Norge, vårt Norge

Kaj Skagen, Norge, vårt Norge: Et lands biografi. Oslo: Dreyer, 2018. 425 s.

Skagen begynner med Hans Nielsen Hauge og konsekvensene av hans kombinasjon av inderliggjort kristendom og praktisk næringsvirksomhet. For det nye Norge etter 1814 betød Hauge og hans bevegelse mye for selvfølelse og selvrespekt og hos folk flest. Deretter tar Skagen for seg grundtvigianismens innflytelse i Norge med Christopher Bruun som en sentral skikkelse. Dette skapte en felles forståelse for det åndelige livs dimensjoner og nødvendigheten av en felles forståelse av å løfte i flokk som Skagen ser som det beste ved det norske. Eller, for å gjengi oppsummeringen med hans egne ord: «På 1800-tallet oppstod den norske syntesen mellom en opplyst, humanistisk dannet overklasse og en selvbevisst bondeklasse. Dette samarbeidet på tvers av klasser og kulturer la grunnen for det fravær av vold og den gjensidige tillit som har kjennetegnet norsk samfunnsliv» (s. 369-370)

Forfallet begynner imidlertid tidlig. Slik Skagen ser det, begynner det med Wergeland, som omtolker kristendom til en sosial reformbevegelse som foregriper det Skagen med en språklig nydannelse kaller «tredjeverdenismen». Dette er det standpunkt at det som kommer fra den tredje verden i prinsippet alltid er bedre enn det som befinner seg i den vestlige. Allerede hos Wergeland har vi nemlig tanken om tradisjonell kristendom som undertrykkende makt som en befris fra gjennom arbeid for de undertrykte hvor impulsene fra det ikke-europeiske, hos Wergeland representert ved en romantisk forståelse av islam, er en vesentlig faktor. Riktignok omtolkes Wergeland av Bjørnson og den etterfølgende tradisjon til en «frihetshelt og de forsvarsløses skytshelgen» (s. 109) som har lite felles med den historiske Wergelands ubekymrede kombinasjon av mystikk, gnostisisme og opplysningstenkning. Men slik Skagen leser ham, «la Wergeland selv seg åpen for denne nivellering ved at han så sterkt trakk det politiske inn i diktningen» (s. 111). Derfor gir det for Skagen mening i å la Wergeland innlede kapitlet om positivismens innflytelse i Norge, som ender med en redegjørelse for hvordan Arbeiderpartiet la en materialistisk og rasjonalistisk vitenskapelighet til grunn for sin forståelse av hvordan Norge skulle styres.

Denne utviklingen har sine motstandere, og Skagen trekker her fram hegelianeren og filosofiprofessoren Marcus Jacob Monrad fra det 19. århundre og antroposofene i det 20. De har blant annet det felles at de kritisere darwinismen for å undergrave betydningen av mennesket som åndsvesen. Men ellers er det stort sett forfall. Kulturradikalismen og dens understrekning av individets rett til opprør mot alle normer, særlig på det seksuelle område, knyttes til Georg Brandes og hans innflytelse, og til bruken av Freud i første halvdel av det 20. århundre. Skagen legger stor vekt på det han oppfatter som nivellering av menneskeverdet gjennom den seksuelle revolusjon, og skildrer hvordan kravet om normløs sex gjennom innflytelse fra Kinsey-rapportene, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og feminismen har gått fra å være et ekstremstandpunkt hos Hans Jæger på 1880-tallet til å bli allment akseptert. En viktig forutsetning for at dette kunne lykkes, var at kravet om seksuell frigjøring ble en del av Arbeiderpartiets arbeid for positivistisk ensretting. Her var Karl Evang, helsedirektør fra 1938 til 1973, svært sentral. Skildringen av det han kaller «pubertetsdrømmen om det primitive, førindustrielle seksualobjekt» som det sted hvor «kulturradikalerne finner sitt stevnemøte med tredjeverdenistene» (s. 170) står i det hele tatt sentralt i Skagens prosjekt. Det er i dette perspektiv Skagen ser både loven om selvbestemt abort og det han kaller «barbariet med kulturradikalt ansikt» (s. 252), den transhumanistiske drøm om å skape et nytt menneske ved helt å bryte forbindelsen mellom seksualitet og forplantning, og dermed ta bort alt ubehag ved svangerskap og fødsel.

Det lengste kapitlet i Skagens bok er imidlertid viet kritikken av tredjeverdenismen. Der gir han en kritisk redegjørelse for hvordan Mot Dag ble en marxistisk-leninistisk munkeorden inspirert av det som skjedde i det halvveis asiatiske Russland, og fortsetter med en skildring av hvordan Maos Kina ble inspirasjonskilden for neste generasjons marxister. Etter hvert som marxistene ble desillusjonert, forsvant de stort sett stille og rolig inn i Arbeiderpartiets gudløse statsbyggingsprosjekt. Men mange av idealene tok de med seg, slik at vi fikk det Skagen beskriver som en realisering av mange av revolusjonens mål innen rammen av et formelt demokrati både under Arbeiderpartiets ettpartistat og i tiden etterpå. Problemet med den velferdsstat som ble resultatet av denne utviklingen, er imidlertid at den ikke har noe annet mål for samfunnsutviklingen enn at folk skal bli rikere; derfor fortsetter denne utviklingen ad absurdum samtidig som den ikke har noen forståelse for de verdier i vår egen tradisjon som har gjort dette mulig. Den pietistiske tendens til selvplaging finnes her igjen i form av en kritikk av alle tendenser til positiv omtale av det norske inkludert en resirkulering av den gamle ide om kristendom som undertrykkende, hos noen også kombinert med en resirkulering av Wergelands tanke om at det er i islam fornyelsen må søkes (s. 326-331). Men Skagen har heller ikke sans for det han oppfatter som statsminister Kjell Magne Bondeviks tendens til å takke «den kristne kulturarven» for alt som oppfattes som godt i samfunnet (s. 351-354). Dette ser Skagen som en virkeliggjøring av positivisten Comtes visjon av en sekulær religion. Et spenstig, og kanskje ikke helt irrelevant, perspektiv på Kristelig Folkeparti.

