Norsk kirkehistorie gjennom 100 år. Hva har endret seg?

”Det har vært en enorm utvikling – og den har gått fort… Den norske kirkes primas, trenger ikke å lete lenge etter stikkord som illustrerer det holdningsmessige hamskiftet: kvinnelige prester, likekjønnet ekteskap, skilsmisse/gjengifte… Hegemoniet har ikke bare skiftet. Det er snudd helt rundt. Holdninger som en gang hadde nærmest eneveldig makt i Kristen-Norge, er i dag nokså betydningsløse mindretallsholdninger, så marginale at mange liberale bør passe seg for ikke å utvise intolerant toleranse.”

Sitatet er hentet fra kommentarartikkelen ”Når Gud skifter mening” i Aftenposten lørdag 3. august i år. Tittelen er lånt fra boken ”Da Gud skiftet mening”, skrevet av journalisten Tomm Kristiansen og prosten Trond Bakkevik, utgitt i 2018. Tittelen fikk ny aktualitet under årets Olsokfeiring der man drøftet hvordan Gudsbildet har gjennomgått en forandring, slik biskop Helga Byfuglien formulerte det, ”i lys av egen samtid og livserfaring.”

INNLEDNING 

Kjære venner, kjære ”betydningsløse, marginale og bevaringsverdige mindretall”, samlet til 100-årsjubileum for Foreningen for Bibel og Bekjennelse!

Temaet for dette foredraget er ”Norsk kirkehistorie gjennom 100 år. Hva har endret seg?” Takk for denne anledningen til å tale til dere. Egentlig burde jeg ha takket nei – og det av flere grunner. For det første er det mange år siden jeg meldte meg ut av foreningen fordi jeg ikke lenger fullt ut kunne identifisere meg med foreningens formål og arbeid. Men så er jeg allikevel en del av foreningens historie, som medlem fra 1970 og som foreningens formann i 10 år i det jeg vil kalle en brytningstid i Den norske kirke, da konturene av det vi nå opplever etter hvert kom klarere og klarere frem i dagen, i akselererende fart. Den andre grunnen er jo simpelthen at jeg ikke lenger er medlem av den kirken som vi dag snakker om, for jeg regner med at det er Den norske kirkes perspektiv som er rammen for mitt tilbakeskuende blikk, selv om mye har endret seg også her de siste årene. Norsk kirkehistorie gjennom 100 år er jo noe langt mer enn dette, men det ville kreve et annet foredrag. Det er altså Den norske kirke som her står i fokus. Jeg husker min gode kollega i 70-årenes kirkeliv i Bergen, Astor Kvistad, som i et møte med opphissede foreldre som krevde at den unge presten måtte fratas ansvaret for konfirmantene på grunn av synet på kvinnelige prester – jeg ble jo lønnet av deres skattepenger – sto frem for forsamlingen og proklamerte: ”Folkens, den kjerka som dere snakker om, er jeg ikke medlem av!” Men han var det nå allikevel, jeg også. Man kan jo ikke være medlem og ikke-medlem samtidig, ingen kirke kan i lengden leve med slike prester. Men selv om jeg altså brøt med Den norske kirke 20 år senere og i dag er katolsk prest, er jeg naturligvis ikke likegyldig til denne kirkens utvikling og skjebne. Den var min første kjærlighet. Sammen med denne foreningen og som forfatter av diverse protestskriv prøvd jeg så godt jeg kunne å bidra til å fornye og bevare Den norske kirke som bekjennelseskirke. Bare én gang har jeg forresten opplevd at biskop Sigurd Osberg ble flygende sint, for ikke å si forbannet, på meg etter kommunionsbruddet med ham. I en samtale på hans kontor doserte han for meg om at kirken i luthersk tapning alltid måtte være ”semper reformanda”, i kontinuerlig reformasjon. ”Kjære biskop, det er jeg enig i”, svarte jeg, ”men la til: Det er forskjell på en kirke som stadig må reformeres og renses på Bibelens og bekjennelsens grunn og en kirke som endrer seg i takt med folkemeningen.” Jeg forstår godt at biskopen ble sint. Jeg tror intensjonene hans var gode, med fruktene har dessverre vist seg å være onde, for meg, etter hvert, uspiselige. Nå er jeg forresten paradoksalt nok blitt gladere i Den norske kirke etter at jeg forlot den – hvis dere forstår meg rett. Nå kjenner jeg meg fri til å glede meg over alt det gode som tross alt gjøres innenfor rammen av folkekirken, ikke minst det gode arbeidet som tross alt gjøres lokalt av trofaste tjenere. Men jeg slipper å forsvare et kirkeskip som ikke holder vann og bruke tid og krefter på å sloss mot vindmøller. At jeg på denne måten ikke lenger er en del av systemet, tilsier at jeg også i dag avstår fra å bruke min tilmålte tid til sukk og stønn. Selv om det holder hardt, når jeg for eksempel leser Oslo biskops preken under årets såkalte pride-gudstjeneste der hun utla evangeliet og Bergprekenens saligprisninger i favør av dagens pridetog og forkynte: ”Salige er dere, stolte, pridere!” Eller når en prest i Østerås kirke, full av forventningsfulle konfirmanter, på festen for Den hellige treenighet utla treenighetslæren som et forsvar for Guds raushet som i sin ytterste form viser seg ved å inkludere pridekulturen. Her er det mye å ta av. Men tiden for frustrerte jeremiader er over, i hvert fall for meg. Nå gjelder det bare å forstå hva som Har skjedd og som skjer, og så skjelne mellom åndene og handle rett.

