordet gjennom Bibelen, ser man at det i virkeligheten er et uttrykk fra rettsspråket. Det dreier seg ikke om vill og ustyrlig privat gjengjeldelse. Men det dreier seg om en rettsgyldig straff over urett. 

Igjen og igjen er det Herren selv som er subjekt for dette verbet. Og Herren «hevner» seg ikke i ordets primitive betydning. Men Bibelen lærer at han gjengjelder all urett vi mennesker gjør ved at han straffer oss for den. Derfor kalles han «el neqamot», «Du hevnens Gud», eller bedre: «Du Gud som gjengjelder urett».

I straffebønn-salmene dreier det seg dessuten alltid om bønner til Herren. Det dreier seg om bedende mennesker som er blitt rammet av grov urett. Men de er også vel kjent med budet i 5 Mos 32:35: «Hevnen er min», sier Herren. «Jeg vil gjengjelde» (OBS: sitert med tilslutning i Rom 12:19).

Derfor tar de som ber i disse bønnene, nettopp IKKE saken i egne hender. Men de legger i stedet saken sin frem for Gud i bønn.

Og det de ber om, er nettopp at Gud selv må utføre den straffen som følger av Guds egne domsord. Når man ber slike bønner med rette, så ber man altså i full tillit til at Gud aldri vil gjøre urett mot noen. For Gud er jo den eneste som i sannhet alltid er rettferdig.

De bedende ber i fortvilet nød og desperasjon over urett de er blitt rammet av. I bønnen lærer de så å bøye sin egen syndige vilje inn under Guds rene og rettferdige vilje.

Gjennom slike bønner får altså alle bittert rammede og lidende mennesker bønneord å kle sitt eget hjertes fortvilte nød i. 

Derfor har vi i gode dager antagelig ikke forutsetninger for helt å kunne forstå slike bibeltekster. Først når vi selv rammes av bitter, samvittighetsløs og rå urett, kommer vi i en situasjon der vi kan forstå hva slags håpløst ulegelige nød det er som utløser slike bønner til Gud.

Til og med beklemmende mange teologer med bibeltro grunnholdninger regner slike tekster som «ukristelige». Men også NT viser at slike GT-tekster er dekket av inspirasjonen. Både Peter og Paulus siterer slike tekster som ekte ord fra lovens og dommens Gud (se for eksempel salmesitatene i Apgj 1:16f og Rom 11:9f).

Da burde ikke vi prøve å gjøre oss «frommere» enn Herrens apostler er.