Norsk kirkehistorie

Norsk kirke- og konfesjonskunnskap i et historisk perspektiv

Helje Kringlebotn Sødal, Norsk kristendomshistorie 1800-2020: Fra selvsagt tro til mangfold

Oslo: Cappelen Damm 2021

280 s.

Som nevnt i anmeldelsen av Elstads og Halses kristendomshistorie, også publisert på FBBs nettside, innebærer begrepet «kristendomshistorie» til forskjell fra «kirkehistorie» ifølge dem et nedenfra-perspektiv. Det samme gjelder Helje K. Sødal som utkom med sin framstilling omtrent samtidig, denne imidlertid begrenset til tiden fra 1800 til vår tid. Hun legger til at dette også åpner for en mangfolds-historie. Interessant er i forlengelsen av dette, hennes plassering av boka «innenfor historiefaget og ikke innenfor den teologiske disiplinen kirkehistorie», som hun skriver innledningsvis. Hun rygger ikke tilbake for å behandle den nyeste tiden, tvert imot har tiden etter 1970 «høyeste prioritet».

Det grunnleggende synspunktet for Sødal er at utviklingen av rommet for tro og religion fra startpunktet i 1800 til i dag, ikke bare innebærer en svekkelse; det er mer en mangfolds- og endringshistorie enn en undergangshistorie. Spørsmålet om trosfrihet og konfesjonelt mangfold blir derfor sentralt i boka.

Et grep som gir liv til framstillingen, er dvelingen ved enkelte episoder. Eksempler på dette er talende detaljer, som når offer til misjon og møter om misjon ble tillatt i norske kirker, i henholdsvis 1885 og 1889. Boka bringer svært mye interessant og relevant kunnskap. Det blir likevel litt vel mye kirkekunnskap og konfesjonskunnskap på bekostning av historisk framstilling, eller rettere, dette i et visst historisk perspektiv. På denne måten blir det etter min mening også for mye innenfra-perspektiv med for lite problematiserende utfordring. En kostnad ved å forlate beskrivelsen av utviklingen i ett kirkesamfunn eller én definert enhet innen norsk kirkeliv, underforstått Den norske kirke, er at agens blir litt utydelig. Og det er underveis tematiske sprang i Sødals framstilling. På s. 152 går det for eksempel direkte fra de første kvinnelige prestene i Den norske kirke til et underkapittel om Aage Samuelsen. Slikt er selvsagt ikke mulig helt å unngå. Det vil være mer og mindre av tematisk stringens i en framstilling. Fordelen ved å skrive litt leksikon, som Sødal gjør, er et levende bilde av enkelte miljøer og situasjoner. På den andre siden blir framstillingen noe stillestående. Jeg savner altså et klarere narrativ her.

Noen ganger finner jeg litt underlige kategoriseringer i boka, som på, s. 179 hvor Sødal skriver at «på 1800-tallet hadde nattverden vært et kollektivt, lovpålagt ritual som mange benyttet en til to ganger i året. Gjennom det meste av 1900-tallet fungerte nattverd ofte som et bekjennelsesritual for aktive kristne. I 1993 ble aldersbegrensningene på nattverdgjestene tatt bort, og nattverden utviklet seg i retning av et familieritual.» Sett fra én synsvinkel, kanskje, ja. Men for den enkelte – og for Kirken – betydde nattverden å motta Herrens legeme og blod, i alle disse fasene. Når Sødal på s. 180 skriver om en mykere forkynnelse med fokus på kjærligheten, tar hun ikke opp om det derved fant sted en mer fundamental vridning av forkynnelsen hvor selve forståelsen av Guds kjærlighet endres, og også gudsbildet, eventuelt om det også kom til heresi.

I bokas siste setning (s. 241) skriver forfatteren at det er flere svar på om Norge er et kristent land i 2020. Statistisk og kulturelt vil hun svare ja, juridisk både - og. Trosmessig er svaret vanskeligere, skriver Sødal, men hun heller der mot et nei. Men selv om det er mye sekularisme, gis det også eksempler på det motsatte. Innvandringen førte med seg mer religion i form av «flere som var religiøst aktive, og i form av flere religioner. Kristne og representanter for andre religioner hadde felles tro på at mer enn det dennesidige var viktig.» Det forfatteren peker på her og som man ikke kan bestride hver for seg, er imidlertid svar på forskjellige spørsmål og viser mangel på agens i boka. «Norge var kristent og ikke kristent på samme tid», skriver hun; ja, vil jeg si, vel vitende at dette er svært generelt. Dette er kanskje prisen - eller gevinsten - ved å gå fra kirke- til kristendomshistorie, fra Den norske kirke til et langt bredere felt. At det var blitt mer mangfold, er ikke vanskelig å være enig i, men endringen fra 1800 til i dag består vel ikke bare i at det er blitt mer – eller mindre, men også i at en situasjon er blitt endret, og at det er noe som var, som nå er helt borte eller i ferd med å forsvinne. Dette er ikke bare addisjon eller minimering, men en kvalitativt ny situasjon.

Ole Fredrik Kullerud