En tredje grunn til at jeg burde ha takket nei til å holde dette foredraget er at jeg jo slett ikke er historiker og derfor ikke tar mål av meg til å gi dere en systematisk oversikt over bispemøteuttalelser fra 1919 frem til årets famøse, sprikende uttalelse om fri abort, enn si å analysere professorstrid og helvedesdebatt, høyesterettsdom og avgjørelse i den såkalte Lærenemda i Den norske kirke, som forresten nå er avviklet til fordel for en eller annen form for konsesusteologi. Jeg har verken kapasitet eller oversikt, enn si tid, til slikt arbeid, så det overlater jeg trygt til kompetente historikerne. Jeg har min favoritt i så måte som jeg vil anbefale til nøye lesning, nemlig professor Bernt T. Oftestads meget lesverdige bok ” ”Den norske statsreligion. Fra øvrighetskirke til demokratisk folkekirke”. Her får du dokumentert det meste. Jeg vil også nevne gode artikler i den nyutkomne boken om Kirkelig Fornyelses 50-årige historie, ”Lex orandi, lex credendi”, både av nevnte Oftestad og biskop Roald Nikolai Flemestad. Mitt perspektiv har imidlertid ikke vært historikerens, men pastorens. Mitt ståsted har vært prekestol, alter, skriftestol og sjelesorgrom. Dette bestemmer i høy grad hvordan jeg bedømmer utviklingen og situasjonen og har ført meg dit jeg er i dag, noe som nok vil prege min fremstilling av det temaet som dere har gitt meg. 

ALT OG INGENTING

Hva har så endret seg? Jeg er fristet til å svare: Alt og ingenting! Mange vil mene at DNK har endret seg til det ugjenkjennelige. Jeg hører prester si at den kirken de ble ordinert til tjeneste i mange år tilbake, ikke er den samme som den som de tjener i dag. 

Vi kan fort bli enige om at Den norske kirke har endret seg dramatisk i den tid foreningen har eksistert. Men spørsmålet som utfordrer oss er hvordan vi forstår disse endringene ekklesiologisk og hvilke konsekvenser vi trekker av dette. Jeg vil påstå at det under alle disse endringene ligger en understrøm, noe uforanderlig, noe som rir lutherdommen som en mare og som på forskjellig vis, ved alle de avgjørende korsveiene der avgjørelser er tatt har vært en underliggende forutsetning for at det kunne skje, nemlig et ekklesiologisk underskudd ut fra den skjebnesvangre tanken at kirkesynet er et adiaforon. Det er ikke mindre enn Kirkens sjel det gjelder, Kirken som ”sannhetens støtte og grunnvoll”. Mye er forandret, noen gleder seg over det, andre klager. Men noe har utgjort en konstans som vi er nødt til å forholde oss til og ta tak i, dersom ikke vår bekjennelseskamp skal bli en uforpliktende øvelse. En slik grunnleggende erkjennelse ville kanskje også ha spart oss for overraskelse og frustrasjoner hver gang det skjedde og skjer. Det er noe av dette jeg etter fattig evne vil prøve å sette ord på i det følgende.

DA GUD ENDRET MENING

”Da Gud endret mening”. Tittelen mer enn antyder at noe uforanderlig – noe vi har tatt for gitt – er gjort foranderlig – til noe som endres med tiden ”i takt med tidsånden og livserfaringen”, for igjen å sitere biskopen. Det har skjedd en endring i selve gudsbildet. At ”Gud er Gud om alle mann var døde” mest er blitt til ”gud og hvermann”. Vel er det så at vi som flyktige mennesker ikke til enhver tid kan fatte og forstå høyden, dybden og bredden i Guds storhet og hellighet. Så hvis det dreier seg om menneskets begrensede mulighet til å forstå Guds vesen og veier, følger jeg gjerne forfatterne et langt stykke på vei. Men det ligger noe mer under, noe mer grunnleggende alvorlig. Gud er ikke å stole på. Vi er overgitt til oss selv og vår begrensede forståelse av Gud. Så må han finne seg i å tilpasse seg vår forståelse av ham. Gud endrer seg med tiden. Hun er rett og slett ikke å stole på. 