I to korte, avsluttende kapitler antyder Skagen til slutt i hvilken retning han selv tenker utviklingen bør gå. Her knytter han til Ibsens tanker i Keiser og Galilæer om en framtid hvor «den kristne lære og den hedenske filosofi skal . . . gå opp i en høyere syntese» (s. 371). Samtidig har han et håp om en gjenreisning av et reelt folkestyre som kan befri oss fra den profesjonalisering av politikken og den «tilsidesettelse av befolkningens ønsker» (s. 380) som ifølge Skagen kjennetegner både vårt forhold til EU og innvandringspolitikken. Enkelte av Skagens formuleringer her kan her føre tanken i retning av nasjonalismen i den danske Tidehverv-bevegelsen. Men hva framtidsvisjonene angår nøyer Skagen seg med antydninger uten ambisjoner om å tegne dette presist ut. Det er den kritiske historieframstilling som primært er hans anliggende.

Skagens perspektiv er ensidig, noe han også vedkjenner seg. Han er en del av det antroposofiske miljø i Norge, og har skrevet en biografi om Rudolf Steiner. Det er både en styrke og en svakhet med framstillingen. En styrke, fordi det gir en avstand til det kulturelt hegemoniske som er en forutsetning for å skrive en så kritisk framstilling som denne. En svakhet, fordi Skagen lett kan kritiseres for det samme som han kritiserer tredjeverdenistene for: et snevert, dogmatisk syn på tilværelsen. For Skagen utgjøres dette av det han selv beskriver som en sans for det mystiske og det metafysiske, men som i et mer kritisk perspektiv må forstås som en åndelighet med drag av panteisme, hvor religion blir en dybdedimensjon ved tilværelsen, men hvor en konfrontasjon med det guddommelige i form av åpenhet for det uendeliges nærvær i endeligheten er et perspektiv som faller utenfor. Dette kommer blant annet til uttrykk i Skagens forhold til Kierkegaard, som lyktes i å gi «kristendommen plass på første klasse i historiens tog, der alle de intellektuelle satt» (s. 173). Skagen er vel klar over at når Brandes tar Kierkegaard til inntekt for den kristendomskritiske kulturradikalismen, er det en så tendensiøs bruk av Kierkegaard at det må betegnes som «lommetyveri for åpen scene», og de som lot seg inspirere av denne konstruksjonen (Bjørnson og Garborg) blir dermed «helere» (s. 173). Likevel er Skagen selv fremmed for radikaliteten i Kierkegaards inkarnasjonsteologi; det er Grundtvig og hegelianeren Monrad som for Skagen er av blivende betydning fra 1800-tallets åndsliv. Det er ikke bare Brandes som har problemer med hvor de skal plassere Kirkegaard.

Denne ensidigheten gir seg også utslag i noen påfallende perspektivforskyvninger. Den kirkelige motstand mot kulturradikalernes og Arbeiderpartiets positivistiske seksualiserings-prosjekt faller, bortsett fra en kort henvisning til Per Lønnings abortmotstand (s. 245), helt utenfor Skagens interesse. Han har sans for Hauge-bevegelsen, men Gisle Johnsons dogmatisk lukkede syntese av pietisme og luthersk ortodoksi gjorde etter Skagens oppfatning kirken til «en fundamentalistisk, protestantisk sekt» som isolerte «kristendommen fra historien» og gjorde den til en «anakronisme». Da kirken våknet fra dette fangenskap, falt den «som offer for den politiske ortodoksien i tredjeverdenismen» (s. 43). At kirken på denne måten har kompensert for sin tendens til selvopptatt isolasjonisme ved ukritisk å kaste seg på de siste trendene er det adskillig i, men hos Skagen blir dette for kort og antydende til å være interessant. Også ut fra Skagens perspektiv burde det ha vært mer å hente her. Vi snakker tross alt om den livssynsorganisasjon som gjennom hele den perioden Skagen behandler omfatter det store flertall av Norges befolkning. Å overse den så totalt som Skagen gjør, virker bare arrogant. Derimot bruker han adskillig plass på interne relasjoner i det lille antroposofiske miljøet; han er for eksempel svært opptatt av Jens Bjørneboes fall fra antroposofisk kulturkritiker (Jonas) via et mellomspill som «orgasmeteknokrat» (Uten en tråd) til rendyrket tredjeverdenist og revolusjonsromantiker.

Skagen er etter min oppfatning best når han retter sine kritiske kanoner mot livssyn og perspektiver som står ham fjernt; her skriver han med en kildenærhet og en retorisk snert som gjør det fornøyelig å lese ham og som åpner leserens blikk for interessante sammenhenger. Betydelig mindre kritisk, og dermed også mindre interessant, er han overfor det som med litt velvilje kan tas til inntekt for den form for «metafysikk» han selv identifiserer seg med. Skagens kritiske prosjekt hadde etter min oppfatning stått sterkere om det også hadde hatt rom for mer av selvkritikk. Nå kan han litt for lett kritiseres for å skrive til intern oppbyggelse for den rettroende antroposofiske menighet. Det er synd, for det mye av det han skriver som er interessant på et mye bredere grunnlag.