Foreningen for Bibel og bekjennelse har et fundamentalt annet utgangspunkt. Menneskets begrensninger er de samme, til enhver tid. Men Gud er Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, historiens Gud, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge, Han som er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Han som kunngjorde sin vilje for Moses og som har åpenbart seg i historien i sin Sønn, Kristus Jesus. Han som utvalgte sine hellige apostler og som ved sin død og oppstandelse grunnla den nye pakts folk; som utøste sin Ånd og som en gang for alle overga troens skatter til de hellige for at de skulle kjempe for den og forsvare den inntil enden. Kirken som sannhetens grunnvoll og støtte. Med Den augsburgske bekjennelse slutter vi oss til kirkens tro på denne ”ene, sanne Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, tre personer, av samme vesen og makt og like evige”. 

Det mer enn aner oss at det gudsbilde som i dag preger mye av kirkens liv og forkynnelse har gjennomgått en radikal endring. Det er ikke en gang nødvendig her å nevne Hallesbys berømte tale i 1953 som forutsatte livets to utganger og som i hellig alvor og med ekte kristen omsorg advarte tilhørerne om fortapelsens mulighet. At Gud er kjærlighet er byttet ut med at kjærligheten er Gud, dvs at Guds kjærlighet defineres nedenfra, fra våre erfaringer av hva kjærlighet er, og ikke ovenfra, fra den Gud som selv åpenbarer sin kjærlighet i Kristus, slik at vi må lære Gud å kjenne for å kunne si noe om kjærlighetens vesen. Guds hellighet, hans vrede over synden, behovet for soning og forsoning, frelsen i Kristus, Guds nådige rettferdighet ved troen alene – jeg skal ikke si at dette ikke lenger forkynnes fra norske prekestoler, siden jeg selv ikke har vært til stede på mange år – men jeg mener å vite av det jeg hører at det hører med til sjeldenhetene. 

RETTFERDIGGJØRELSESLÆREN

Et kjernepunkt i lutherdommen er læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene – den artikkelen som det sies, kirken står og faller med. Som sådan er rettferdiggjørelseslæren lutherdommens dyrebareste gave til kirkene sammen. Denne læren forutsetter dialektikken mellom lov og evangelium. Det frigjørende budskapet er rettferdiggjørelsen av synderen for Jesu Kristi skyld. I uttalelsen i Den norske kirkes lærenemnd fra år 2000 i den såkalte Dingstad-saken går det frem at denne rettferdiggjørelseslæren ikke lenger gjelder. For her frigjøres evangeliet fra loven i en antinomistisk forståelse av læren som betinger kirkens enhet. Resultatet blir rettferdiggjørelse av synden og ikke av synderen. Dersom man fortsatt tror at denne saken kun handlet om homofili som et enkeltstående etisk spørsmål, uten sammenheng med troen og læren for øvrig, enn si med kirkesynet og spørsmålet om kirkens enhet, lever på en farlig villfarelse. Dommen er, dersom den skal tas som den står og forstås slik den formidles, intet mindre enn en rasering av klassisk luthersk lære om hvordan mennesker blir frelst og dermed en tikkende bombe under hele kirkeskipet. Her tillater jeg meg å sitere fra en uttalelse fra Lærerakademiets lærerråd etter at dommen ble avsagt: ”Men Dingstad har med sin tilsynsfrasigelse nettopp tatt alvorlig at rettferdiggjørelsen er sentrum i kirkens lære. Den som er rettferdiggjort, skal leve det nye livet (jf. Rom 6,4). Det er i en kirke som vil kalle seg evangelisk-luthersk, umulig å forkynne rettferdiggjørelseslæren på en slik måte at mennesker som i sin livsførsel bryter med Guds ord, skal kunne tro seg rettferdiggjort uten å ta et oppgjør med sin livsførsel.” 

Det er ikke vanskelig å trekke linjene fra denne dommen til den aktuelle debatten mellom Borg biskop og predikanten Alf Magnus, der den sistnevnte settes under læretukt ut i fra samme tankegang (se bla Jon Kvalbeins gode artikkel i Afttenposten 18.september). At biskopene endelig ønsker å forsvare menighetene fra falsk lære, er en gledelig ting. Men vi må vel si at det er symptomatisk at når dette først skjer, så er det nettopp den klassiske lutherdommen som rammes, og ikke allskens lærdoms vær som mer eller mindre får fritt spillerom, også blant biskopene selv.

Her er det altså skjedd en endring i selve hjertet av luthersk kristendomsforståelse som har vist seg å få katastrofale følger for utviklingen i Den norske kirke.

EN MANGELFULL EKKLESIOLOGI

Men forkynnelsen av Guds ord som lov og evangelium skjer altså ikke i et ekklesiologisk vakuum. Prekestolen er plassert i kirken, der menigheten kommer sammen til nattverdfeiring rundt sin biskop som Guds folk i verden. Kirken er slik forstått ikke alle dem som Guds ord rettes til, slik en ekstrem utgave av folkekirketanken forfekter, men alle dem som tar imot Ordet og retter seg etter det og slik får retten til å bli Guds barn. I skriftet ”Om Konsilene og Kirken” understreker Luther at Ordet og Kirken betinger hverandre gjensidig, og at det ikke er det forkynte ordet alene, men det forkynte og mottatte ordet som er ett av kirkens syv uoppgivelige kjennetegn, sammen med blant annet bispeembedet og korset. Nettopp denne sammenhengen mellom Ordet og Kirken var min ”kampsak”, om vi kan kalle det det, gjennom mine år som formann i FBB. Og jeg mener fortsatt at hvis vi forfølger hver enkelt sak som har stått på foreningens dagsorden gjennom hele den perioden vi her snakker om, vil vi nettopp kunne føre linjen tilbake til en mangelfull ekklesiologi, som har vært en svakhet i lutherdommen fra første stund, men forverret etter hvert.  For løsrevet fra den ene, hellige apostoliske og katolske kirke, som Confessio Augustana forutsetter alltid har vært der fra apostlenes dager av, og som artiklene i bekjennelsen var ment å rense og reformere, blir de 28 artiklene for spinkle til å danne grunnlaget for en bærekraftig ekklesiologi og en kirkelig orden som kan opprettholde kristen tro og lære og videreføre den fra slekt til slekt. 

Faith and order, tro og kirkeordning, hører altså sammen og må holdes sammen og forutsetter hverandre gjensidig. Uten ordninger, overlevert og fastholdt gjennom apostolisk tradisjon, uten en selvstendig kirkerett, uten at Kristus får være Herre i eget hus, åpnes kirken for andre herrer enn Kristus, og evangeliet selv står til syvende og sist i fare. Det er dette som har skjedd og som endringene gjennom de siste 100 årene i forskjellig grad, på hver sin måte og under skiftende historiske forhold, er eksempler på. Her må jeg dessverre gi daværende kirkestatsråd Gudmund Hernes rett, men dog uten tilslutning, når han i sin tale i forbindelse med utnevnelsen av den første kvinnelige biskopen i 1993 sier at tiden forlengst er moden og begrunner dette slik: ”Kirken bygger på det syn at hver generasjon kan vinne ny innsikt om trosspørsmål og etiske spørsmål”, og fortsetter slik, med en usminket utgave av sannheten: ”Det var Kongen som førte an – det var kirken som fulgte etter. Det som var et viktig lærespørsmål, er det ikke lenger. Det som var kontroversielt, er blitt konvensjonelt.” Her blir det tydelig at ikke bare kirkeordningen er et adiaforon, hva enten det er Kongens og Grunnlovens kirke, statskirken i mer moderne form etter parlamentarismens innføring eller Folkekirken løst fra staten, der demokratiet så å si rår grunnen alene. Men også selve kirkelæren er på denne måten blitt et adiaforon, fordi det som tidligere var forpliktende kirkelære er gjort til teologiske synspunkter som begrunner forskjellige såkalte praksiser som igjen er innbyrdes motstridende. Med andre ord, en kirke i strid, ikke for evangeliet, men i strid med sin bekjennelse, og dermed i strid med seg selv.

Hvordan ser dette ut fra en pastors perspektiv? Det er altså mitt utgangspunkt. La meg ta noen flere eksempler fra min egen tid, og kanskje dra noen linjer lenger tilbake.

KOMMUNION – KIRKENS ENHET

Jeg har allerede nevnt utnevnelsen av Rose Marie Køhn til biskop i Hamar. Det ble min oppgave å formulere en uttalelse i den anledning. Der brukte jeg ekklesiologiske begreper som ”å være i kommunion med” og ”validitet” hva gjelder embedet. Vi mente å si at hennes ordinasjoner ville være ”invalide” – noe jeg fikk mye stryk for av menighetsrådet i Larvik som kalte meg inn på teppet og mente det var høyst upassende for en prost å påstå at den nye biskopen var ”invalid”. Sånn kan det gå når ekklesiologien har vært sovende i generasjoner! Men vi fikk en tydelig demonstrasjon av hva det nettopp betyr å være i kommunion med noen da den nye biskopen ble ordinert. De var tre såkalte konservative biskoper som ordinerte henne, alle med bakgrunn i organisasjoner med tradisjon tilbake til Calmeyergatelinjen – intet frivillig samarbeid med liberale prester og biskoper – nemlig misjonsbiskopen Bjørn Bue, Indremisjonsbiskopen Even Fougner og MF-biskopen Andreas Aarflot, så vidt jeg vet alle for en tid medlemmer i foreningen. Frivillig eller ufrivilllig – eller motvillig kanskje – men dog i full kommunion, ikke bare med en kvinnelig biskop, men en biskop som skulle vise seg å føre vranglære inn i kirken. Jeg tenker blant annet på den nye biskopens syn på ekteskap og samliv, et syn som allerede ved Bispemøtet i 1993 fikk tilslutning av et mindretall. Frøet var sådd. Det tok ikke lang tid før biskopene samlet konkluderte med at spørsmålet om homofilt samliv ikke var å anse som kirkesplittende. Selv om flertallet i Bispemøtet i 1999 holdt fast ved at samliv mellom personer av samme kjønn er ”handlinger i strid med Guds ord og vilje”, ville de ikke si at slikt samliv var synd eller at mindretallsbiskopene var vranglærere. Kirkens enhet måtte vernes for enhver pris.

To år etter at jeg brøt kommunionen med min daværende biskop fikk jeg i tråd med denne forståelsen av kirkens enhet beskjed om at mitt brudd med ham var å anse som et brudd med alle, altså en uakseptabel, kirkesplittende handling. Dommen i Lærenemnda gjør det for øvrig klart at ingen prest i Den norske kirke fra da av kan tjenestegjøre uten å stå i kommunion med og være under tilsyn av den lokale biskopen. Det er en konklusjon jeg er enig i og respekterer fullt ut – derfor trakk jeg selv konklusjonen –  selv om dommen altså er bygget på en falsk forståelse av kirkens grunnleggende enhet, en enhet biskoper per definisjon er satt til å forsvare.

BISPEEMBEDET

Ja, hvor ble det så av bispeembedet i Den norske kirke? Her kan jeg ikke gå i detaljer, men historien er interessant og er redegjort for på fortreffelig vis av Oftestad i boken om Statsreligionen. Da Kristian Scheldrup søkte sokneprestembedet i Væreøy og Røst i 1927, grep statsråden inn og hevdet at Scheldrup var uskikket til embedet. Den unge presten Eivind Bergrav blandet seg inn i debatten og hevdet sterkt at det i følge Den norske kirkens ordning ”er biskopen (som er) kirkens dørvokter, og ikke departementet”. Statsråden hadde nok verget kirkens tro, men hadde samtidig gått ut over sin kirkelige kompetanse. Nå hadde det heller ikke manglet stemmer som ønsket å styrke bispeembedet og feste det i apostolisk og økumenisk sammenheng og på den måten synliggjøre at Jesu Kristi kirke var noe annet enn statens religion (professor Oluf Kolsrud og det høykirkelige miljøet omkring presten Mikael Hertzberg), uten å vinne frem i den fortløpende kirkelige reformbevegelse. I årene før Andre verdenskrig gikk debatten om biskopens kollats – om hvilken kirkerettslig betydning kollatsen og ordinasjonen skulle ha. I en uttalelse fra Bispemøtet i 1931 heter det at man ville ”fastholde at en prest i vår kirke etter historisk tradisjon (!) og gjeldende kirkerett ikke rettslig kan tiltre sitt embede uten å ha fått biskopens kollats”. Vi husker alle sammen hvordan det gikk mindre enn femti år senere da biskop Aarflot nektet presten Helge Hognestad kollats etter at Kongen hadde utnevnt ham til prest i Høvik kirke! Kongen – med kirkestatsråd Einar Førde i spissen – gikk foran, og kirken måtte følge motvillig etter. Men nå altså, etter dommen i Dingstad-saken, er saken en annen. Ingen prest kan tjenestegjøre uten biskopens kollats eller uten å stå under biskopens tilsyn. Den saken er avgjort og står ikke lenger til diskusjon. Under økumenisk innflytelse, ikke minst fra den såkalte Poorvo-erklæringen (av min kone spøkefullt kalt Porno-erklæringen), innehar biskopen for øvrig enhetens embede med ansvar for å holde kirken sammen og samlet. Om enn ikke i læren, som mer eller mindre er overlatt til demokratiske prosesser, men i hvert fall i håndhevelsen av kirkens ordninger. Slik har et sterkt og sentralisert bispeembede vært en viktig premiss til utviklingen av demokratiske styringsorgan i Den norske kirke, stort sett initiert og styrt gjennom politiske prosesser. 

DEMOKRATIET

Med i dette bildet er utviklingen av det kirkelige demokrati, noe som vi har sett demonstrert viktigheten av under høstens kirkevalg. Allerede i 1906 var spørsmålet ”Statskirken eller fri Folkekirke”, tittelen er hentet fra en artikkelserie skrevet av professor Absalon Taranger (professor i rettsvitenskap), der han reiste kravet om at Den norske kirke måtte bli frigjort fra staten og få fullt selvstyre. Dette ble støttet og videreført i Kirkekommisjonen av 1911 og Norges kirkelige landslag i 1921, med professor Karl Vold i spissen. Målet var å utvikle en kirkelig rådsstruktur basert på demokratisk representasjon med menighetsråd, bispedømmeråd, kirkemøte og et kirkeråd på toppen. Allerede her blir det tydelig at det ville måtte gå galt, da kravet om særskilte valgregler og kirkelige manntall falt bort da Loven om Menighetsråd ble vedtatt i 1920. Man gjorde med andre ord ikke noe skille mellom alminnelig demokrati og det allmenne prestedømme. En kuriositet er at da dette spørsmålet kom opp igjen i deT såkalte Hille-utvalget fra 1989 som skulle utrede spørsmålet om medlemskap og valgbarhet i et grunnlagsdokument til Kirkemøtet, var det bare en ung prest som gjorde gjeldende at det måtte være mer forpliktende å lede i kirken enn å leve i kirken. I sin naivitet mente han at en i det minste måtte forvente av kandidatene til kirkens råd at de måtte være kirkegjengere og nattverdgjester og forplikte seg på Kirkens tro og lære. Men da reiste biskopen seg og erklærte at da ville de ikke kunne stables på bena et menighetsråd på bena i Hamar bispedømme! Så da så! Vi kjenner fortsettelsen, hvordan viktige, ja skjellsettende saker de senere årene er behandlet i Kirkemøtet og funnet sin løsning gjennom kompromisser som er så åpne og inkluderende at de til syvende og sist stenger bibel- og bekjennelsestro prester ute, godt hjulpet av såkalte konservative biskoper som har garantert at ingenting av dette er kirkesplittende. Kirkens enhet er tross alt bevart.

KOMPROMISSER

Apropos kompromisser, la meg i denne sammenhengen nevne spørsmålet om kvinnelig prestetjeneste (som kanskje mer enn noe annet spørsmål er forbundet med foreningen i det offentlige rom). Da ordningen ble innført, mobiliserte foreningen til kamp. Strategien som ble valgt var hentet fra den nevnte Calmeyergatelinjen og løftet inn i embedsstrukturen. (Noe som i seg selv var umulig. Som en kuriositet kan her nevnes at Hallesby, i motsetning til Hope ikke bare ville skjerme mot liberal teologi i form av avgrensning mot vranglærere, men krevde et oppgjør med kirkeordningen i form av et oppbrudd fra statskirken.) Gjennom kjøreregler utformet i regi av Presteforeningen skulle vi slippe å ha noe å gjøre med kvinnelige prester, d.v.s. ikke dele prekestol- og alterbordfellesskap med dem. Kjørereglene ble etter noen år revidert for å virke mindre diskriminerende på kvinnene. Jeg deltok aktivt med utformingen av reglene i begge omganger. I dag angrer jeg på den strategien vi valgte å følge, det vil si, vi fulgte vel bare etter de som hadde valgt den før oss. I stedet for å bryte kommunionen med de biskoper som ordinerte kvinnene, valgte vi å boikotte kvinnene selv. Så bidro vi til å gjøre det til en kvinnesak i stedet for å reise det grunnleggende spørsmål om kirkens enhet. I dag ville jeg ha handlet annerledes, og jeg kjenner faktisk behov for å si unnskyld til mine tidligere kvinnelige kollegaer som jeg vet har følt seg krenket av dette. Biskopene som hadde ansvaret gikk fri. De lot vi dessverre slippe unna.

EKTESKAP OG SKILSMISSE

En annen av disse såkalte kirkelige konfliktsakene som avslører manglende kirkelig identitet er spørsmålet om ekteskap og skilsmisse. Som ung prest i Bergen i 1970-årene kjente jeg til kun en prest som var skilt. Det var noe bortimot sensasjonelt. I dag er både skilsmisse og gjengifte et kjent fenomen langt inn i biskopenes egne rekker. I 30 år sto jeg heroisk imot trykket om å vie fraskilte. Men dette fikk ingen annen kirkelig konsekvens enn at jeg selv og likesinnede bevarte vår gode samvittighet. Ved nattverdbordet tok jeg jo allikevel imot gjengifte som jeg selv hadde nektet vigsel, men som var blitt viet av en kollega. Det var utenkelig å øve kirketukt i en slik sammenheng, ja utenkelig å øve kirketukt ved nattverdbordet eller for den saks skyld ved døpefonten, i det hele tatt i følge en betenkning til Bispemøtet under ledelse av biskop Halvor Bergan, også han et fremtredende medlem av FBB. Dokumentet er for øvrig full av god bibelteologi og teologisk refleksjon om viktigheten av selve fenomenet kirketukt, men som det heter, dette lar seg ikke praktisere i en folkekirkelig situasjon. Rene ord for pengene. Det spørs forresten om ikke den teologiske utviklingen på vårt jevngamle teologiske fakultet som i sin tid ble opprettet som et bolverk mot liberal teologi, til syvende og sist er en bekreftelse av det samme, nemlig at kirkens praksis påvirker teologien mer enn teologien blir retningsbestemmende for kirkens praksis. (Utviklingen på MF velger jeg i denne sammenhengen å la være å kommentere ytterligere.)

Så er også selve ekteskapet ifølge luthersk tradisjon en verdslig sak. En prest er vigselsmann på Kongens eller statens fullmakt. Ekteskapet er med andre ord intet sakrament som skjer med bakgrunn i Kirkens egen lære om det kristne ekteskapet og på Kirkens eget rettsgrunnlag. I Det dansk-norske kirkeritualet av 1685 er riktignok ekteskapsinngåelsen sett på som et ”kristelig foretagende” og i bønnen under håndspåleggelsen heter det endog at ekteskapet mellom mann og kvinne i følge Skriften betegner ”Jesu Kristi og den hellige kirkes, hans bruds Sakramente”, med klar henvisning til Efeserne 5, som også ble lest. I Alterboken av 1920 er både teksten og bønnen tatt bort, og man er tilbake på det lutherske sporet som senere har vist å fortsette sekulariseringen, like frem til den nye ekteskapsloven av 2009 som med et pennestrøk avskaffet det klassiske kristne ekteskapet og erstattet det med det såkalte kjønnsnøytrale ekteskapet. Og kirken fulgte opp i 2017, ikke helt overraskende ut fra de forutsetningene som gjaldt, med å åpne opp for alternative vigselsliturgier som begge anses å være gyldige og forsegles, visst nok fortsatt ”i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn”, eller var det ”i Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn”? 

Den nye ekteskapsloven utfordrer for øvrig ikke bare kirken i sitt syn på og praktisering av det kristne ekteskapet, men innebærer intet mindre enn en kulturell revolusjon av dimensjoner og med uoverskuelige samfunnsmessige konsekvenser hva gjelder kjønnsidentitet, forholdet mellom mor og far, familie og barn. Vi er tilstrekkelig advart av profetrøster som Nina Karin Monsen, Øyvind Benestad og andre, men advarslene synes å skje mer eller mindre for døve ører. Det er mer opportunt og snakke om klimakrise enn å advare mot en kulturkrise som er i ferd med å dekonstruere samfunnet. (Ifølge Asle Toje, NRK P2, lørdag 14.september, er de norske biskopene ”klimaaktivister i allværsjakke”!)

ABORTLOVEN

Under 1970-tallet var retten til selvbestemt abort det store politisk-ideologiske stridstemaet. Ikke minst her har det skjedd en dramatisk endring som nådde sitt klimaks i uttalelsen fra Bispemøtet ”Samtalen om abort – et bidrag fra Bispemøtet” i februar i år. Uttalelsen kan ikke forstås annerledes enn som en drepende selvkritikk som i realiteten avsverger tidligere motstand mot abortloven og som uten blygsel enstemmig fastslår at ”et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik tilgang”. 

Da biskop Per Lønning nedla sitt embede i protest mot abortloven, hadde han en solid kirkelig konsensus i ryggen hva angår selve abortspørsmålet. Handlingen skapte et håp hos mange om et kirkelig frihetsrom – et ”kirkelig Lichtenstein i Borg”, som oppslaget i VL uttrykte det. Min biskop i Bjørgvin, Per Juvkam, reiste over fjellet til bispemøtet etter å ha erklært til oss unge prester at han ikke var sikker på om han kom tilbake som statens biskop. Men Lønning manøvrerte i god protestantisk ånd utenom det kirkelige forpliktende ved å erklære embedsnedleggelsen som et personlig vitnesbyrd og ba de øvrige biskopene holde frem som før.

Den som derimot tok kampen opp i sin fulle ekklesiologiske bredde, ut fra gitte statskirkelige premisser, var sokneprest Børre Knudsen (velsignet være hans minne), som på vegne av sitt gudgitte embede utfordret Kongen og statsreligionen ut fra Grunnloven som han mente forpliktet staten på kirkens verdigrunnlag, og med henvisning til Kirkens Grunn fra krigens dager. Det som skjedde fra hans embedsnedleggelse i 1979 og frem til Høyesterettsdommen mot ham i 1983 skulle vise seg å få skjebnesvangre følger for Den norske kirke. Ikke bare avslørte høyesterettsdommen at drømmen om en kongestyrt bekjennelseskirke nettopp var det, en urealistisk og nostalgisk drøm. Abortsakens alvor ble vitterlig understreket og satt på spissen. Men Knudsens ønske om å binde statsmakten til konstitusjonen og dermed til kirkens verdigrunnlag fikk ikke rettens medhold. I etiske spørsmål var statsmakten suveren, bare bundet av folkets vilje. Men all kirkelig rett var og skulle fortsatt være statskirkelig – også ifølge biskopene som kom til å forsterke statens kirkestyre ved sin argumentasjon om at det ikke var mulig å legge ned den statlige delen av embedet og beholde den kirkelige, slik en hadde gjort under krigen. 

EMBETSPLIKT OG LOJALITET

I kjølevannet av høyesterettsdommen skulle biskopene komme i stadig flere dilemmaer der de måtte manøvrere mellom statskirkelige realiteter og behovet for å finne en såkalt helhetlig løsning for å føre folkekirken ut av statens maktgrep. For å oppnå ønskelige reformer, måtte intet spørsmål settes på spissen, alvoret i abortsaken måtte tones ned, menighetene måtte finne seg i å bli overstyrt i liturgiske spørsmål og prestene måtte holdes i sjakk gjennom lydighet mot ordningene. I følge Bispemøtets uttalelse om ”Embetsplikt og lojalitet” (1980), måtte prestene underkaste seg biskopenes autoritet og innordne seg under den enhet som biskopene foreskrev. At det var en annen enhet enn den læreenhet som Bekjennelsen foreskriver, er en annen sak. En slik enhet lar seg som sagt ikke gjennomføres i en pluralistisk stats- og eller folkekirke. At det skulle vise seg at en demokratisk rådskirke heller ikke har plass til et myndig episkopat med selvstendig læreansvar og styringsrett, er en annen, om enn trist, sak, men kan neppe sies å være overraskende.

AVSLUTNING

Vi må komme til en avslutning. Hva har endret seg i løpet av disse siste hundre årenes kirkehistorie vår forening har eksistert? Litt sleivete har jeg svart: ”alt og ingenting”. Jeg håper at jeg i hvert fall har fått frem hvordan jeg tenker når jeg formulerer meg slik. Det selvransakende spørsmålet er nærliggende: Burde vi ha skjønt hvor utviklingen ville gå for lenge siden? Skjønt at vi kanskje kjempet en umulig kamp, at vi tilla den kirken vi ble ordinert i kirkelige kvaliteter den ikke hadde innebygd i seg og som den derfor ikke kunne realisere? 

Uansett, jeg er ikke lenger i kampmodus – ikke på den måten i hvert fall. Jeg er ikke lenger overrasket og frustrert hver gang noe skjer som avslører at denne kirken ikke lenger er min. Jeg nikker heller gjenkjennende, om enn litt trist, men er altså ikke lenger overrasket. Jeg kjenner heller ikke behov for flere omkamper. Tvert imot tenker jeg at tiden er inne for å respektere Den norske folkekirken for det den er og vil være. Respektere at den har gjort sine valg og at den har sine ordninger og avgrensninger og ønsker å fremstå slik den gjør, som en åpen folkekirke i nær dialog med den demokratiske felleskulturen i vårt samfunn. Det går en grense, tenker jeg, for hvor kritisk man kan være til sin egen kirke uten å tråkke på denne kirkens egen selvforståelse og frata den sin legitimitet i religionsfrihetens navn. Så får vi heller møte den og deres representanter så å si i åpent lende, i god økumenisk ånd, og respektere dens grenser og begrensninger, samtidig som vi frimodig viderefører vår dyrebare oldkirkelige og reformatoriske arv i sammenhenger og innen ekklesiologiske rammer som holder vann, for ikke å si vin. Sa ikke Mesteren noe om å fylle ny vin i nye skinnsekker for at begge deler skulle bli bevart? (Matt 9,17) 

Det gjaldt den gang, og det gjelder i dag. Ecclesia semper eadem!